På tokt til Sørlandet 2019 – Del 3

Etter et døgn ekstra i Stavern på grunn av været, dro vi videre tidlig på morgenen på en ny etappe. Men starten ble den verst tenkelige. Det ser ut til å alltid skje noe med båten når jeg er i Stavern…

I fjor, på vei hjem fra min første båtferie på Sørlandet, så våknet jeg jo med vann langt opp på motoren i Stavern, så her er jeg vant til litt av hvert…

Vi hadde jo ikke vært så heldige med været på denne turen så langt, og siden vi ble liggende i Stavern ett døgn ekstra, så innså jeg at planen om å komme meg helt til Kristiansand innen lørdag formiddag så ut til gå i vasken. Men man har jo alltid et alternativ, en plan B. Særlig når man er ute i båt, da er det været og erfaringen til skipper og mannskap som avgjør.

Da vi gikk gjennom værvarslingene på ettermiddagen dagen før, så var det meldt ganske stille tidlig på morgenen, og deretter skulle det blåse opp. Og siden jeg hadde en passasjer om bord som – i motsetning til meg – ikke er så glad i store bølger, så bestemte vi oss for å starte tidlig. Noe som vi etterhvert fant ut ikke var en god ide… (Jeg må minne meg på å aldri starte en tidlig båttur uten at skipperen har fått en solid dose kaffe først…)

Jeg kom meg motstrebende opp litt etter klokka seks, vekket mannskapet og begynte å gjøre alt klart. Første etappe var på rundt 100 meter – fra gjestebrygga og bort til dieselbrygga for å toppe tanken. Været var ikke det beste, det regnet litt og det hadde også blåst opp litt, nå skulle det bli roligere utpå dagen…

Jeg la ikke merke til noe galt før vi la til dieselbrygga. Da så jeg at fortøyningstauet foran lå stramt ned langs skutesida på styrbord side. Jeg stoppet motorern og dro i det, og det satt dønn fast. Jeg hadde med andre ord fått mitt eget tau i propellen! Det er andre gang det skjer. Forrige gang var med Nidelven etter knappe to måneder som båteier… Saken er at jeg bruker å ha tauet lett tilgjengelig ettersom jeg jo har protese og ikke beveger meg så raskt i båten – i alle fall ikke på utsiden. Så jeg ba Sunniva la tauet ligge siden vi bare skulle en så kort tur, men da har det selvsagt sklidd ned langs siden.

Så der satt vi da…

Dykkeren er oppe igjen og tauet løsnet!

Siden jeg er totalmedlem ble selvsagt løsningen å ringe Redningsselskapets servicetelefon. Strengt tatt kunne jeg kanskje gått opp på brygga og banket på døra, for faktisk er redningsskøyta Stormbull stasjonert i Stavern og ligger på samme brygge som drivstofftankene er. Men jeg visste jo ikke om de sov i bygningen eller om bord, så jeg ringte servicetelefonen, der operatøren lovte å vekke mannskapet. Det tok sin tid…

Det gikk vel nærmere 45 minutter før de var på plass og dykkeren hoppet uti, men på den annen side var det jo ikke en nødsituasjon heller, så de trengte vel litt tid til å våkne… Det tok bare noen sekunder å fjerne tauet, som hadde kveilet seg et par ganger rundt propellen. Det var imidlertid ikke nødvendig å skjære det løs – tauet så omtrent uskadd ut når det kom opp. Det hadde antakelig kveilet seg opp omtrent da jeg satt motoren i fri – det satt stramt og var ikke mulig å løsne fra båten, så dykking måtte til uansett.

Etter å ha takket mannskapet på Stormbull toppet vi tanken og valgte å dra videre, selv om vi nå var nærmere to timer forsinket i forhold til planen. Der og da gjorde jeg tabbe nummer to. Flere hadde rådet oss til å unngå Rakkebåene og dra over Langsundsbukta utaskjærs. Jeg valgte å følge de rådene selv om jeg med Nidelven alltid har dratt rett over Rakkebåene i både pent og mindre pent vær. Jeg har til og med ankommet Stavern fra Kragerø i stummende mørke. Og jeg har aldri hatt problemer. Det gjelder bare å følge nøye med.

Men jeg angret raskt på valget! Vinden kom jo fra feil side, men det var ikke noe snillere på utsiden av Rakkebåene enn på innsiden! Faktisk var det så ille at jeg endret kursen og dro gjennom båene og på innsiden av Østre og Vestre Bramskjær, forbi Nevlunghavn og opp til Fugløyskjær der jeg krysset over fjorden, men da med baugen vendt mot bølgene. Denne omveien tok jo en god del tid. Hadde jeg dratt rett gjennom Rakkebåene ville vi sluppet dette spetakkelet og spart sikkert en time i tid.

Ikke akkurat det peneste været, nei…

Det var i alle fall på tide med en liten pause før vi dro videre, så etter å ha roet ned litt gjennom Kreppa, så la vi til i Kragerø. Måtte gå rundt øya til Gunnarsholmen ettersom nybåten faktisk er for høy til å krysse under brua… Vi tok noen timers pause her og fikk gjort noen innkjøp samt at vi dro til en hyggelig kafe og spanderte på oss en velsmakende pizza. Mens vi slappet av i byen ble været gradvis noe bedre, vinden avtok og vi kastet loss og fortsatte sørover.

Bergtatt liggende i Kragerø.

Vi hadde snakket litt om dette og forlengst funnet ut av vi ikke hadde nubbetjangs til å komme oss tidsnok til skoleavslutning på yngstedatteras folkehøgskole. Valget sto da om å la båten ligge igjen enten i Risør eller i Arendal og ta buss videre til Kristiansand. Selv var jeg ikke overbegeistret over å legge den igjen i Risør, så vi bestemte oss for å prøve å komme til Arendal. Det betød at jeg skippet et par fine og idylliske omveier denne gangen, og kjørte litt raskere der jeg kunne. 

Da vi ankom Portør vurderte jeg å prøve å komme i land. Dattera visste nemlig noe jeg ikke var klar over – at TV-serien Camp Kulinaris var innspilt der. Så hun hadde lyst til å gå i land og se pensjonatet/hotellet hvor serien var filmet. Jeg visste hvor det lå ettersom jeg hadde vært i land der på Sørlandsferien i fjor, men det er ikke så mange offentlige brygger å legge til ved. Jeg begynte å sakte tøffe inn der jeg hadde vært med Nidelven i august i fjor, men fikk litt kalde føtter da dybdemåleren viste 1,1 meter. Inne ved siden av brygga var det 0,5 meter, og jeg hadde ikke lyst til å både få eget tau i propellen og gå på grunn på samme dag – så jeg feiget ut og slo bakk… Det ville sannsynligvis ha gått bra, men jeg orket ikke tanken! 

Sunniva på vei mot land for å ta Risør i nærmere øyesyn

Deretter gikk det fint og greit til vi kom til Risør, hvor vi tok en liten pust i bakken og en rusletur rundt i byen. Også i Risør, som i Stavern og Kragerø, var det stille og nærmest øde. Så vi fortsatte videre etter kort tid, kan vel ikke ha vært der mer enn i toppen halvannen time. Kjøpte oss en is i en butikk og tok en fin runde – så faktisk mer av byen denne gangen enn når jeg var her for første gang i fjor!

Fargerike benker i Risør

Deretter dro vi innaskjærs resten av ruta mot Arendal. Jeg tok turen via Flosta, måtte jo gjøre det. Vi hadde en annen båt bak oss, som jeg tror fulgte veldig nøye med på hva vi gjorde når vi nærmet oss. De foretok en rask unnamanøvrering like før vi kjørte inn ved Teiersnes da de oppdaget at de var feil side av en stake, og etter det hadde vi dem bak oss. Jeg har jo bare vært der to ganger før, men det gikk jo prikkfritt.

Men litt spennende var det jo å føre Tresfjorden gjennom det smale sundet ved Flosta, den er litt dypere, mye lengre og litt bredere, samt noe tyngre. Den responderer dermed ikke like fort som den mindre og lettere Nidelven, men fint gikk det nå uansett.

Gjennom Flosta

Etter en begivenhetsfull dag koste vi oss med rolig sjø og det faktum at sola tittet fram på slutten også. Vi kom oss fint inn ved gjestehavna i Arendal, der det var satt opp et partytelt og var full fest. Det var jo nå blitt fredag kveld og avslutningsarrangementet på skolen begynte 14.00 dagen etter.

Vi hadde sjekket både togtider og busstider og hotell mens vi tøffet nedover, og siden jeg hadde en gratisovernatting fra hotels.com å bruke, så booket jeg meg inn på samme hotell som mora til ungene og kjæresten til Sunniva hadde gjort. De tok nemlig ekspressbuss fra Oslo og ned til Kristiansand og skulle overnatte der fram til retur søndag. Vi tok drosje til bussholdeplassen, som lå litt utenfor byen, og hoppet på den samme bussen – der de hadde holdt av plass til oss. Ganske grei logistisk løsning, selv om det var plan B!

Arendal

Yngstejenta i festdrakten.

Dermed ble det overnatting på hotell og drosje lørdag bort til folkehøgskolen og avslutningsarrangementet med middag, revy og kaffe og kaker. Deretter var det mingling og fotografering av Victoria sammen med masse venner fra skolen. Selv dro ikke hun hjemover før onsdagen.

Etter retur til byen lørdag kveld sa jeg farvel til resten av følget – de skulle overnatte til søndag og deretter ta buss tilbake til Oslo – og tok vanlig rutebuss tilbake til Arendal for å ta neste natt i båten. Det viste seg at bussen stoppet veldig nær gjestehavna, så det var jo midt i blinken!

Bussen var jo innom både Lillesand og Grimstad, begge steder jeg har vært med båten før. I Lillesand var busstoppet ganske så langt fra sjøen, mens bussen passerte gjestehavna i Grimstad på nært hold, helt nede ved sjøen.

Da jeg kom fram til båten var partyteltet fra fredagen borte og det var stille og rolig. Planen nå var å ta båten ned til Kristiansand dagen etter, få ombord bagasjen til yngstejenta og deretter begynne på returen.

Det skriver jeg om i neste turinnlegg!

%d bloggere liker dette: