Tirsdag gikk tur nummer 100 av stabelen. Det skjedde uten noe oppstuss, direktesendt video eller noe annet. Tur nummer 100 ble nemlig lagt til 22. juli, og da syntes jeg ikke at det passet med noen markering. Den ene markeringen jeg gjorde hadde da heller ingenting med tur nummer 100 å gjøre, men med 22.juli.
Lysten til å komme ut på sjøen var for sterk til at jeg kunne motstå. Ferieuka jeg og ungene hadde på fjellet ble nemlig noe annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Etter at de fire første dagene besto av regn, torden og lyn, og noe oppholdsvær og sol innimellom, ble eldstejenta dårlig da det klarnet litt opp ute, og vi utsatte derfor den tradisjonelle turen til toppen med et par dager.
Da så hun ble litt bedre og det i tillegg ble fantastisk vær, skadet jeg foten min såpass at jeg ikke fant det forsvarlig å gå tur i fjellet, så fjellferien vår i år ble faktisk stort sett å sitte i hytta…
Jeg skal ikke komme inn på detaljer, men jeg har tidligere nevnt at jeg har en ortose på venstrefoten – en slags svær månestøvel – på grunn av et sår som ikke gror skikkelig på grunn av diabetesen min. Det var denne foten jeg fikk problemer med.
I morgen (eller i dag når dette innlegget blir publisert) skal jeg til legen for at hun skal få sett nærmere på såret. I verste fall kan det ende med sykehusinnleggelse, i beste fall en ny antiobiotikakur. Jeg håper selvsagt på det siste. Såret ser stygt ut, men jeg har ikke vondt.
Jeg håper også på klarsignal for å kunne ta min første skikkelige båtferie med ungene til helgen, men den kan stå i fare. Jeg er innstilt på å korte den ned noe hvis det kan blidgjøre legen, men jeg er også forberedt på et nei.
Disse tankene lå nok i bakgrunnen da jeg, etter å ha slappet av etter en noe lengre og mer strabiøs retur fra fjellet på grunn av NSB-problemer med solslyng og at vi kom for sent til en buss, endelig sto opp utpå ettermiddagen tirsdag. Temperaturen var fortsatt over 30 grader og det var minimalt med vind, så jeg bandasjerte foten, pakket sekken og dro ned til båten. Tross alt var det ti dager siden forrige tur! Grøss og gru!
Godeste Bergtatt virket nesten litt snurt da den så meg komme. Er jo ikke vant til at det tar så lang tid mellom hver tur! Rykket ikke begeistret i fortøyningene som den bruker å gjøre når jeg nærmer meg, men det kan selvsagt skyldes at det var så stille på sjøen, skjønt, jeg er ikke helt overbevist! 🙂
Men båten ble i bedre humør etter at jeg kom om bord, fjernet kalesjen slik at det ble litt mer levelig temperatur og satte opp lufteluka i kabinen. Når jeg så åpnet sjøvannskrana og startet opp motoren, så malte den fornøyd og rugget litt på seg, så jeg tror jeg ble ganske fort tilgitt!
Hadde med meg den nypussede og nyoljete flaggstanga samt det nyvaskede flagget, og satte det på plass. Har vel kjørt rundt uten flaggstang og flagg i nesten en måned nå, ettersom jeg har vært litt sløv med å bli ferdig, så det får nesten holde som markeringen av tur nummer 100.
Kom meg ut av båthavna ti over sju på kvelden, og satte kursen innover Bunnefjorden langs Nesoddlandet. Jeg hadde nemlig en liten hensikt med det ettersom det tross alt var tre år siden terrorhandlingene 22. juli 2011. Jeg satte derfor kursen mot Presteskjær. Så ganske mange båter utpå sjøen denne kvelden, men ikke voldsomt mange. Helt tydelig at det fortsatt er fellesferie. Det var så varmt at t-skjorta raskt kom av!
Da jeg kom fram til Presteskjær kjørte jeg litt forbi mens jeg tittet på kartet. Så stoppet jeg båten og slo av motoren. Der jeg lå kunne jeg nå trekke en rett linje på kartet og opp mot land. Gjennom skauen og opp bakkene og litt til side for Nesodden kirke ligger nemlig graven til et av ofrene fra Utøya, Bano Rashid. Nesodden mistet henne og Diderik Aamodt Olsen 22. juli 2011.
Jeg kjente ikke Bano godt, men hadde hilst på henne flere ganger. Hun var aktiv i basketmiljøet på Nesodden og siden eldstejenta mi drev med basket i noen år, så jeg henne ofte. I tillegg spilte broren hennes fotball i mange år sammen med min sønn, og faren var også assistenttrener for fotballaget mens moren blant annet jobbet på SFO. Med andre ord en familie jeg hadde god kjennskap til.
Jeg husker spesielt godt den dagen familien fikk bekreftet at Bano var død. Jeg og sønnen min ringte på hjenme hos familien med en blomsterkvast for å uttrykke vår medfølelse. Det var en venn av familien som åpnet og tok imot, og av han fikk vi vite at familien nettopp hadde fått dødsbudskapet. Det var en sterk opplevelse.
Jeg er journalist og lever av å skrive, men selv nå, tre år etter det som skjedde, har jeg problemer med å sette ord på mine følelser angående 22. juli. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å prøve heller.
Uansett var jeg og min familie selvsagt til stede på begravelsen på Nesodden, som fikk stor oppmerksomhet ettersom Bano var det første offeret som ble begravet etter massakren.
Så derfor var det naturlig for meg å markere dette ved å stoppe båten og duve på sjøen i noen stille minutter uten motoren på. Det virker kanskje sentimentalt og dumt for noen, men det gir jeg blaffen i. For meg var det viktig å få markert dette på min måte.
Vel, etter denne lille pausen fyrte jeg opp motoren igjen og fortsatte innover Bunnefjorden. Jeg har jo aldri kommet meg helt innerst ved Nesset (eller videre innover mot Bonnebukta), men bare kommet meg såvidt opp mot Blylaget før jeg snudde.
Jeg fikk plutselig lyst å kjøre helt inn til Nesset og kjøpe en soft-is på kiosken der før jeg dro hjemover, men klokka var allerede over 20.00 og jeg tvilte litt på om kiosken var åpen så lenge. La igjen et spørsmål på en båtgruppe på Facebook for å se om noen kjente til åpningstidene, og fikk ganske raskt til svar at den nok stengte 21 om sommeren. Riktignok var det et «tror» der, men ren logikk tilsier vel at en kiosk på et sted som Nesset neppe har de lengste åpningstidene.
Jeg rakk derfor fram til Solbukta før jeg bestemte meg for å snu og kjøre tilbake. Da hadde jeg tross alt vært utpå i snart to timer, og hadde jo returen å tenke på… Kan ta den softisen en annen gang, kanskje kombinert med en handlerunde på båtbutikken der, og Hjem & Hobby?
Kjørte deretter tilbake på Oppegård-siden, fikk litt vind når jeg kom litt ut igjen, det mener jeg å huske at jeg fikk forrige gang jeg var i området også. Det begynte å mørkne litt, så jeg satte på lanternene.
Passerte Roald Amundsens hjem og kom opp mot Ingierstrand før jeg la over mot Nesodden. Omtrent halvveis fikk jeg lyst til å forlenge turen litt mer, sto fortsatt i bar overkropp og måtte kjøle meg ned ved å stå oppreist, og satte derfor kursen mot Skjælholmene. Men tok nok en liten stopp først og slappet av litt. Tok noen bilder, og fant ut at jeg skulle prøve å vaske bort noen stygge striper som jeg oppdaget at båten hadde fått akter på begge sider. Vanlig båtvask hjalp ikke, men da jeg smurte litt Hugos på svampen, forsvant stripene med en gang!
Prøvde deretter litt Hugos på en av fenderne også, ettersom de strengt tatt er litt møkkete, og konstaterte at det virket bra der også. Men da var jeg blitt litt lei av all denne vaskingen,så jeg startet opp motoren igjen… 🙂
Kjørte deretter mellom de to Skjælholmene og satte deretter kursen mot det jeg kaller for «veikrysset», der Bleikøya, Gressholmen, Lindøya og Hovedøya møtes.
Fikk følge på veien av en gammel tresnekke, som passerte meg selv om jeg lå i rundt fem knop. Så ingen grunn til å gjøre noe med det… 🙂 Noterte meg at det så ut som det var noe galt med akterlanterna, for det så ut som om den blinket hele tiden. Det begynte jo nå å bli litt mørkt, så jeg så tydelig lanternene. Kastet et blikk bak meg for å se om min akterlanterne lyste som den skulle, og det gjorde den. Men så oppdaget jeg at flagget mitt ble lyst opp av lanterna innimellom mens det blafret, og da kom jeg til at det jeg trodde var blinking på snekka foran meg kanskje rett og slett var flagget deres som blafret foran lanterna med jevne mellomrom?
Kjørte deretter gjennom sundet mellom Gressholmen/Heggholmen og Lindøya før jeg satte kursen mot Oksval. Var inne i båthavna så sent som 23.40! Og fortsatt var det mer enn lyst nok til å være ute på sjøen. De gangene jeg tok båten til jobben i vintermånedene var det jo bekmørkt på kveldstid, og jeg kunne ikke se en meter foran meg, men nå er det fortsatt fin sikt så langt øyet kan se, selv 23. 40! 🙂
Uansett, en fin tur med mye innhold og mye tankeføde, og en passende markering av tur nummer 100!
Når dette innlegget publiseres her på bloggen sitter jeg hos legen min og får i praksis avgjort om resten av ferieplanene mine går i vasken eller ikke… Det får du nok også vite i mitt neste blogginnlegg…
Se flere bilder fra turen i galleriet.
Related Images:
