Det har blitt lite med båtturer de siste to ukene. For noen få dager siden, søndag kveld, rakk jeg en liten tur utpå fjorden, såvidt en halvtime ble det, og det var den første turen jeg hadde med båten etter at jeg kom hjem fra båtferien med rederinnen for over to uker siden! Men nå er jeg snart utpå for noen dager igjen.
Det er flere grunner til at jeg ikke har kommet meg utpå sjøen. Den første uka etter jeg kom hjem jobbet jeg sju dager på rad, og da var været og vinden såpass dårlig når jeg ikke jobbet at jeg ikke kom meg utpå. Og den andre uka var jeg på fjellet sammen med ungene, på hytta til jobben.
Vi har hatt som tradisjon i over ti år nå, nærmer seg vel 12-13 år, å ta en uke på Skeikampen. I fjor kom jeg ikke meg avgårde, da jeg havnet på sykehus og måtte amputere tåa på venstrefoten og lå i sykehussenga istedenfor å klatre i fjellet…
For å gå turer i fjellet er nemlig en av de tingene vi alltid gjør, ungene og meg. Og hovedturen er å gå opp på toppen av selve Skeikampen. Det er flere ruter å gå, den tøffeste er vel å gå omtrent rett opp (i praksis i sikksakk), noe som vel tar halvannen til to timer hvis man er i noenlunde god form. Det finnes også noen andre ruter som går i noe slakere terreng og som tar rundt en time mer å gå.
Et par ganger har vi også benyttet oss av stolheisen, som i noen år har gått et par dager i uken også i vinterhalvåret. jeg sjekket på forhånd om den gikk i år også, men fikk da det skuffende svaret at den ikke gikk denne sommeren i det hele tatt.
Tanken min var jo at jeg kanskje ville klare å komme meg opp ved å gå ruta på siden og bak Skeikampen, og deretter ta stolheisen ned. Når jeg hørte at den ikke gikk lenger, ble jeg dermed både skuffet og litt i tvil om jeg ville klare å fullføre en slik topptur.
Vi dro uansett opp på fjellet på mandag, installerte oss i hytta og tok det med ro første dagen. På dag to tok vi en mindre tur til noe som heter Skeistua, også det en tradisjonell tur i løpet av denne fjelluka vår. På Skeistua bestiller vi, like tradisjonelt, de sprø og utrolig gode rømmevaflene deres, koser oss der og går så tilbake til hytta. Det er ingen anstrengende tur, og mesteparten går på vei eller gangvei, ingen bratte stigninger eller noe slikt.
Likevel merket jeg på returen at jeg var litt skjelven, og da omtrent skrinla jeg planene om å komme meg til toppen, for hvis jeg ble sliten av dette, ville det være umulig for meg å fullføre en topptur, det var i alle fall helt sikkert!
Onsdagen ble også en rolig dag, der vi koste oss utpå kvelden med å grille og deretter se på EM-semifinalen.
Torsdag fant jeg ut at jeg likevel ville prøve å komme opp på toppen. Det var litt til og fra, men vi kom oss avgårde til slutt. Faktisk er det slik at den tyngste delen av den litt enklere ruta faktisk er i begynnelsen når vi går langs en vei. Da er stigningen som verst. Etterpå, når vi gå vekk fra veien og begynner å stavre oss oppover fjellsiden på en sti, så er det ikke nødvendigvis så veldig bratt, men litt ulendt terreng.
Det var derfor lurt at jeg både hadde med meg en krykke og kunne støtte meg på følget når jeg trengte det. Et par steder måtte vi tenke oss litt om og planlegge forseringen, og andre steder måtte vi gå noen omveier både på grunn av stigningen og fordi det var så vått og sumpete. men det gikk jevnt og trutt, og når vi var oppe av dalen og på baksiden av Skeikampen var det verste unnagjort. Vi støtte på et par andre turgåere, blant annet to eldre damer som var høylydt imponert over meg der jeg lekte fjellgeit med krykke og protese… 🙂
Det er ganske jevn og fin mark bortover til selve fjellet fra baksiden, og da vi hadde kommet opp der visste jeg at at det kom til å gå bra! Men jeg var litt nervøs for nedturen…
Det var en deilig følelse å komme meg ut og opp på toppen, å skrible navnet sitt inn på veggen i steinhytta (tradisjon det også!), skrive noen ord i gjesteboka og skue ut over det flotte fjellandskapet. Selv om jeg foretrekker sjøen, er det ikke så verst med fjell heller! Det var en veldig god følelse å stå på toppen (som er snaue 1.100 meter over bakken), selv om jeg dessverre hadde pådratt meg et lite gnagsår, noe som ikke er bra for en diabetiker, da sårhelingsfunksjonen er sterkt redusert. Men diabetesen er greit regulert nå, så jeg satser på at det gror fint!
Og på toppen kom jeg altså! Det tok omtrent tre timer og ti minutter, og det må jeg si meg veldig fornøyd med, jeg hadde nesten ventet at det ville gå saktere enn det gjorde.
Det ble litt feiring med vann og kjeks og mye fotografering før vi satte kursen nedover fjellsiden. Jeg fant ut at vi i alle fall kunne prøve å gå ned den vanlige veien, noe som betyr sikksakk i tildels veldig bratt terreng. Tanken var at jeg raskt ville oppdage om det ble for tøft, og da måtte vi gå tilbake samme veien som vi kom.
Men jeg klarte meg fint, selv om jeg måtte ta endel pauser underveis. Nok en gang støtte vi på et par andre turgåere, et par unge gutter, og ifølge dattera mi snudde den ene seg flere ganger etter at de hadde gått forbi oss for å se om vi fortsatt var underveis… 🙂 Vi tok et par omveier for å unngå de bratteste partiene, men jeg kjente etterhvert at melkesyra sprengte på, og det ble litt tøft på slutten.
Derfor ble det til at vi gikk ned til kafeen som ligger ved foten av fjellet. Der skulle de vise den andre EM-semifinalen på storskjerm, og jeg trengte å hvile litt før den siste etappen til hytta. Satte meg ned med skjelvende bein mens de andre ungdommene gikk ned til hytta for å hente de som ikke ble med på turen. Jeg bevilget meg en velfortjent øl mens jeg ventet på ungdommene, og deretter ble det pizza. Andre omgang så vi i hytta.
Jeg hadde forventet å være stiv og støl dagen etter på grunn av min innsats som fjellgeit, men til min overraskelse var jeg likevel i god form (selv om jeg sov som en stein!) dagen etter.
Dermed ble plan nummer to for fjelluka satt ut i praksis, nemlig en sykkeltur! Jeg har ikke syklet siden sist vi leide sykler på Skeikampen, og det er minst sju år siden, om ikke mer. Da jeg drev opptrening på Bakke utenfor Halden etter amputasjonene syklet jeg litt på ergometersykkel, men å sykle på en ordentlig sykkel er en helt annen utfordring, spesielt når man har protese på den ene foten og dårlig balanse.
Jeg fikk derfor ta en prøvetur rundt på tunet utenfor sykkelutleien før jeg bestemte meg for å prøve ordentlig. Setet måtte justeres slik at kanten av protesehylsen ikke stakk meg på baksiden av låret, noe som er svært ubehagelig og ikke minst risikofylt fordi jeg lett kan få sår da, noe jeg må unngå.
Jeg satt derfor ganske høyt og hadde derfor noe dårligere balanse også på grunn av det. I tillegg er det en egen teknikk som må til for å få trykket ned med protesefoten, det føles ikke helt naturlig, og det blir til at jeg tråkket litt ekstra mye med venstrefoten istedenfor, selv om jeg egentlig ikke skal det.
Vi skulle ikke på en veldig lang sykkeltur, men en drøy halvannen time tok det nok fram og tilbake. Jeg følte meg vel litt som Bambi på isen der jeg syklet og sjanglet i vei, og vi kjørte både på asfalt, grus og på skogsstier, så jeg måtte ta det litt med ro innimellom. Og det føltes bedre og bedre etterhvert som jeg ble tryggere. Så jeg har ikke lyst til å la det gå sju-åtte år til neste gang!
For meg personlig var det også godt å rett og slett klare disse to tingene, å komme til toppen av Skeikampen og å sette meg på en vanlig sykkel og sykle uten å tryne…
For andre høres det kanskje ikke så veldig imponerende ut, men for fjorten måneder siden lå jeg i en sykeseng og fikk morfin rett i låret flere ganger om dagen etter å ha amputert det ene benet. Slikt sett har jeg kommet langt, synes jeg.
Når dere leser dette blogginnlegget er jeg vel også nok en gang utpå fjorden i båten i en planlagt langhelg på sjøen.
Related Images:
