Hittil har jeg fått med meg to turer med båten i år. To små turer på tidlig ettermiddag før mørket setter inn. Og min neste tur vil bli tur nummer 500 totalt!
Det kan jeg jo ikke være annet enn fornøyd med!
Årets første tur fant sted lørdag 12. januar og tur nummer to søndag 20. januar. Begge turene gikk, som det så ofte er om vinteren, i nærområdet, for å si det slik.
Den første turen gikk til Kavringen og tilbake og varte i drøye halvannen time. Da måtte jeg bite i meg stoltheten og tanke på Kavringen – som har Oslofjordens dyreste diesel (med forbehold om Heitmann i Drøbak – der har jeg bare vært én gang, tror det var i 2014, og da skulle de ha 14,50 mens andre tok 8-9 kroner literen!), men de andre stedene som var aktuelle kunne jeg ikke dra til, så skulle jeg få toppet tanken, som måtte jeg bare dra til Kavringen.
Om vinteren er det en god idé å alltid ha tanken så full som mulig, hvis ikke blir det lett kondens i tanken og det kan bety startproblemer, hvis jeg har forstått det riktig. Og siden tanken nærmet seg kvart, så fylte jeg den opp.
Is inne i Asker og Bærums skjærgård gjorde det umulig å dra til favorittplassen på Oksenøya, og selv om det kanskje ikke var is hos Oppegård båtforening, så er kaia der for høy for en enbeint skipper. Det samme gjelder på Dronningen, mens Kongen også skal være svindyr og Ullern båtforening hadde defekt pumpe. Lindøya tar jeg ikke sjansen på å tanke hos ettersom de har en form for miljødiesel som jeg har lest har skapt problemer for flere andre båteier. Så dermed måtte jeg bite i det sure eplet og dra tilbake til Kavringen.
Nå tror jeg riktignok at min gamle motor er såpass hardfør at den tåler det meste, men jeg tar ikke sjansen på å prøve dette på vinteren og kanskje få motorstopp.
Nok om det, det ble altså Kavringen – og jeg må vel kanskje innse at jeg må innom der en tur til i løpet av vinteren, før isen legger seg. Men når sommeren kommer igjen vil jeg sky stedet som pesten hvis de fremdeles velger å legge seg høyt over alle andre prismessig.
Andre gang jeg kom meg utpå var altså sist søndag. Da stod jeg såpass sent opp at sola som var på morgenkvisten hadde blitt erstattet med tåke. Jeg endte derfor opp med å ikke komme meg utpå før i 15-tiden, da tåka endelig var forduftet.
Heldigvis snudde jo sola i desember. På den tiden gikk vel sola ned rundt 15.15 eller noe slikt, denne søndagen gikk den ikke ned før klokka 16, så det blir lysere og lysere.
Men jeg fikk et uventet problem denne søndagen. Og det var at havnesjefen hadde lagt båthavnas arbeidslekter ( eller hva jeg nå skal kalle det) rett bak båsen min. Den skal visstnok ha bli lagt der på grunn av noen dager med heftig vind, ifølge noen andre jeg snakket med på brygga.
Problemet var at den fortsatt lå der søndag formiddag og den lå så tett opp mot akterenden på Bergtatt at det ikke ville være mulig for meg å komme ut av båsen og ut på tur. En forferdelig kattepine for en båtgal skipper!
Etter å ha tenkt meg litt om ble det til at jeg tok saken i egne hender – bokstavelig talt – og forhalte lekteren rundt halvannen meter – mer plass var det ikke foran den. Løsnet fortøyningene og skøv den fram til et nytt festepunkt.
Det var fremdeles meget trangt, men en forbipasserende båteier tilbød seg å hjelpe. Dermed løsnet jeg fortøyningene og dro båten sakte ut fra båsen mens jeg satt på babord side akter ved å skyve fra utriggeren og liksom snu båten rundt hjørnet. Båtkollegaen som sto på brygga tok deretter og skjøv baugen ut når jeg var omtrent på linje med brygga.
Det gikk knirkefritt! Men med veldig liten margin.. Jeg bakket dermed ut forbi alle de stort sett tomme båsene og snudde båten når det var plass til å snu. Men jeg grudde meg allerede litt til jeg skulle tilbake, for jeg hadde ikke stor tro på at det ville gå like knirkefritt når jeg skulle inn..
Turen denne gangen gikk via Nesoddtangen og over til Lysakerfjorden. Deretter inn mot Oslo og forbi Dyna fyr før jeg skrådde over til Lindøya og kjørte forbi Gressholmen og ut mellom Langøyene og Rambergholmen tilbake til Oksval.
Det var noe gråere søndagen enn den flotte lørdagen med sol, men da var jeg opptatt med andre ting. På denne årstiden er jeg imidlertid ikke opptatt av om det er sol eller ikke. Bare isen holder seg unna, vinden er overkommelig og tåka ikke altfor tjukk, så er det ikke så mye som kan holde meg unna.
Det begynte å bli mørkt da jeg nærmet meg hjemmehavna igjen. Jeg hadde lagt en liten plan for hvordan jeg skulle klare å snike meg inn i båsen, og fulgte den. Som tidligere skrevet var dette min tur nummer 499, så jeg har jo fått litt begrep om hvordan båten skal manøvreres. På vei mot lekteren slo jeg derfor av gassen slik at båten gled saktere og saktere inn mot det lille hjørnet.
Da jeg var kommet med nesten halve båten forbi utriggeren til babord, satte jeg gassen ørlite på samtidig med at jeg svingte rattet til baord. Deretter stoppet jeg og satte båten i fri. Så lekte jeg gondolier fra Venezia ved å plassere meg i aktersofaen på styrbord side og bruke båtshaken til å dytte på lekteren.
Båten gled da sakte fram samtidig som den fortsatte bevegelsen mot babord og plasserte seg omtrent prikkfritt inn i båsen. Jeg må rett og slett innrømme at jeg var veldig fornøyd med meg selv der og da – det gikk akkurat som planlagt og jeg kom med et fornøyd «Yess!» da jeg lå i båsen igjen uten skrammer på hverken lekter eller Bergtatt. 🙂
Det ser ut som om den varslede frosten med dobbelte kuldegrader lar vente på seg, og det har jeg ikke noe imot, det betyr flere turer inn mot våren!
Related Images:
