Jeg beundrer håndverkere. Folk som er nevenyttige og utfører ting med hendene så lett som ingenting. Som snekkere for eksempel. Ting som de elegant utfører har jeg ikke sjansen til å klare. Jeg har aldri vært flink med hendene, eller praktisk anlagt. Jeg er flinkere til å skrive med dem enn til å snekre og mekke. Spesielt snekre. Tro meg, jeg ville dødd sulten, avmagret og lutfattig hvis jeg skulle livnært meg som snekker.
Og grunnen til at jeg konkluderer såpass bombastisk er det siste døgnets erfaringer. Jeg har nemlig prøvd meg som snekker. Med blyant og sag. Og et forbasket trestykke. Eller finérplate for å være helt nøyaktig.
Jeg har jo fått den lure ideen at jeg skulle utvide sengeplassen om bord i balja. Rederinnen skal jo være med på sin første ukestur, og det er viktig at både hun og jeg ligger og sover godt. Opprinnelig fulgte det nok med en ekstra madrass/pute til båten som skulle legges oppå det nedsenkbare bordet i kabinen, slik at det dermed fungerte som en slags sengebunn. men det var nok helst ment for at en unge kunne få plass mellom foreldrene, for særlig stor plass og særlig langt er det ikke.
Selve madrassen har nok forsvunnet opp gjennom årene, men jeg fikk Skumplastsenteret i Oslo til å skjære ut en ny etter at jeg hadde saumfart båten med målebånd. Og min tanke var å forlenge madrassen slik at det gikk helt ned til der madrassene på babord og venstre side gikk. Med hjelp av en overmadrass i tillegg skulle det da bli god og bred sengeplass om bord.
Til min store overraskelse hadde jeg målt ganske riktig, så da jeg hentet madrassen og satte den på plass viste alt seg å stemme! Utrolig! Nybegynnerflaks antakelig.
For at madrassen skulle ligge på plass måtte jeg då på plass en plateforlenger som begynte der bordenden sluttet, slik at det var et underlag helt fram. For å gjøre det måtte jeg ta nye mål og også kjøpe inn lister som skulle skrues fast i sidene til sofaene, slik at platen kunne hvile på dem – slik det er gjort originalt.
Tangen Trelast på Nesodden viste seg å ha det jeg trengte, selv om jeg måtte kjøpe en ganske stor finèrplate. La den på langs ved beina der jeg satt på Bippe, og durte fornøyd hjemover ettersom firmaet ligger rett i nabolaget. Så tok jeg fram en hvit tusj og saga. Jeg har bare én sag, en sånn helt vanlig en, og satte i gang. Ettersom det pøste ned utenfor, måtte jeg faktisk gjøre operasjonen i stua…leiligheten min er ikke så stor at jeg har egen snekkerbu… 😀
Da jeg var ferdig synes jeg formen så litt rar ut, så jeg tok med meg saga da jeg nok en gang tok Bippe fatt og kjørte ned til båthavna.
Jeg håper virkelig at det aldri kommer noen snekker på besøk i båten min! Eller en annen båtmann som er mer nevenyttig enn meg. For resultatet er til å grine av!
MEN, og det skal jeg ha, etter flere timers gråt og gnidsel, samt oppdagelsen av at jeg faktisk besitter et overraskende stort arsenal av bannord og andre språklige ulumskheter, fikk jeg plata på plass! Og den virker. Den falt i alle fall ikke ned første gangen jeg prøvde den… Og slikt sett så vil jo aldri noen egentlig se den ettersom den alltid kommer til være skult av en madrass når den er i bruk. Og ligge gjemt under hjørneputa i baugen når den ikke er det…
Så bildet jeg beærer dette innlegget med er vel en av de få sjeldne øyeblikkene at man faktisk ser plata. Heldigvis er ikke bildet spesielt godt…
Og herregud som jeg slet! Men den enbente skipper med tolv og en halv tommeltott klarte det til slutt! Puh!
Related Images:
