I skrivende stund ligger Bergtatt i sørlandsidyllen Grimstad. Litt ufrivillig på grunn av været. Mens det har gått knirkefritt på båtferien hittil, ble det stopp i Grimstad. Men fredag morgen går turen videre.
Båtferien hittil har bestått av lange etapper og bare en kort overnatting før jeg haster videre. Slik har det nødvendigvis måttet bli ettersom planen er å komme meg til Kristiansand enten innen fredag kveld eller lørdag morgen.
Mange av de stedene jeg har hastet forbi er det planen at jeg skal stoppe hos på veien tilbake, for da har jeg to uker på meg, ikke bare én. Det gjelder blant annet Portør, Lyngør og Arendal. Målet for gårsdagens etappe var egentlig sistnevnte, men på grunn av værmeldingene valgte jeg å fortsette videre til Grimstad.
I forrige blogginnlegg hadde jeg ikke kommet lengre enn til Østre Bolærne. Da jeg dro derfra mandag morgen var været fortsatt upåklagelig med sol og blankpolert sjø. Det var så fint at jeg valgte å ta en annen rute enn den jeg opprinnelig hadde tenkt, så istedenfor å kjøre inn til Vrengensundet eller Tjøme valgte jeg å bare fortsette rett på, på utsiden. I ettertid var kanskje ikke det et lurt valg. Jeg tenkte jeg kanskje kunne spare litt tid på det, men egentlig gjorde jeg ikke det.
Og farvannet var ikke spesielt spennende heller, atskillig mindre å titte på. Jeg kjørte på innsiden av Store Færder og var egentlig ikke så veldig langt fra Færder fyr, og jeg angret litt på at jeg ikke dro ut dit mens jeg hadde sjansen, ettersom været var så fint.
Strekket over til Stavern ble derfor litt langtekkelig, men samtidig trives jeg jo best med å være underveis. Likevel, neste gang kjører jeg nok en annen vei, for å ha litt mer å se på.
Uten viderverdigheter av noe slag ankom jeg Stavern litt etter at sola gikk ned, mens det ennå var litt lys i havna. Jeg lukeparkerte mellom to seilbåter og en mann fra en annen seilbåt, som var fra Tyskland, kom ut og hjalp meg litt med tampen.
Deretter dro jeg bort til restauranten Smak – som fungerer som havnekontor når havnekontoret er stengt – og fikk betalt havneavgiften der. Dessverre fikk jeg da vite at de var gått tom for ingrediensene til fiskesuppa som jeg var så begeistret for i fjor og at den ikke kunne serveres før dagen etter. Men da skulle jeg nokså tidlig avgårde.
Etter en rask tur for å proviantere på nærmeste butikk bestilte jeg derfor en burger på Smak. Den smakte også fortreffelig – selvsagt servert med båtpoteter! Servitøren var hyggelig og blid og jeg var nok en gang veldig fornøyd med både mat og service.
For gjestehavna er det også et pluss at de noe lealause strømstolpene fra i fjor var byttet ut med litt mer solide saker.
Dagen etter regnet det ganske så kraftig på tidlig morgen, så jeg drøyde litt med å dra avgårde. Jeg hadde vurdert å stikke bort til Minnehallen for krigseilerne for å komme inn i den. I fjor var den nemlig stengt for sesongen, så jeg fikk bare sett utsiden. Men den åpnet ikke før klokka 11, så jeg droppet det.
Avgangen ble utsatt med drøye halvtimen ettersom jeg fant ut at det var like greit å vente til seilbåten foran meg dro. Vinden var nemlig slik at jeg ville få problemer med å komme meg ut av lukeparkeringen uten å touche borti ham. Vinden dro meg nemlig tilbake til brygga. En kraftig dytt og god fendring ville nok antakelig gjort susen, men da jeg så at han gjorde seg klar til avgang konfererte vi litt og jeg fant ut at det var like greit å vente til han hadde dratt.
Før jeg dro avgårde måtte jeg fylle opp tanken, ettersom den var ganske slunken. Jeg hadde nmelig bare såvidt halv tank da jeg startet fra Nesodden. Første etappe bestod dermed bare av forflytning fra gjestebrygga til drivstoffbrygga. Men jeg gruet meg litt, for den siste prisen jeg hadde sett på dieselen i Stavern var på over 13 kroner. Den var imidlertid fra mai, så jeg ble lettet da det viste seg at prisen nå var på «bare» 12,79. Fortsatt altfor dyrt synes jeg, men fra besøket mitt i fjor visste jeg at prisen i Kragerø var enda dyrere, så jeg fylte både tanken helt opp pluss den 20 liter store reiserreservekanna.
Drivstoffbrygga er nok ikke dimensjonert for små snekker, så jeg måtte klatre opp og ned fra brygga for å få fylt. Men det gikk!
Turen over Larviksfjorden gikk også temmelig greit for seg. Det var noe bølger, men de kom på skrått akterfra, så strekket over fjorden gikk helt greit. Deretter tok jeg samme ruta som i fjor høst og dro gjennom Kreppa. På dette tidspunktet bestemte jeg meg for å droppe å stikke innom Kragerø og heller satse på å rekke Risør.
Også denne delen av turen gikk fint, og jeg satte kursen rett ut mot fjorden forbi Kragerø. På vei ut mot Strømtangen fyr så jeg redningsskøyta komme inn, slepende på en cabincruiser på rundt 27-28 fot som tydeligvis hadde fått litt problemer.
Det blåste litt da jeg kom ut i åpent hav igjen, men mye mindre enn da jeg måtte snu i fjor høst. Jeg kom derfor ganske raskt inn til Portør, som så idyllisk ut og der jeg har lyst å ta en liten pust i bakken på hjemturen.
Deretter gikk turen ut i åpent farvann igjen. Det hadde begynt å blåse litt opp, men fortsatt langt, langt det som er innafor. Dermed forløp turen inn til Risør enkelt og greit, men det var begynt å mørkne da jeg tøffet inn i havna.
Det er ikke lett å komme til en fremmed havn når det er mørkt og vanskelig å orientere seg. Jeg kjørte derfor først feil og dro helt innerst i havna, der det ganske riktig var gjestebrygger, men disse var beregnet på dagplasser og hadde ikke strøm og vann. Etter litt konferering på båtforumet endte jeg med å putre ut av havna igjern, helt til jeg kom nesten ytterst, for der viste det seg at selve gjestehavna lå.
Nok en gang måtte jeg lukeparkere mellom noen seilbåter, men det var litt bedre plass her enn mellom de to seilbåtene i Stavern.
Rett etter at jeg hadde våknet dagen etter banket det på snekkeskroget. Det viste seg å være havnevakta. I Risør er det nemlig manuell betaling med havnevakter som går rundt. Sikkert en grei sommerjobb for ungdommene. Jeg tror nok hun stusset litt da jeg ropte «vent litt, må bare få på meg beinet først», men hun forstod nok det bedre da jeg dukket opp med protesen på plass! 🙂
Hun var hyggelig og blid og pekte ut hvor både serviceanlegg og andre fasiliteter var. Litt skuffende at hun ikke snakket sørlandsdialekt, men det får jeg vel høre mer av etterhvert.
Etter å ha fått i meg kaffe og litt frokost måtte jeg ta en liten tur rundt i nærområdet. Det ble til noen nødvendige innkjøp på den nærmeste matbutikken, og en softis på bryggekanten innerst ved torget før jeg satte kursen ut mot båtplassen igjen for å sette i gang med tredje etappe.
For selv om været fortsatt var nydelig, skulle det blåse litt opp på ettermiddagen, og strekket fra Risør til Lyngør foregikk i åpent farvann. Men den etappen skal jeg fortelle mer om i neste innlegg!
Related Images:
