Den første dagen i Sverige hadde så absolutt svart til forventningene mine – og litt til! Onsdag morgen våknet jeg til flott vær igjen, fortsatt litt vind, men ikke så mye som kvelden før og natten. Jeg merket at det var mye vind gjennom natten, men ikke på langt nær så mye som før jeg forhalte båten og fikk den i le.
Jeg våknet i ni-tiden av at en mann stod utenfor og sa hallo. Det viste seg at det var han som skulle kreve inn havneavgiften. Da jeg snakket med Edvardsson i kiosken dagen før, blant annet for å spørre om hvordan jeg skulle betale havneavgiften, så sa han at det brukte å komme noen fra båtforeningen og kreve den inn. Han var ikke helt sikker på om de fortsatt gjorde det.
Men jeg slapp ikke unna! Måtte ut med 220 svenske kroner, og det er vel egentlig ikke så ille, men når man tenker på de ganske så enkle fasilitetene på Vettnet, så synes jeg egentlig det var litt drøyt. Ferskvann kunne jeg ikke fylle, og strøm hadde jeg heller ikke brukt. Med det var fine og rene toaletter lengre inn, og dusjanlegg også (selv om man måtte legge på svenske mynter hvert andre minutt…)
Hvis jeg sammenligner med de 250 norske kronene jeg tidligere i sommer betalte for å ligge i topp moderne Son gjestehavn, så virket egentlig 220 ganske drøyt. For å ikke snakke om de hyggelige 150 kronene i Holmsbu.
Men jeg var jo innstilt på å betale uansett, og jeg var klar over prisen, så det var ikke noe problem. Og jaggu hadde han med seg kortautomat også!
Etter å ha lagd meg litt frokost og kost meg med nykokt kaffe tok jeg en liten tur rundt på området igjen. Snakket litt med paret i seilbåten på samme brygge som meg, de kom fra Nøtterøy. Tok med meg søpla og kastet den i containeren i havna og så en av snekkene som lå lengre inn i havna forlate området også.
Klokke var nesten 12 på formiddagen før jeg kom meg avgårde, men det var så fint der jeg lå, så det var fristende å ta det rolig. Og slik blir det jo uansett om bord i en snekke – livet går i sakte fart – ingen grunn til å stresse avgårde!
Målet for denne dagen var å komme meg ned til Kalvö, en liten bortgjemt gjestehavn som en av brukerne på baatplassen.com har som en av sine absolutte favoritter. Bildene han jevnlig legger ut fristet meg såpass at jeg bare noen få dager før jeg dro avgårde bestemte meg for å dra dit. Turen skulle derfor gå gjennom Kostersundet til Syd-Koster og deretter over Kosterfjorden og ned til Kalvö. Jeg hadde studert kartet på forhånd og hadde bestemt meg for hvor jeg skulle gå.
Dermed kastet jeg loss og forlot Vettnet for denne gang. Jeg kommer garantert tilbake, og da skal jeg ha med ungene, i alle fall jentene!
Vettnet ligger like ved Kostersundet, så det var bare en liten sving til styrbord og så var jeg inne i sundet. Det gikk egentlig ganske fort å kjøre gjennom sundet, både det og Kosterøyene som helhet var egentlig mindre enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Det tok derfor ikke lang tid før jeg nærmet meg den ansamlingen av bygninger som jeg hadde sett dagen før da jeg sto oppe på Högen og hadde utsikt til hele Koster. Her var det litt mer liv ja, og både butikker og restauranter. Västra Bryggan stod det på et stort skilt. Var også en større gjestehavn der, i alle fall en marina, og der var det ganske mange båter. Ikke like stille som Vettnet, for å si det slik!
Passerte deretter en kabelferge og et vanlig fergeleie der ferga til Strömstad går fra. Også ved dette fergeleiet lå det endel båter, og i ettertid leste jeg i Havneguiden at det skulle være noen gjesteplasser der også.
Og deretter var jeg faktisk ute av Kostersundet. Det hadde tatt litt kortere tid enn ventet. Planen nå var å ta til babord etter et par holmer og kjøre forbi et sted som het Brevik for deretter å ta fatt på kryssningen av Kosterfjorden og kjøre videre sørover mot dagens mål, Kalvö.
Men da jeg kjørte ut av sundet stoppet plutselig kartet på iPaden å virke. Jeg hadde hatt litt dekningsproblemer når jeg lå oppe på Vettnet, men nå ble det plutselig verre. Appen jeg bruker mest på iPaden gikk rett og slett i svart og fikk ikke lastet inn kartene. Dermed måtte jeg gå over til papirkartene jeg hadde om bord. Jeg hadde kjøpt inn to spesialkart for området, ett som viser hele Koster og noe mer sørover, og et annet som viser spesielt Syd-Koster veldig grundig. Det var det siste jeg tok fram nå.
Jeg var litt usikker på nøyaktig hvor jeg befant meg, og fulgte derfor etter et par andre båter som lå foran meg mens jeg så etter kjennetegn som fyr og varder. Det tok ikke lang tid før jeg hadde peilet meg ganske godt inn på hvor jeg var, og jeg forstod at jeg hadde kjørt forbi det stedet hvor jeg egentlig hadde tenkt å ta til babord. Istedenfor å snu så jeg heller på kartet etter steder som passet for å ta den kursendringen litt senere.
Det som er spesielt med området rundt Syd-Koster er at det kryr av små holmer, skjær og øyer i området, og dybdeforholdene varierer grundig. Jeg måtte derfor følge grundig med på kartet. Jeg fant et sted hvor det så ut til at jeg kunne gå inn, og da jeg kom ditt la jeg over til babord. Deretter måtte jeg tråkle meg gjennom noen holmer og skjær før jeg var ute i ukomplisert farvann og kunne sette farten opp.
Så også det som måtte være Brevik på babord side, så jeg visste at jeg var på rett vei! 🙂 Det var en litt ekkel opplevelse å være «digital blind», men ettersom jeg hadde sjekket jevnlig med papirkartene helt fra jeg kom over i ukjent farvann, så var jeg blitt vant til det, så når jeg oppdaget at det var relativt ukomplisert å finn ut hvor jeg var selv med bare papirkart å styre etter, så ble jeg egentlig ganske så fornøyd. Jeg synes jo det var litt spennende å kjøre rundt i slikt farvann, og jeg kjørte antakelig en rute som ikke så mange andre hadde gjort før meg! 🙂
Jeg endte til slutt opp med å komme «ut» akkurat der jeg opprinnelig hadde planlagt – selv om jeg hadde kjørt en liten omvei på vei dit – og det var sør for en liten øy som heter Vedskär. Da satte jeg kursen rett over Kosterfjorden og havnet utenfor Rässö for deretter å kjøre sydover langs kysten. Det blåste ikke noe veldig mye, men jeg fikk en del dønninger mot meg. Disse dønningene opplevde jeg også flere ganger på tilbaketuren.
Jeg kjørte deretter på innsiden av noe som het Svartskjær og havnet i en ren liten skjærgårdsidyll med småøyer og holmer rundt meg. Passerte et sted som jeg jo har lest om, Resö, der det ikke så ut til å ligge noe særlig med båter, og endte til slutt opp med å kjøre gjennom Havstensund. Opprinnelig hadde jeg ikke tenkt å stoppe der, men så fulgte jeg en plutselig innskytelse og ombestemte meg, snudde båten og la til ved en flytebrygge. Her var det også masse plass.
Dette stedet var mye større enn Vettnet, men det var nesten mer øde enn på Nord-Koster! Mesteparten så stengt ut, men selve butikken som lå ved brygga var åpen. Det viste seg å være en mellomting mellom en båtutstyrsbutikk og en storkiosk. Noen brød eller pålegg var ikke å finne. De hadde en kjøledisk til slikt, men der var det omtrent tomt, så det endte opp med at jeg kjøpte en flaske vann, en liten brus, en sjokolade, Ahlgrens bilar, en kjekspakke og en is! Gikk ut på brygga og koste meg med isen. Stakk innom dieselpumpa for å se hva den kostet her, men der var det helt tomt i displayet, så jeg gikk til båten uten å vite noe mer om det…
Kjørte deretter ut av sundet og vinket tilbake til noen på land som vinket til meg. Ei staselig seilskøyte passerte meg på vei innover og også der ble det vinket! Deretter tok jeg til styrbord, for nå begynte jeg å nærme meg Kalvö for alvor. Det var begynt å blåse opp litt, men det tok ikke lang tid før jeg så noe som måtte være målet. Jeg kom inn på siden og måtte runde en liten holme før jeg kom inn til selve moloåpningen og kjørte inn i Kalvö gjestehamn.
Må innrømme at hjertet sank litt da jeg så at det var stappfullt på gjestebrygga, men jeg så en ledig plass på innsiden bak en svær Trawler-type båt og ei norsk tresnekke. Det fordret imidlertid at jeg måtte fortøye med baugen og i en bøye akter. Jeg var jo innstilt på at jeg måtte prøve dette en gang også, så jeg la optimistisk i vei. Jeg gjorde det egentlig litt galt, men når jeg er alene og i tillegg lettere midlertidig handikappet på venstrefoten, så fant jeg ut at det enkleste for meg var først å gli sakte mot brygga, gå over dollbordet på styrbord side og feste tauet til brygga, og deretter bakke sakte for å komme til bøya og feste lina der. Det var såpass trangt at det gikk helt greit.
Svensken ombord i Trawleren satt akter i mobiltelefon og så på meg uten å foretrekke en mine eller gjøre noen antydning til å hjelpe til, så jeg klarte meg fint alene.
Først etter at jeg hadde fortøyd og stoppet motoren, så jeg at det stod et skilt på brygga, ganske så falmet, der det sto privat! Jeg gikk litt rundt og så på gjestebrygga, og så at jeg kanskje kunne snike meg inn på den andre siden, men var veldig usikker på om det lot seg gjøre. Så så jeg at en mann sto og jobbet med noe oppussing lenger inne på brygga, og gikk bort til ham. Jeg tenkte som så at det jo var slutten på høysesongen, så kanskje den plassen jeg hadde lagt meg på ikke var i bruk?
Og jeg hadde griseflaks! Det visste seg nemlig at plassen jeg hadde lagt meg på var hans, og at han ikke brukte den for øyeblikket, så han sa at jeg fint kunne ligge der til i morgen hvis jeg ville. Jeg tilbød meg å betale ham for plassen, men det avslo han smilende. Dermed kunne jeg puste lettet ut og belage meg på at overnattingen på Kalvö ville gå som planlagt.
Gjestehavna er jo veldig liten og det er ikke snakk om noen store fasiliteter her. Det er en utedo på stedet og en liten bu med bøker man kan låne. Her er det vel den samme bytteordningen som det var på gjestehavna i Son; at man tar med seg en bok og setter igjen når man låner med seg en. Nå hadde jeg riktignok tatt med meg en krimbok i tilfelle jeg skulle få tid og anledning til å lese litt, men den ble aldri åpnet under turen, og ikke hadde jeg behov for å låne noen heller. Betalingsordningen var også såre enkel, legg pengene og en lapp i en kasse. 60 kroner var døgnleia, noe som jo absolutt kan godtas, og jeg lurte faktisk på om jeg skulle betale, men så kom jeg jo på at jeg ikke hadde svenske penger på meg, og i tillegg lå jeg jo faktisk på en privat plass, så da ble det ingen kroner i kassa fra meg denne gangen.
Det lå noen brosjyrer om øya i den lille bua, og de tok jeg med meg da jeg begynte å rusle bortover. Området jeg først kom til var veldig steinete, en skikkelig steinrøys, karrig og goldt. Jeg gikk forbi noen eldre båthus med både gamle og nyere båter, og deretter gjennom en port. Leste i brosjyren at veien jeg gikk på opprinnelig ble laget på 30-tallet av tvangsarbeidere. Den går tvers gjennom øya og ble laget fordi det var planer om å bygge bro til fastlandet. Broa ble det imidlertid aldri noe av!
Jeg gikk endte opp på den vestre siden av øya og kom etterhvert opp til et helt annen type landskap med mye frodige vekster og trær, og en sandstrand ut mot havet. Satte deretter kursen opp mot det nærmeste høye punktet, og fikk etterhvert karret meg opp til et utsiktspost som ga meg en fin utsikt over den sødre delen av øya. Satte meg ned og tok fram termosen med kaffe og litt svensk choklad og kex som jeg hadde kjøpt i Havstensund, så satte jeg meg ned til en liten kafferast på toppen og filosoferte over hvor mange steder den lille båten hadde klart å ta meg til etter at jeg kjøpte den i fjor! Det har blitt ganske så mange etterhvert! Og dette er jo bare begynnelsen…
Etter at chokladen var fortært og kexen spist opp var det på tide å komme seg ned igjen. Jeg gikk en snarvei rett ned og kom til bukten som jeg hadde gått gjennom på veien opp den andre siden. Gikk forbi de samme sjøhusene og bestemte meg deretter for å gå videre innover øya. Da kom jeg igjen til et helt annet landskap. Her var stein på stein igjen erstattet med frodig natur, trær og blomster. Jeg gikk gjennom flere koselige svenske «torp» og knipset i vei. Møtte til og med en robotgressklipper og så Hereford-kveg gressende på avstand.
Og hva oppdager jeg ikke på en øy som jeg inntil for kort tid siden ikke hadde hørt om en gang? Jo, et sted som heter Nesodden! Eller, for å være helt korrekt, Näsudden. Jeg begynte å flire når jeg så navnet på kartet i brosjyren jeg holdt i hånda, for jeg hadde ikke lagt merke til dette før jeg dro. På Kalvö må det riktignok innrømmes at Näsudden ikke er mer enn nettopp det, en pitteliten odde, men jeg må innrømme at jeg både humret og flirte når jeg oppdaget det!
Etter å ha trasket rundt på øya i nærmere to og en halv time kjente jeg at det var på tide å komme meg tilbake til båten. Jeg snudde derfor og begynte på hjemturen. Sendte en vennlig tanke til Lars H. på båtforumet som hadde tipset meg om dette stedet. Han omtaler det som sitt lille «smultronställe» og jeg er helt enig. Jeg kommer til å komme tilbake hit mange ganger. Bare turen inn gjennom den lille moloen er så idyllisk at det halve kunne være nok. Og som den krigshistorieintresserte jeg er finner jeg det spennende at et av husene like ved gjestehavna ble benyttet under andre verdenskrig av norske mostandsfolk. Om det var en stopp på en rute til mer sentrale deler av Sverige, eller om den ble brukt som en slags base vet jeg ikke, men det kan jo hende jeg finner det ut etterhvert.
Da jeg kom ned til kaia kom jeg i snakk med en av de andre nordmennene som lå der og vi pratet litt om båtsesongen og om Kalvö og var skjønt enige om at dette var en flott plass. Da jeg gikk om bord i båten kom jeg også i snakk med de som satt i tresnekka ved siden av meg.
Deretter var det å lage til mat som vanlig og kose meg litt før det var på tide å køye. Det hadde vært en lang dag nok en gang full av flotte opplevelser og inntrykk!
Related Images:
