Rederinnens andre tur

Som to kjærester som ikke bor i umiddelbar nærhet og som har noe ukurante jobbtider sammenlignet med mange andre, og som i tillegg har både unger og kjæledyr å passe på, er det ikke alltid lett å få logistikken til å gå opp. Men søndag var det endelig rederinnens tur til å bli med på båttur igjen!

Hun har begynt å lide av abstinenssymptomer innimellom hun også, og etter at vi måtte avlyse en tur for noen uker siden på grunn av været, så var hun VELDIG klar for en tur pinsesøndag. Riktignok var det meldt en del vind også denne gangen, men overkommelig for oss, synes jeg.

Riktignok endret vi den opprinnelige planen om å dra til Håøya både på grunn av vinden og på grunn av forsinket start, og dro til Bærumsskjærgården istedenfor, der det var mer rolige forhold innaskjærs.

Turen begynte med at jeg dro alene fra båthavna og inn til Oslo, der jeg hentet henne på Honnørbrygga. Så dro vi inn Bjørvika og forbi jobben min og Operaen, og tok en titt på Noas Ark . Deretter innom Sørenga og det nye badeanlegget der før vi kjørte sundet mellom Bleikøya og Hovedøya og videre ut mellom Heggholmen og Lindøya for deretter å krysse over til vestsiden av fjorden.

Innimellom Osloøyene var været helt fint, og da vi kom ut fra Heggholmen/Lindøya og krysset Bunnefjorden var sjøen allerede merkbart mindre enn det jeg opplevde på vei inn til Oslo. Men som vanlig når vi nærmet oss Nesoddtangen og kom til «krysset» utpå der hvor Bunnefjorden, indre Oslofjord, Lysakerfjorden og Oslofjorden møtes, så var det nærmest bølger fra alle kanter og i alle størrelser.

Vi satte kursen mot de to Vassholmene, og denne gangen kjørte jeg på innsiden av Indre Vassholmen og deretter bort til Snarøysundet. Vi tok samme turen motsatt vei på hennes første tur, men gikk mellom de to Vassholmene den gangen. Det var helt tydelig at det var en rederinne som storkoste seg og som virkelig hadde lengtet etter en båttur. Jeg er helt usigelig lykkelig etter å ha fått en så entusiastisk livsledsager (selv om den store testen ikke kommer før om en måneds tid…) og selv om jeg koser meg alene i båten, så kjente jeg at det var veldig godt å ha henne om bord igjen! Dog noe vanskelig å konsentrere seg om navigeringen med henne om bord…

Mens jeg kjørte inn Snarøysundet kom jeg på at en av brukerne på båtforumet på baatplassen.no – og samtidig medlem av Nidelvklubben – hadde lagt igjen en melding på forumet når jeg hadde skrevet at det nok ble tur med rederinnen i helgen, og sagt at vi måtte stikke innom han, kona og ungene hvis vi var i nærheten av Borøya, for der hadde de tenkt å ligge. Vi traff jo dem på Sjøen for Alle i mars, og de viste seg å være et usedvanlig hyggelig og blidt par, så da det viste seg at vi jo nå var i nærheten så nevnte jeg dette for Anne. Jeg var jo ikke helt sikker på om det bare var ment som en hyggelig frase eller at de faktisk gjerne så at vi stakk innom, men rederinnen tente på ideen! Så da søkte jeg på 1881 etter mobilnummeret hans og ringte! Han svarte ikke, men jeg satte nå kursen mot Borøya uansett. Sendte også en melding til ham, og akkurat idet vi svingte inn i den bukta han fortalte at han lå, så kom det svar på tekstmeldingen. Det viste seg at han hadde hatt mobilen på lydløs.

Jeg har jo ikke sett båten hans på annet enn bilder, men visste det var en Nidelv det også, riktignok noe raskere og av adskillig nyere modell enn min, men uansett en Nidelv! Så jeg ringte ham opp mens jeg sakte tøffet innover bukta. Han svarte, bekreftet kaffeinvitasjonen og geleidet oss inn der deres båt lå! 🙂

Jeg var i utgangspunktet noe skeptisk. For han lå jo med baug fortøyd mot land og med anker ute. Jeg har bare prøvd slik fortøyning én gang tidligere, og det var før amputasjonen. I tillegg har jeg ikke fått lært opp rederinnen i fortøyning og i kunsten å bruke den hjemmesnekrede ankervinsjen som Bergtatt er utstyrt med. Det lot ikke til å stoppe Stian, som bare ba meg kjøre sakte inn mot hans akterende, så skulle vi nok få fikset det! Det endte med at vi faktisk fortøyde til hans akternede med Bergtatt liggende longside! Nabobåtene kniste i fortøyningene og eierne deres humret nok litt, for slik fortøyning hadde de nok aldri sett før! 😀

Men de fikk forklart at jeg manglet et bein og at det derfor var den mest hensiktsmessige fortøyningsmetoden akkurat der og da, og vi skulle jo da heller ikke overnatte, men bare ta en kaffe! Med god fendring gikk det fint, og både jeg og rederinnen kom oss lett om bord i båten til Stian og Silje, en Nidelv 300 Sport, 30-fots. jeg oppfattet ikke helt årsmodellen, men den så jo nesten ny ut! Flott tatt vare på i alle fall! Nok en gang fikk jeg litt dårlig samvittighet med tanke på hvordan min båt ser ut! Jeg skal snart tromme sammen ungene til en sjau, få båten opp av sjøen og vaske og polere den skikkelig! Det innvendige får jeg bare ta alt ettersom jeg har tid, anledning og råd. Neste sommer kommer båten til å se så flott ut at mange ikke vil kjenne den igjen! Men det er så mye som skal gjøres at jeg er nødt til å ta det etappevis.

Vi benket oss rundt sofakroken akter og fikk servert kaffe mens vi pratet om båter og unger og mere til. Rederinnen og Silje spilte et spill med en av ungene, og jaggu dukket det ikke opp enda to til fra kabinen forut mens vi satt der. Praten gikk lett og løst, og Stian og Silje var virkelig veldig hyggelige. Det var jo ikke vår mening å trenge oss på, men vi fikk da heller ikke inntrykk av at vi gjorde det. Så disse koselige Nidelv-eierne treffer vi gjerne igjen!

Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge vi faktisk satt der – tiden går jo fort i hyggelig selskap – men jeg vil vel anslå kanskje halvannen time? Vi måtte jo uansett tenke på returen, så til slutt vinket vi farvel og kom oss om bord i båten og dro avgårde. Neste gang jeg havner her er det ikke umulig at vi prøver å fortøye med anker akter og baugen mot land, men før jeg prøver det tror jeg innkjøp av en baugstige er en god ide! Jeg klarer jo å komme meg i land fra baugen ned på en brygge, men hvordan det blir på en kanskje ulendt og litt bratt bergknaus er jeg ikke sikker på. Det er jo bare én måte å finne det ut på, og det akter jeg å gjøre etterhvert, men ikke før en slik sammenleggbar baugstige er på plass. da tror jeg at jeg, sammen med en krykke og kanskje en hånd fra rederinnen, skal klare å komme meg i land.

Jeg var veldig fristet til å kjøre inn Vendelsundet før returen til Oslo, men siden vi begynte å få litt dårlig tid ble kursen satt rett ut Store Ostsund og deretter til babord forbi Bjørnen og så rett over fjorden til Nesoddtangen.

På slutten av turen fikk også rederinnen prøve seg litt bak rattet. Hun har jo lov til å kjøre båten ettersom hun ikke trenger å ta båtførerprøven, akkurat som meg. Men, også det akkurat som meg, hun har bestemt seg for å ta båtførerprøven uansett.

Da vi nærmet oss Nesoddtangen og skulle bytte plass, skjedde det imidlertid noe utilsiktet. Hun støttet seg til passasjersetet bare for å oppdage at det rett og slett løsnet og falt i dørken! Treplata under setet så ganske mørken ut, og det så jaggu meg ut som om stolen kun var festet med to lange skruer. Her ser jeg at jeg kanskje bør tenke i de baner å skifte hele plata ut, men jeg skal undersøke den litt nærmere først. Stolen må uansett skrues fast igjen, og jeg må feste de skruene et annet sted enn de sto før, det er i alle fall sikkert. Mulig jeg spanderer et par skruer til. De må jo skrues ut og opp fra undersiden, så da må jeg løsne hele ramma for å få det til. Nok et eksempel på at det er en gammel båt jeg har! Glad for at dette ikke skjedde mens hun satt i stolen! DEt kunne blitt veldig stygt visst hun hadde falt bakover. Jeg skal sjekke førerstolen og festet der skikkelig også nå.

Samtidig skal jeg benytte sjansen til å ta noe vedlikehold på motoren samtidig. Skulle ha gjort det nå på vårparten uansett, men nå blir det både setereparasjon og skifte av dieselfilter, oljefilter, olje og sinkanode. Det hadde jeg uansett tenkt å gjøre før neste langtur, men nå skal det gjøres umiddelbart!

Vi kom oss fint inn i båsen i hjemmehavna til slutt. Da hadde jeg vært utpå i fem timer og femten minutter, rederinnen i rundt 50 minutter mindre. Turen gikk deretter fra båthavna til fergeleiet der vi tok båten inn til byen og toget hjem til henne. Allerede på båten kjente vi at vi var slitne og trøtte, sjøluft gjør noe helt spesielt med deg! Så det var ikke noe problem å få sovet etterhvert!

I tillegg til å være tur nummer to med rederinnen var turen også nummer 25 i år.

Related Images: