Mesteparten av dette året har jeg tilbragt enten i sykesenga på Ahus eller på rehabilitering på Bakke. Båtsesongen har derfor, som jeg ynder å skrive, blitt noe amputert. Men nå begynner jeg å endelig å se lyset i enden av tunnelen. Selv om det skulle bli september, ja for den saks skyld oktober, ser jeg ingen grunn til å avlyse årets båtferie.
Onsdag fikk jeg endelig litt gode nyheter her på Ahus. Jeg skal være forsiktig med å hoppe i taket av den grunn, ettersom jeg tidligere også har fått gode nyheter den ene dagen for deretter å få dårlig nytt et par dager etterpå, men denne gangen har jeg likevel litt mer grunn til å være optimistisk.
Kort forklart har jeg en slange med et slags munnstykke koblet til operasjonssåret mitt. Denne slangen er koblet til en vakumpumpe, som suger ut sårvæske, puss og slikt. Dette skal sørge for at sårhelingen går fortere, noe som er spesielt viktig for folk med diabetes, som jeg har. Diabetikere har nemlig dårligere og saktere sårheling enn personer uten diabetes. I tillegg har jeg nå blodsukkeret under kontroll, noe jeg ikke hadde da jeg ble lagt inn på Ahus første gang i mars.
Når man har en slik pumpe på såret må den skiftes og sjekkes med jevne mellomrom og under en slik operasjon i går fikk jeg vite at utviklingen går i riktig retning. Foreløpig ikke behov for å kutte mer i foten enn stortåa som er fjernet, og antakelig ikke behov for mer enn to slike sårrevisjoner til før pumpa kan fjernes og jeg kan begynne, forsiktig, å bevege meg uten pumper og slanger og alt slikt ræl.
Infeksjonen har også gått kraftig ned siden sist. Da jeg ble operert hadde jeg en CRP-verdi på 200, under første sårevisjon hadde den steget til 320, nå er den nede i 26. Normalverdien ligger på under 5. CRP måler hvor høy infeksjonen/betennelsen er i kroppen.
Alt dette gjør at jeg nå ser lyset i enden av tunnelen – endelig! Hvis det holder med to slike sårrevisjoner/kontroller til, betyr det at oppholdet mitt på Ahus er over i løpet av rundt 10-12 dager. Da vil jeg kunne gå over til å ta antibiotika i pilleform istedenfor intravenøst og da kan jeg skrives ut herfra.
Da går turen forhåpentligvis rett tilbake til Bakke, slik at jeg kan fortsette opptreningen der. I tillegg til protesen på høyre fot må jeg få spesiallaget en sko til venstrefoten og lære meg å gå med den. Å miste stortåen har nemlig veldig mye å si for balansen, så jeg må trenes opp i å gå på en litt annen måte enn før.
Etter all sannsynlighet vil jeg måtte være på Bakke i alle fall ut september før jeg kan klare meg på egenhånd. Da vil jeg nok tilbringe mye av tiden hos kjæresten. Det gleder jeg meg til! Men ungene mine, båten, bandet og etterhvert også jobben står selvsagt høyt på lista!
Og dette med båten er jo viktig for meg. Jeg trives jo – som lesere av denne bloggen nok har merket seg – veldig godt på sjøen og om bord i Bergtatt. Og det å komme tilbake i båten har fungert som en ekstra motivasjonsfaktor for meg. Jeg klarte jo å gjennomføre et par turer alene i båten i slutten av juli, og gledet meg til å gjennomføre planen min: Å ta båten til Bakke for deretter å begynne båtferien min med å dra derfra og til Svenskekysten.
Jeg ser ingen grunn til at dette ikke fortsatt kan gjennomføres i månedskiftet september/oktober! Sommerværet har jo ikke vært det store i år, så kanskje blir høsten fantastisk? Jeg er jo vant til å bruke båten hele året, og det har jeg tenkt å fortsette med! De lange turene på land kan det nok hende at jeg må kutte ut, men noe kan jeg nok få til. Og uansett er det selve båtturen som er viktigst for meg! Og stort sett vil jeg befinne meg innaskjærs, så litt ustadig høstvær vil jeg nok tåle også.
En slik tur ville vært perfekt å gjennomføre med min store kjærlighet, den nypåmønstrede rederinnen, men jeg er litt usikker på om det kan la seg gjennomføre. Det er jo en grunn til at jeg traff henne på et rehabiliterings- og opptreningssenter, og skal jeg være ærlig er de 41 år gamle madrassene i kabinen på Nidelven ikke veldig behagelige å sove på. Det er jo derfor jeg hadde planlagt å skifte dem ut med nyere, tykkere og bedre madrasser, samt legge inn sengebunn under.
For en tur langs svenskekysten vil jo ta noen dager, og noen overnattinger vil det måtte bli. Dette kan selvsagt løses ved overnatting på litt større steder der vi kan ta inn på et lite pensjonat eller hotell og sove i land. Dette får vi finne ut av når tiden nærmer seg og vi kan ta en avgjørelse.
Kvinnen i mitt liv ville jo ikke vært perfekt hvis hun ikke hadde sans for sjøen, og det har selvsagt min herlige Anne! Erfaringen er ikke veldig stor, men hun har faktisk eid en 19-foter en gang i tiden, og har erfaringer fra mindre båter i tilknytning til hytte. En Nidelv 24 er derfor en stor båt for henne, og jeg gleder meg til å vise den fram, selv om den er i litt sliten tilstand nå, og tøffe ut av Oslofjorden med en entusiastisk kvinne ved min side!
Hun har allerede ytret ønske om å få prøve å kjøre båten selv, og det skal hun selvsagt få gjøre! Det gleder meg mer enn jeg kan beskrive i ord at hun elsker sjøen og er så entusiastisk med hensyn til å prøve ut båtlivet. Hun er allerede den perfekte kvinnen for meg (ja, jeg innrømmer det, jeg er veldig forelsket!), men hennes interesse for sjøen og båtlivet gjør henne 200% perfekt og den ideelle kvinnen i mitt liv! Enhver skipper på sin egen skute vet hva jeg mener!
Det blir nok uansett ingen turer før i midten/slutten av september, men jeg smører meg med tålmodighet og gleder meg vilt til dagen for neste tur kommer!
Related Images:
