Sverigetur med døtrene – del 4

På den fjerde dagen med jentene om bord støtte vi på et ikke helt samarbeidsvillig vær. Været har egentlig ikke vist seg fra sin beste side i sommer, i alle fall ikke de ukene jeg har satt til side for båtferie, men på begge disse turene har jeg hatt mannskap om bord som ikke har blitt sure eller skuffet av den grunn, men som tar det som det kommer. Akkurat slik som man rett og slett må gjøre når man ferierer i båt.

Denne lørdagen startet vi tidlig fra Havstenssund. Målet var å komme avgårde slik at vi kunne passere Gula Humpen – et ganske så åpent havstykke man må over hvis man skal til for eksempel Grebbestad, Tanumshede eller Fjällbacka – før det blåste skikkelig opp. Dermed hadde klokka ikke en gang passert ni om morgenen før mannskapet var på vei ut av det trange sundet sør for overnattingsplassen vår.

Vi møtte endel båter på vei innover, og jeg tenkte først at det var et positivt tegn, men så var det da også båter som var ganske store. Jeg merket fort at det var endel bølger og at de ble større og større, og ikke helt stemte med værvarslingen. Det er jo noe jeg har erfart tidligere, sjekker du tre forskjellige værmeldingssider får du gjerne tre forskjellige varsler, og du kan stort sett alltid regne med at det blåser mer enn meldt. I de fleste tilfeller.

Det gikk forsåvidt greit helt til vi nærmet oss et fyr som heter Väcker. da kom de virkelig store bølgene. Jentene lå nede i kabinen for å sove litt mer, men bølgene som kom nå var på høyde med de vi opplevde over Sekken, og kanskje også litt mer. Det så verre lenger utpå, synes jeg også. I tillegg måtte jeg, for å komme meg på riktig kurs, vende båten litt til babord, og da ville bølgene bli enda mer ubehagelige. Med tanke på at det var meldt mye mer vind både utover dagen og de nærmeste dagene, så bestemte jeg meg derfor for å snu og innså at vi nok ikke kom så langt sørover som jeg hadde planlagt.

Slik er det tross alt med båtlivet, man er avhengig av været, og snekka mi er ikke lagd for å kjempe mot elementene på denne måten. Riktignok tror jeg nok båten ville tålt det fint, og jeg også forsåvidt, men jeg følte meg usikker og tenkte på de to i kabinen. Jeg ville jo at båtferien skulle være et positivt minne for dem, ikke skremme dem bort på grunn av at jeg kjørte i bølger som gjorde dem redde. Dette hadde vel vært litt på grensen over Sekken, og det åpne strekket vi skulle ha dratt over nå er mye lengre enn fra Herføl og inn ved Tjurholmen, så beslutningen om vendereis var både logisk og trygg.

Men den svenske skjærgården har mye å by på, og da jeg sa ifra om beslutningen til jentene, så virket de ikke altfor skuffet. De forstod det veldig godt. Jeg snudde derfor båten og dro tilbake i retning Havstenssund, men tok til babord før vi kom så langt som til sundet. Plan B bestod nemlig i et besøk på Kalvö, et lite sted jeg besøkte i 2014 etter tips fra brukeren Lars H. på båtforumet, og som jeg falt for med en gang.

Kalvö har bare en liten brygge, så det var langt fra sikkert at det var plass, men jeg bestemte meg for å prøve. Vi var da også noe beskyttet fra det dårlige været ettersom det ligger mange øyer og holmer som beskyttet oss fra det verste på vei til Kalvö. Da vi putret inn den idylliske moloåpningen i Kalvö ble jeg overrasket over å se at det bare lå en eneste båt der på gjestedelen av brygga. En seilbåt med svensk flagg hadde lagt seg til ro der. Faktisk var det mer enn  god plass nok til å legge til longside, noe vi da også gjorde. Brygga er litt høy, men jeg la til slik at jeg kunne støtte meg på et svært bildekk på vei opp av og ned i båten.

Svensken i seilbåten kom løpende og hjalp til med fortøyningen, og vi slo av en liten prat. Han hadde nettopp begynt på ferien sin og var like overrasket som meg over at det var så lite båter her. Han fortalte at det hadde ligget to norske seilbåter der da han kom inn, men at de hadde dratt videre tidligere på dagen.

Kalvö er et idyllisk lite sted som byr på alt fra grove kampesteiner til vill og frodig natur. Selve gjestehavna der tilbyr ikke noe annet enn brygga, søppelkasser og en gammel utedo. Forrige gang jeg var der puttet man havneavgiften i kontanter i en konvolutt og la oppi en boks. Både konvoluttene og boksen var der fremdeles, men også et nytt oppslag som fortalte at betaling nå skulle foregå gjennom svenskenes svar på Vipps eller til en kontonummer. Nå er det bare én avgift der, 100 kroner, og jeg vet ikke om den skal betales også for kortidsopphold, men jeg skrev nå ned kontonummeret åkkesom.

Jentene så ut til å være like begeistret for stedet som jeg. Det er noe vi har til felles, det å oppdage nye ting, gå rundt på steder vi ikke har vært og ta til oss stemningen, idyllen og naturen. Så også på Kalvö. Vi gikk vel en tur på rundt drøye halvtimen og dro deretter tilbake til båten for å få i oss noe mat. Oppholdet på Kalvö varte vel i et par timer før vi nok en gang dro videre. Jeg satte kursen på vestsiden av Kalvö, der er det også endel øyer og holmer som beskytter mot dårlig vær, og fikk en lun ferd rundt øya og Lindö. Deretter gikk vi inn ved Bisserännan syd for Ursen og la oss til på den ytterste flytebryggen på Resö, der vi hadde kjørt forbi dagen før.

Det viste seg at nabobåten var den samme som lå foran oss i Havstenssund, de hadde ikke flyttet mye på seg i løpet av dagen de heller. Det hadde begynt å blåse opp nå, men jeg var fortsatt usikker på om vi skulle bli her over natta eller ikke. Jeg bestemte meg for å ta en tur på land og se meg rundt, og jentene ble selvsagt med. Vi ble møtt av en blid havnevakt som spurte om vi skulle bli over natta. Jeg svarte da at jeg ikke trodde det, man at vi ikke var helt sikker. Da fortalte hun at det var gratis å ligger der på dagen, men at man måtte betale havneavgift hvis man skulle bli over natta.

Vi tok oss en liten tur rundt på Resö. Det var fort gjort, for det var ikek så mye å se der, egentlig. Vi hadde lagt oss lengst bort fra serviceanlegget og restauranten som er der og da jeg så på et oppslag på kaia at de skulle ga hele 350 kroner for en overnatting, så bestemte jeg meg omtrent der og da for å dra videre. Til sammenligning koster det bare 280 i Strömstad, som har mye mer å by på også når det gjelder butikker og utesteder. I tillegg så var det ikke strøm på den brygga jeg hadde lagt meg til, jeg så at båtnaboen hadde koblet seg til strøm på landsiden, men så lang ledning har ikke jeg, så det betød uansett at vi måtte flytte og legge oss til på den innerste brygga hvis vi skulle ha strøm til duppedittene og kjøleskapet.

Mens vi vandret bort til nærmeste butikk, en Tempo-butikk, la jeg dermed en plan om å dra videre til Strömstad via den indre leia, som jeg og rederinnen hadde brukt i motsatt retning i juni. Saken var jo den at jentene uansett skulle dra hjem med buss eller tog i løpet av mandag eller senest tirsdag morgen, så jeg måtte tenke litt praktisk. På Tempo handlet vi inn litt vaffelmiks og noen småting. Jeg hadde lovet jentene vafler tidligere på turen, men den hjemmelagede røra jeg hadde med meg ble liggende for lenge før den ble brukt, og var dermed ubrukelig…

På vei ut fra butikken så vi et skilt til stedets bakeri – Panget – og bestemte oss for å ta en titt der. Det viste seg at dette var den siste (eller var den nest siste, ikke helt sikker i farten) dagen de hadde åpent denne sommeren. Vi kjøpte med oss litt forskjellig som vi koste oss med i båten etterpå. Det smakte veldig godt!

Da vi kom tilbake til båten ble vi vitne til en hissig krangel litt lenger ut på brygga. Den unge havnevakta forsøkte så godt hun kunne å roe gemyttene. Det var kommet inn en liten norsk båt som visstnok bare skulle ligge der mens de skulle et ærend i butikken.Jeg vet egentlig ikke hva som var grunnen til krangelen, men nordmennene hadde visst lagt til på innsiden av brygga, der det var mange ledige båsplasser. Disse plassene er imidlertid private, og det var visst en lokal svenske som hadde båten ved siden av som hisset seg voldsomt opp over dette. Det var visst noe om et løst tau også… Sympatien min havnet hos de norske på grunn av oppførselen til den sure svensken – den eneste sure svensken vi møtte på denne båtferien!

Vel, vi løsnet nok engang på fortøyningene og kjørte fra Resö på samme rute som vi kom inn dagen før. Vinden var ganske kraftig, men jeg fikk greit manøvrert inn til Råssö og Råssöhamn. Såvidt jeg kan se har det kommet en egen flytebrygge som gjestebrygge der. Vet ikke hvor lenge siden det er, men det jeg har lest om Råssöhamn på nett og i de havneguide-bøkene jeg har liggende, så er ikke denne brygga nevnt. Det var forøvrig heller ikke den innerste flytebrygga på Resö.

Vi passerte Råssö uten å gå i land denne gangen, og på reisen mot Strömstad hadde vi nå lunt og pent farvann hele tiden. Da vi nærmet oss Daftö og Daftö-Valö og skulle kjørte gjennom det grunne sundet der, brukte jeg jentene som speidere etter bunnen, bare for sikkerhets skyld. Det er jo veldig grunt, på kartet er det merket ned til 1 meter, men jeg kjørte jo glatt gjennom der i juni. Likevel, for sikkerhets skyld. I det hele tatt, for de av dere som leser dette og ikke har så dyptgående båter, så er denne ruta å anbefale, og mye mer idyllisk og mer å se på enn å ta ruta ut i Kosterfjorden og sørover (om enn mer langsommere rute, det skal innrømnmes!).

Da vi kom ut mellom Karholmen og Daftö-Valö og inn i havnebassenget utenfor Strömstad ble det straks noe røffere sjø. Vi la oss litt på vent utenfor noe som på kartet er merket som en oljekai mens vi så på at Color Line-ferga til Sandefjord gikk ut. Deretter kjørte vi inn i gjestehavna. Det så ut til å være like fullt denne gangen i ytre havn, så nok en gang endte vi opp ved dagbrygga, men heldigvis longside denne gangen!

Vi gikk på land og handlet inn litt mat på den nærmeste ICA-butikken, det ble kyllingfilet denne gangen, og en type svensk potatismos som er mye, mye bedre enn det man får kjøpt i Norge!

Siden det var en lørdag måtte vi nok forberede oss på litt mer støy, og det fikk vi rett i. Men likevel, slitne etter en lang dag med frisk sjøluft og mange spaserturer så sovnet vi fort og uproblematisk også denne gangen.

Related Images: