Det er ikke alltid så lett å ha både livet selv og båtlivet på stand-by. Det er slik det føles nå, her jeg sitter foran en iPad på et rehabilteringssenter ved den litt bortgjemte riksvei 22.
Folk som bor her i området rundt Bakke utenfor Halden vil kanskje reagere noe på beskrivelsen «bortgjemt», men når man sitter
her alene på et rom og hovedsaklig må bruke rullestol for å bevege seg over større avstanderrt, så føler man seg litt isolert.
Hadde jeg vært litt sprekere og mer stødig på krykker – og ikke minst ha fått protese (noe jeg ikke får før om tidligst to uker) – så hadde jeg kanskje klart å komme meg litt mer ut, til og med ta turen inn til Halden og rusle litt langs kanalen der. Men selv om jeg hadde kunnet gjøre det, så går det kun busser tre ganger daglig forbi rehabiliteringssenteret…
Så det jeg får oppleve at sjøliv og båt er minimalt. Jeg har såvidt litt utsikt til Iddefjorden fra rommet mitt, og fra bordet i spisesalen. Skal jeg helt ned til sjøen kan jeg låne en slik firehjuls scooter og kjøre ned til sjøen.
Men det er det. Ellers blir det å lese båtblader og sjekke forumet på baatplassen.no og diverse Facebookgrupper med båttema.
Og jeg lever derfor fremdeles på minnene fra båtturen i pinsen. Lukker øyenene og gjenskaper smaken og lukten av sjøluft, båten som gynger lett og motorduren til den 30 år gamle sjøvannskjølte Yanmaren som holder koken overraskende bra…
Men ellers altså, er livet på stand-by. Kontakten med jobbkolleger, venner og unger skjer via nettet, noe som ikke akkurat er veldig tilfredsstillende.
Men det er ikke så mye jeg får gjort med det. Jeg må bare ta fram tuben med tålmodighet og smøre godt på. Den begynner å bli litt slunken nå…
Related Images:
