I min «karriere» som enbent skipper fant jeg tidlig ut at det å legge til longside – langsides – var ganske så utmerket og lettvint for en med «juksebein» på høyresiden og dårlig balanse. Jeg kommer meg lett om bord og ut av båten på den måten. Men er det for lettvint?
Etter å ha balansert om bord i båten, og ikke minst på utsiden, i snart fem år, så har jeg jo begynt å få dreis på det, selv om jeg fortsatt er ustødig. I år har jeg også stort sett sluttet å bruke krykke når jeg går på en gyngende utrigger – men bare hvis det er en båt ved siden av i neste bås- slik at jeg har noe å støtte meg til i tilfelle balansen skulle svikte.
Men jeg tar meg i å tenke at hvis det ikke er longsideplass i en gjestehavn jeg passerer, så drar jeg ikke inn dit. Er jeg usikker og ser på gjestehavnsoversikter eller bilder, og det ikke ser ut til å være longsideplasser der, så tøffer jeg heller videre og velger minste motstands vei.
Jeg sliter nemlig med dette å spørre om hjelp bare fordi jeg har litt dårlig balanse. Det har vel også noe å gjøre med min litt introverte side, at jeg har litt vanskelig for å ta kontakt med fremmede. Jeg møter jo også til stadighet folk i båt som ikke gjør en mine til å hjelpe når jeg kommer, selv om det heldigvis er unntakene.
Jeg tenker spesielt på en episode i Kristiansand under båtferien i fjor, da det blåste ganske kraftig og jeg slet voldsomt med å få lagt båten inntil og festet en fortøyning. Uten sterke armer, baugpropell med fjernkontroll og en god porsjon flaks ville det gått rett til helvete, for å si det slik. Først etter at jeg hadde fortøyd oppdaget jeg at det var folk i to av nabobåtene…
Båsplass kan jeg ta som en god nummer to, men uten mannskap om bord prøver jeg meg ikke på fortøyning med stolpe eller bøye akter. Det blir litt for komplisert, synes jeg. Og det siste særlig etter at jeg fikk ny båt der hekken er veldig høy og gjør det ytterligere problematisk. Med snekka har jeg fortøyd et par ganger med akterbøye/stolpe og klart det ganske bra – i pent vær.
Jeg lurer litt på om jeg skal prøve å utfordre meg litt mer? Ikke minst med tanke på å ikke være redd for å være til bry og tørre å spørre om hjelp.
Jeg tenker at jeg kanskje både kan lære mye av å legge til på litt vanskeligere plasser, og få litt mer erfaring samt oppleve fine steder jeg kanskje går glipp av ved å være såpass passiv?
Det er én ting å dra forbi steder jeg kjenner og har vært før, noe annet å gå glipp av perler fordi jeg synes det ser for vanskelig ut.
For eksempel fikk jeg ikke lagt til i Fiskebäckskil i sommer fordi jeg ikke kunne se at det var særlig med ledige plasser. Men jeg dro ikke inn mellom utriggerne for å se ordentlig etter fordi jeg synes det så såpass trangt og fullt ut fra utsiden.
Istedenfor dro jeg over fjorden og la meg til i det langt mindre idylliske Lysekil – der det var mer enn nok plass. I ettertid fikk jeg vite at det var plass i Fiskebäckskil selv om jeg ikke så det der jeg ség sakte framover på utsiden.
Men det er jo også litt sånn at man er litt redd for å drite seg ut og feilberegne, spesielt i en båt man ennå ikke kjenner så veldig godt.
En annen ting er også hangen min til å alltid skulle fortøye med styrbord side mot kaikanten. Ja, det er praktisk fordi jeg da er nærmere kaia, men denne trangen har også ført til litt pinlige situasjoner ettersom jeg helt har glemt å tenke på vind- og vindretning i min iver å legge til med styrbord side!
Det er så enkelt at jeg bare gjør klar tau på begge sider slik at jeg kan velge hva som er best. Det er jo rett og slett grunnleggende sjømannskap. Med baugpropell har jeg også litt større mulighet til å legge til under vanskelige forhold, selv om det ville vært enda bedre med en hekktrusther…Som ikke står på planen min ennå! 🙂
Utfordringen for meg selv i 2020 bør derfor være å tørre litt mer!
Related Images:
