Etter en god natts søvn i båten på idylliske Kalvö, våknet jeg frisk og opplagt torsdag morgen, men ikke i noe spesielt godt humør ettersom jeg denne dagen måtte sette kursen hjemover. Men jeg visste jo at jeg hadde fine opplevelser og inntrykk foran meg, og jeg elsker jo å være på vei med båten, så det dårlige humøret forsvant raskt, ikke minst hjulpet av frokost og fersk kokekaffe.
Og når jeg stod opp til det nydelige været og den fantastisk flotte utsikten akter, så hjalp jo det også på nedstemtheten over å vite at denne flotte uka gikk mot slutten. Kalvö og Sverige viste seg fram fra sin ypperste side denne torsdagen. Klar blå himmel med kun kosmetiske drypp av kritthvite bomullsdotter, og ikke antydning til så mye som en krusning på den fløyelsmyke sjøen som bredte seg ut over horisonten så langt det var mulig å skue.
Man kan jo ikke bli i dårlig humør av slikt!
Planen denne dagen var å dra tilbake på yttersiden av Kalvön ettersom jeg hadde ankommet langs innsiden dagen før. Deretter skulle jeg ta den såkalte Herføl-renna på veien hjem. Jeg studerte papirkartet grundig ettersom det digitale kartet fortsatt ikke fungerte. Jeg oppdaget dagen før, etter at jeg hadde kjørt over Kosterfjorden, at jeg faktisk hadde en app på mobilen der kartene fungerte, og til min overraskelse var det Gule Siders app På sjøen. Jeg har tidligere skrevet om den og vært litt lunken, men nå oppdaget jeg altså at den funket. Nå er en app på mobilen ikke veldig godt egnet til å navigere med (og det advarer den jo selv om også), men likevel synes jeg det var greit å ha den i tillegg til papirkartene.
Jeg fant ut at jeg skulle kjøre oppover skjærgården på yttersiden helt til jeg kom opp til en øy som het Styrsõ. Der skulle jeg ta inn til styrbord og kjøre gjennom et trangt sund. Jeg liker nemlig å kjøre gjennom trange sund! 🙂
Som sagt som gjort! Jeg forlot noe motvillig idylliske Kalvö og satte kursen hjemover blant holmer og skjær. Møtte et par båter på veien ut, en fiskeskøyte og en seilbåt, men på god avstand. Tråklet meg mellom flere holmer og kjente meg igjen da jeg plutselig var på sjøsiden av en strand jeg hadde spasert ved dagen før. Jeg kjørte opp gjennom noe som heter Svångefjorden, og fikk et fyr på babord side som heter Svången. Det sto liksom alene for seg selv sammen med noen hus på en større holme.
Da jeg nærmet meg fyret ble jeg plutselig var en ukjent lyd fra motoren. Det hørtes nesten ut som om det var noe som var løst. Jeg senket farten og stoppet opp og satte giret i fri før jeg åpnet dekksluka ned til motorrommet for å kikke etter. Jeg er litt var for andre lyder fra motoren enn det jeg er vant til, det skal ikke mye før jeg spisser ørene. Jeg har tross alt en 40 år gammel båt og en 30 år gammel motor, så jeg er forberedt på at noe galt til slutt vil skje… Eller, for å si det slik: Jeg vil ikke bli overrasket! Det første jeg tenkte på denne gangen var om dette betød at turen var over og at jeg måtte slepes inn til nærmeste havn og ta tog eller buss hjem…
Da jeg åpnet motorluka kom det verken røyk eller gnister eller noe slikt, og jeg kunne ikke se antydning til lekkasjer eller noe annet. Jeg kunne heller ikke se at det var noe som var løst noe sted heller, men kjente etter på flere steder. Litt oppgitt, og samtidig litt urolig, la jeg motorluka på plass og satte motoren i gang igjen. Og da var lyden borte! Jeg kjørte likevel litt forsiktig en stund og prøvde meg fram med flere hastigheter, men alt virket OK, så da slappet jeg av igjen, glad for at det ikke så ut til at denne perfekte uka ville bli ødelagt likevel!
Da jeg kom opp til Styrsö var det plutselig litt mer trafikk på sjøen. Flere småbåter med både svenske og norske flagg beveget seg på fjorden, og i det fjerne så jeg også en liten ferge, som jeg regnet med var fergen til Kosterøyene fra Strömstad. Jeg fulgte planen min og tok inn til styrbord litt sør for Styrsö for å kjøre inn det lille sundet. Kunne fornøyd konstatere at jeg var alene i denne delen av skjærgården og koste meg der jeg putret avgårde. Selve sundet var verken særlig langt eller så trangt som jeg hadde trodd, men veldig idyllisk og stille. Da jeg kom ut på andre siden var jeg snart inne i leia til Strömstad, og jeg skimtet både byen og marinaene fra der jeg kjørte.
Jeg var litt fristet til å kjøre inn til byen, ikke minst fordi jeg trengte å proviantere litt ettersom jeg tok siste brødskalk til frokosten, men jeg fant ut at jeg ville komme så langt som mulig denne dagen med tanke på at planen var å rekke en konsert i Drammen dagen etter. Jeg fortsatte derfor inn mellom Langön og fastlandet, slik at jeg kom ut i Dynekilen og passerte grensen midt ute i fjorden. På andre siden ligger Herføl og dermed kom jeg inn gjennom Herføl-renna og har prøvd det også! Når jeg var ute av den lå jo Skjærhalden rett foran meg, og jeg bestemte meg derfor for å kjøre inn dit for å proviantere der ettersom jeg var usikker på om jeg ville komme i nærheten av noen butikk på resten av dagens tur.
Gjestehavna var stor og romslig, og med masse plass – det var ikke særlig mange der, for å si det slik. Men jeg var imponert over anlegget. Jeg valgte å betale havneavgiften på 65 kroner for dagplass selv om jeg egentlig bare skulle innom butikken som lå der. Men etter å ha handlet og spist en sen lunsj så ble jeg i havna i drøye to timer. Det var godt å slappe av litt. Jeg tok meg også en liten tur rundt i gatene, som var nærmest øde bortsett fra på et utested som lå like ved bryggene, der satt det endel og nøt en utepils eller to. Og nå som jeg igjen var i norsk farvann var det også tid for å fire gjesteflagget. Det blir nok brukt flere ganger!
Jeg kom meg ikke avgårde fra Skjærhalden før klokka var litt over 18, og det irriterte meg egentlig litt. Jeg hadde nå drøye tre timer på meg til å nå en annen gjestehavn eller uthavn før det begynte å bli mørkt, og selv om jeg hadde Engelsviken i bakhodet da jeg startet fra Kalvö, så forstod jeg at jeg nok ikke ville rekke fram helt dit. Det var også begynt å blåse litt i løpet av ettermiddagen, ikke veldig mye, men nok til at det ble en litt humpete tur når jeg kjørte ut fra havna og rundet Homlungen fyr.
Etter at jeg på en måte hadde kjørt på innsiden av Hvaler på veien til Sverige, så valgte jeg å kjøre på utsiden på returen. Det regnet jeg også med ville gå litt fortere fordi jeg kunne holde jevn fart og ikke styre mellom skjær og holmer i fleng. Jeg kjørte derfor opp mellom Akerøy med den gamle festningen og passerte både Asmaløy og Spjærøy på babord side. Da begynte det allerede å bli litt mørkt, og jeg kunne bivåne solnedgangen over øya Søndre Søster i horisonten.
Jeg forstod at det lureste nå var å finne et sted jeg kunne fortøye for natten, og etter å ha konferert med Havneboka for Oslofjorden fant jeg ut at Papperhavn var et blivende sted innen grei avstand fra der jeg befant meg. Nå har jeg erfart at det som står i disse bøkene, og ikke mist uthavn-guidene som eksisterer, ikke alltid er like oppdaterte, men jeg fester mer lit til Havneboka enn uthavn-guiden til Båtmagasinet, og var derfor optimistisk når jeg begynte å nærme meg land.
Jeg fant greit fram til Papperhavn, men den eneste ledige plassen jeg fant var merket «kun for kortere opphold». Jeg spurte en som sto ved bryggekanten om han visste om andre ledige plasser, og da sa han at det gikk greit å legge seg til på den plassen ettersom mange brukte den til overnatting. I tillegg var jo klokka blitt over 21 på kvelden, så han mente det uansett ikke vil komme noen. Jeg la derfor til på den ledige plassen, og fikk her øve meg nok en gang på fortøyning med baug og bøye akter. Denne gangen gjorde jeg det i riktig rekkefølge; nemlig å hanke inn bøya akter først og deretter gå opp på dollbordet og fram til baugen for å fortøye i land. Der dukket det opp ei hyggelig dame som hjalp med å ta imot tauet. Det er noe med Østfold-dialekten som får meg til å slappe av og senke skuldrene. Det må vel være en av de mer joviale og avvæpnede dialektene man har i Norge?
Uansett, jeg var ganske fornøyd med å ha rukket såpass langt på den første etappen fra Sverige, selv om jeg innså at det var en drøy etappe igjen dagen etter. Jeg var langt fra sikker på at jeg ville rekke å komme meg helt innerst i Drammensfjorden for konserten som startet klokken 21.30 fredag kveld…
Mens jeg satt i båten og lagde i stand kveldsmaten/middagen, kom det en liten fiskebåt opp ved siden av meg. Papperhavn er jo en aktiv havn, om ikke så stor, for lokale fiskere, og rett bortenfor meg lå det flere fiskebåter som hadde kommet inn fra sjøen. Han som kom opp ved siden av meg lurte på om det var greit at han fortøyde utenpå meg ettersom det ikke var plass lenger inn i havna. Det var selvsagt greit for meg. Det med å fortøye utenpå hverandre er jo normalt i gjestehavner hvis det er fullt, men det er jo noe jeg ikke har opplevd ennå. Selv om dette ikke kan sammenlignes så var det likevel litt nyttig.
Det eneste jeg ikke likte med Papperhavn var at det krydde av mygg der! Jeg lukket raskt døra inn til kabinen når jeg hadde fortøyd og oppdaget at det var masse mygg, men det er jo nok av plass til disse små beistene til å komme seg inn… Likevel sovnet jeg fort denne kvelden etter nok en flott og begivenhetsrik etappe.
Related Images:
