Siden jeg fikk båten har jeg hatt som mål å prøve meg nedover svenskekysten. Det har blitt med to og en halv gang hittil. Det har lenge vært meningen at jentene mine skulle være med, men i 2014 sørget sykdom for at det endte opp med en tre dagers-tur i Oslofjorden istedenfor. I fjor var det ikke mulig å få gjort det, men i år skulle det endelig skje!
Som alltid når det gjelder meg og mine båtferieplaner så skjer det alltid noe som forpurrer eller forsinker avgangen fra Oksval. Det skjedde også denne gangen… Opprinnelig planla jeg at vi skulle dra søndag kveld, men ikke før tirsdag ettermiddag kom jeg meg av gårde. Etter avtale med de to døtrene mine (på 16 og 20 år) så tok de toget fra Oslo og til Moss, mens jeg tok båten. Så skulle vi fortsette turen ned til Sverige derfra. Jentene hadde en drøy uke til disposisjon og målet var å komme så langt ned til Sverige som mulig, så skulle de settes på en buss eller et tog tilbake til Oslo igjen, mens jeg hadde en uke ekstra på å komme meg hjemover.
Vel, første del gikk i alle fall som planlagt. mens det pøste ned mandag var tirsdagen mye bedre. Ble rent optimistisk jeg! Men jeg kom meg ikke avgårde før klokka var nærmere halv fem på ettermiddagen! Jentene skulle ta toget som var i Moss ved midnatt, så jeg hadde ikke så veldig god tid på meg. Og det ble ikke bedre av at jeg måtte innom Oksenøya for å fylle tanken. I tillegg til den ekstra kanna på 20 liter som jeg har fra før, så hadde jeg samme dag kjøpt med meg en ny 20-liters kanne fra Nesodden Fargehandel på Flaskebekk, og nå fylte jeg opp begge disse pluss selve tanken til randen. Med en literpris på 8,77 betalte jeg ikke mer enn 585 kroner for rundt 65 liter med diesel. Senere toppet jeg tanken i Skjærhalden for knappe 150 kroner (med til en literpris på skammelige 11,20!) og det var drivstoffutgiftene på denne ferien. Hadde fremdeles mer guffe på tanken da jeg var hjemme i båthavna etter endt ferie. Billig i drift ja!
På vei ut fra Oksenøya skjedde det imidlertid noe som jeg synes var litt trist og leit. Det blåste ganske kraftig faktisk, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle ta av meg capsen jeg hadde på, slik at den ikke blåste bort. Rett etter at jeg hadde tenkt tanken, og før jeg hadde gjort noe med det, så skjedde det selvsagt! 🙁 Capsen fløy vekk fra hodet og havnet i sjøen bak båten. Jeg tenkte noen sekunder på å snu og prøve å plukke den opp, men fant ut at det ikke var noen vits. Capsen hadde litt affeksjonsverdi for meg ettersom jeg vant den etter å ha skrevet månedens leserbrev for fire år siden i et engelsk blad for trommeslagere, Drummer Magazine. Det var en Zildijan-caps, så hvis noen plukker den opp i Bærumsskjærgården, så er det bare å kontakte meg! Capsen var svart med Zildijan i gull på fronten. Zildijan er et cymbal-merke, et merke jeg foreløpig ikke spiller på, men likevel, det var litt morsomt å vinne den en gang i tiden, og litt leit å miste den.
Men en liten caps skulle ikke ødelegge for den lenge etterlengtede båtferien med døtrene mine! Jeg er jo så heldig å ha to døtre som begge har fått sansen for båtlivet og som gjerne blir med ut på tur. At de var villige til å sove i båten en uke betød derfor veldig mye for meg og jeg så virkelig fram til turen!
Dessverre viste det seg raskt at værgudene var litt mot meg denne dagen. Vinden var litt frisk, men jeg slapp heldigvis unna så mye regn. Men jeg hadde kraftig strøm mot meg hele tiden, også i Drøbakssundet. Det betød at jeg var helt nede i 3,9 knop når jeg egentlig skulle «fosse fram» i hele 5,5… Og motoren min er gammel og liten, så det var ikke noen vits i å prøve å presse den ytterligere…
Sola gikk ned alleredemens jeg passerte Håøya og jeg skjønte raskt at jentene ville komme fram til Moss mye tidligere enn meg, men heldigvis er det ikke langt å gå fra togstasjonen til gjestehavna, og yngstejenta har gått samme veien i motsatt retning etter at jeg slapp henne av i Moss tidligere i sommer, og fulgte henne til stasjonen. Det var jo meningen at jeg skulle møte dem på stasjonen.
Da jeg passerte Son og kom inn i Mossesundet ble det roligere og mindre stampesjø. Omtrent da startet også toget fra Oslo… Men noe kappløp å snakke om ble det ikke, toget (det vil si buss for tog) var framme i Moss lenge før meg. Det tar rundt 40 minutter fra Oslo, mens det for båten min tar ca. 50 minutter fra Son til Moss. Uten kraftig strøm i mot…
Så da jeg endelig nærmet meg kanalen i Moss var det blitt mørkt. Jeg så noen som veivet med mobillys da jeg kom inn, og etter en rask titt så jeg at gjestebrygga nord for kanalen var full, og jeg la meg derfor like utenfor Peppes, i selve kanalen. Jeg har ligget der før, men det blir litt klatring.
Jentene fikk lastet om bord bager og soveposer og deretter gikk vi for å betale havneavgiften. Etter det var gjort gjenstod det å finne serviceanlegget til gjestehavna. Jeg har jo overnattet her noen ganger før, men aldri benyttet meg av serviceanlegget, og siden det ikke står noe sted på den fine plakaten ved betalingsautomaten hvor dette anlegget befinner seg, så måtte vi ut og lete. Det tok noen minutter før vi endelig fant fram! Anlegget var helt OK, om noe slitent, men det er positivt at man ikke betaler ekstra for dusjing og vaskemaskiner.
Klokka var vel nærmere halv to før vi la oss til å sove i kabinen, slitne og trøtte alle sammen!
Dagen etter var det meningen at vi skulle stå opp tidlig slik at vi kunne ha et håp om å komme oss til Strömstad eller Koster. Men vi er alle glade i å sove, for å si det slik, så den bebudede 10-avgangen endte om med avgang litt etter klokka halv tolv…Og slik fortsatte det vel hele ferien, med noen få unntak!
Innkjøp i Rema 1000 rett ovenfor kanalen og deretter frokost i båten tok sin ti, så vi ble altså noe forsinket. Dermed så fikk vi litt mer vind enn forventet også, og ble møtt av regn etter å ha kommet oss ut av kanalen og forbi Revlingen. Etter en stund sa yngstejenta at hun var kvalm og lurte på om jeg hadde noe smertestillende om bord. Det viste seg at det ikke var bølgene hun var kvalm av, men naturens kvinnelige gang, for å si det slik. Dessverre hadde jeg ikke det, selv om det var noe av det siste jeg tenkte jeg skulle få med meg.
Jeg tok dermed en avstikker fra den opprinnelige ruta og kjørte inn til Hankø ved Brattholmen. Der ble sjøen litt svakere og vi kunne legge til og finne en daglivarebutikk eller et apotek eller noe slikt. Et raskt søk på nett opplyste at det var en Joker-butikk ved noe som het Vestre Vikene og dermed styrte jeg inn der. Stedet viste seg å være riktig så hyggelig og jeg la meg til ved en brygge som så ut til å bli brukt til å legge til for korte besøk.
Joker-butikken var noen få skritt unna, og mens jentene stakk inn der, tok jeg en liten runde i det nærmeste området. Folk virket veldig hyggelige der, og jeg så at båter som kom inn for å fylle diesel ble møtt av hjelpere som skulle ta tampen. Er ikke sikker på om det var manuell fylling og ikke automat, men alle ble møtt av en hjelpende hånd. Svært sympatisk! Fikk et litt annet inntrykk av Hankø enn det litt snobbete feriestedet som jeg vel hadde en formening om på forhånd.
Selv ble jeg litt fascinert av en gammel Volvo-buss fra 1964 som stod parkert der, og inne i butikken ved kaia var det alt fra badeleker til båtbatterier og båtutstyr til is. Så dermed ble det is til alle også…
Mens vi lå der kom også en politibåt inn for en liten pause, og også de to om bord tok seg en is og satte seg ned ved bryggekanten og snakket med ungene som satt der. I det hele tatt em avslappet og ganske rolig stemning.
På veien ut fra Hankø passerte vi et skjær med et slags monument/minnesmerke, husker at jeg la merke til det første gang jeg var der for to år siden, men denne gangen har jeg fått vite at det er et minnesmerke over kong Olav – som jo hadde Hankø og seiling som store favoritter, for å si det slik.
Jeg tok «innsiden» videre nedover mot Strømtangen med tanke på mannskapet, og da vi passerte selve fyret var sjøen blitt roligere igjen, noe som stemte etter værmeldingene selv om vi var ganske så sent ute. Jeg kjørte den vanlige ruta hvor jeg kjørte over Lera og inn ved Tenneskjær, Arisholmen og Kjøkøysundet. Nå var klokka blitt så mange at rask hoderegning tilsa at vi ikke kom til å komme oss til Sverige før nærmere midnatt, så jeg tenkte at det beste ville være å ta en overnatting før sjarmøretappen over Sekken og inn i svensk farvann. Jeg ville jo ikke at jentene skulle bli lei av å kjøre lengre strekk heller, men få litt avbrekk.
Jeg bestemte meg derfor for å stoppe i Skjærhalden, og dro derfor ned «Løperen» etter at vi var kommet ut fra Kjøkøysundet. Denne strekningen har jeg kjørt før, så da vi kom ned til Brattholmen og Kjerringholmen bestemte jeg meg for å ta innsiden av de to øyene siden jeg ikke hadde vært der før. Stille og rolig der helt til vi kjørte ut via Haslevika, da kom det litt sjø igjen det siste strekket mot Skjærhalden.
Vi var trygt inne i gjestehavna der og fant oss en longsideplass litt før klokka 21. I det vi la til kom det en fyr ut fra nabobåten og hjalp til med fortøyningen. Han spurte om det var jeg som var «Pequod» (nicket mitt på båtforumet) og det kunne jeg jo bekrefte. Viste seg at han hadde vært innom forumet og lest at jeg planla å overnatte i Skjærhalden, og så kom vi og la oss ved siden av ham! 🙂 Han syntes det var morsomt å hilse på en «forumkjendis» 😀
Første etappe med jentene om bord tok altså nærmere åtte og en halv time, men da med rundt én times pause på Hankø, så jentene var ikke skremt så langt!
Related Images:
