Da jeg skulle starte på neste etappe på årets båtferie kom jeg til å bevege meg i nytt og ukjent farvann. For jeg hadde aldri vært lenger nedover langs «bästkusten» enn her ved Bohus-Malmön der jeg overnattet for to år siden i den gamle Nidelven. Så nå var jeg klar for nye eventyr og nye steder!
Men før jeg dro videre tok jeg en rusletur rundt på Malmön. Forrige gang jeg var her ble det bare en liten tur til betalingsautomaten og deretter en liten omvei på vei tilbake. Jeg hadde lagt meg på omtrent den samme plassen som forrige gang, men tok et liten lengre runde denne gangen.
Jeg hadde lyst å ta en titt på fyret som lå rett over meg, siden jeg så folk komme derfra og forstod at det ikke var slik at det lå på en egen øy, men at man kunne gå dit.
Da jeg var her sist måtte jeg gå en omvei for å komme til betalingsautomaten fordi jeg ikke kunne se at det var mulig å komme meg dit over brygga, men da jeg så at det kom gående folk fra den retningen måtte jeg jo undersøke.
Og ganske riktig, det viste seg at det var en slags sti som gikk omtrent midt oppi en hageflekk, men med inn murte trappetrinn i berget slik at man lett kom seg opp og nesten rett på betalingsautomaten i den innerste havna.
Jeg er nesten 100 prosent sikker på at den ikke var der for to år siden, og den så egentlig ganske ny ut også, men jeg kan jo ikke garantere det… Men uansett slapp jeg jo å ta noen omvei denne gangen, og kom meg over en bro og rundt til det lille fyret.
Men avgangen videre kunne ikke utsettes for mye. Det var allerede begynt å blåse litt, og det skulle blåse mer i løpet av kvelden, så planen var å komme så langt som mulig i løpet av dagen, før jeg ble nødt til å komme meg i havn.
Jeg hadde fått en lang rekke med tips om steder jeg både burde få sett på og gått i land, og steder jeg i alle fall i det minste burde kjøre sakte forbi… Samt flere steder som ble anbefalt som havn for natten.
Nå tøffet jeg avgårde på helt nye områder, og det var jo litt spennende. Jeg rundet Malmön og satte kursen over fjorden i retning Lysekil. Litt sør for Lysekil møtte jeg en annen Båtforum-bruker som jeg også har møtt et par ganger tidligere, nemlig Lars H i sin Saga 27, som han har hatt siden 80-tallet. Vi passerte hverandre rett utenfor Stångholmen, men det var såpass urolig sjø der at det ikke var noen vits å stoppe for å slå av en prat, vi passerte bare hverandre og hilste og ønsket god tur. Lars og kona var på vei hjem etter noen ukers ferietur, og kom fra Fiskebäckskil.
Jeg dro forbi både Lysekil og Fiskebäckskil – jeg hadde jo såvidt begynt på dagens etappe – og satte kursen mot Gullholmen. Der var det ganske så fullt, så jeg dro ikke inn der heller, men noterte meg stedet bak øret. Jeg var jo flere dager på etterskudd i forhold til opprinnelig planlagt, så jeg ville komme så langt som mulig. Dermed tøffet jeg forbi flere steder som jeg egentlig hadde litt lyst å stoppe opp og besøke.
Dette gjaldt ikke minst da jeg om inn til Möllösund – det så veldig fristende og idyllisk ut – og jeg kjente vel egentlig at jeg hadde litt lyst å stoppe der, men nølte såpass lenge at jeg var langt forbi da jeg hadde tvilt meg fram til at jeg kanskje skulle se om det var ledig plass. Og da orket jeg ikke å snu for å dra tilbake, og fortsatte istedenfor…
En av årsakene var også at jeg så at jeg nå var i nærheten av et sted som heter Stenungsund. Da ringte det en bjelle i bakhodet og jeg måtte sjekke Facebook. Og ganske riktig – jeg husket riktig – for der befant det seg nemlig ei som jeg gikk på folkehøgskole med på 80-tallet, og som hadde gjort svenske av seg. Jeg sendte henne en melding og satte kursen mot Stenungsund i tilfelle det var mulig å hilse på.
Og om det ikke passet fikk jeg meg i det minste en liten tur gjennom et farvann kanskje ikke så mange andre nordmenn på tur i den svenske skjærgården drar til. For det er vel mer vanlig å dra videre på utsiden av Tjörn enn på innsiden. For det var det siste jeg altså gjorde. Og det var nok den første delen av denne turen som var den mest spennende.
Etter Möllösund dro jeg inn ved Strömsund og forbi og under noen større kraftledninger i et område fullt av små holmer. Så kom jeg ut i Stigfjorden og måtte opp i nordøstlig retning der det tydeligvis var et slags fiskeoppdrettsanlegg. I dette området var det veldig grunt flere steder, så her måtte jeg følge en nøye oppmerket lei inntil jeg kom i Skåpesund. Deretter var det igjen noe urent farvann, også det godt merket. Da fikk jeg se Stenungssund i horisonten. En horisont som er vanskelig å ikke kjenne igjen. Stenungssund er en industriby med petrokjemisk industri og jeg må innrømme at den ikke så spesielt koselig ut – langt fra den idyllen man ser lengre ut i skjærgården.
Jeg fortsatt forbi Stenungssund også, ettersom jeg ikke hadde fått noe svar fra min gamle bekjente. Jeg hørte ikke noe fra henne før jeg nærmet meg Marstrand og da fant vi ut at jeg heller skulle se om jeg kunne stikke innom henne på returen hvis det passet.
Nå begynte det å blåse mer opp, noe jeg fikk kjenne på kroppen da jeg hadde passert Marstrand og fortsatte utover Sälöfjorden. Valget sto nå mellom å dra inn til Rörö – som jeg hadde fått anbefalt – men jeg ble litt usikker da jeg sjekket stedet nærmere, og ringte istedenfor havnesjefen på Källö-Knippla for å forhøre meg om hvordan stå var der. Jeg fikk beskjed om at det var masse plass der, ikke minst longside, og da valgte jeg å fortsette rett fram, ikke minst fordi jeg da slapp å få bølgene nesten sidelengs hvis jeg skulle snu båten mot Rörö.
Det ble en litt tøff overfart de siste halvtimen og himmelen ble stadig mørkere. Men jeg kom meg fram til Källö-Knippla og inn i den godt beskyttede og lune havna. Jeg la meg til longside på nesten den første bryggeplassen jeg så, først etter at jeg hadde fortøyd så jeg at jeg kunne tatt enda en runde lenger inn i havna, for her var det omtrent dødt på en torsdagskveld og antall gjestebåter kunne telles på én hånd… Jeg ble litt for sent oppmerksom på at butikken på stedet faktisk var åpen, men så var det ikke noe spesielt jeg trengte der heller.
Samtidig må det sies at stedet rent umiddelbart var veldig koselig og sjarmerende. Jeg tok meg en tur rundt og kunne konstatere at jeg nok kom meg i ly i riktig tid, for utenfor havna begynte det virkelig å blåse opp. Det kom da også noen flere båter inn i havna etterhvert også.
Mens jeg gikk runden traff jeg på en fyr på en sykkel som visste seg å være havnesjefen. Han spurte om det var jeg som hadde ringt ettersom han jo så at jeg spradet rundt i shorts med metallbein. Han sa at det straks skulle spilles en lokal fotballkamp like ved havna hvis jeg hadde lyst å se på fotball. Jeg vurderte det (jeg er jo supporter av et engelsk fotballag som ligger på sjuende nivå), men ettersom jeg var ganske sliten etter en lang tur og været utover var meldt veldig ustabilt med regnskurer og mye vind, så var det ikke så fristende.
Så etter å ha betalt havneavgiften på en automat og deretter strukket strømkabelen om bord, så la jeg meg heller i horisontalen og hvilte litt ut før jeg etter et par timer satte i gang gasskokeplata og lagde meg litt varmmat. I Strömstad hadde jeg kjøpt et par pakker med vegetarburgere som jeg nå prøvde ut – og de viste seg å smake veldig godt! Så jeg gikk stappmett til køys!
Dagen etter hadde jeg ikke noen hast med å komme avgårde. Jeg tok en ny tur rundt, for å sjekke drivstoffbrygga, men så at den var avstengt for sesongen. Så dermed måtte jeg nok fylle tanken et annet sted. Det kunne se ut som om den rett og slett var manuelt betjent?
Jeg kom meg etter hvert avgårde og innså at det tempoet jeg hadde holdt hadde vært ganske så effektivt, for jeg var nå bare drøye to timer fra Göteborg. Det betød jo at jeg egentlig kunne tatt meg tid til en overnatting dagen før et annet sted, men da ville jeg vel antakelig ikke ha havnet på Källö-Knippla – så det var kanskje en mening med dette likevel?
Siden jeg ikke hadde fått tanket diesel var første etappe denne fredagen ganske kort og grei, rett over til naboøya Björkö der det var drivstoffylling. Jeg fikk lagt til enkelt og greit, men det gikk kaldt nedover ryggen da jeg så hva dieselen kostet…
Dette var nemlig min første tanking i Sverige noensinne – etter nesten seks år som båteier. Gamlebåten brukte jo omtrent ingenting – selv da jeg kom så langt som til Malmön i forfjor så fylte jeg ikke diesel i Sverige på den turen. Gamlebåten hadde en tank på 40 liter, og jeg fylte den til randen med rimelig norsk diesel før avgang. Så fylte jeg en ekstra kanne på 20 liter, pluss at jeg alltid hadde en femliterskanne i reserve.
Dette holdt fint fra Oksval på Nesodden og langt inn i Sverige. Jeg brukte å fylle tanken opp igjen enten rett før jeg krysset over til Sverige eller rett etter jeg var tilbake i Norge. På turen til Sverige for to år siden tok jeg vel og fylte på med 20-literskanna før jeg returnerte fra Malmön. Og hvis jeg husker rett toppet jeg tanken på Sand Marina på veien hjem.
Men med større båt, større motor, større fart og ikke minst større tank, så var jeg nødt til å fylle opp i Sverige denne gangen. Og da falt altså valget, helt tilfeldig, på Björkö. I ettertid har jeg forstått det slik at de heller ikke er spesielt rimelige til å være i Sverige, og at jeg nok kanskje kunne sluppet unna med rundt 1.50-2 kroner rimeligere et annet sted. Men skitt au, man er jo på ferie, så jeg fylte opp til litt over halv tank, til den nette pris av 16,89 svenske kroner per liter! Selv omregnet til norske kroner er dette den dyreste dieselen jeg noensinne har betalt. Jeg var fullstendig klar over at drivstoff er dyrere her i Sverige, men likevel! Selv søte svenske tjejer i kassa gjorde lite for å dempe det dårlige humøret mitt… 😀
Avgangen fra Björkö ble foretatt langt mindre elegant enn tilleggingen… Vinden kom rett mot meg og blåste båten inn mot brygga og litt akter, og selv med hjelp av både båtshake og baugpropell, klarte jeg ikke å forhindre at jeg nok fikk en liten skade på gelcoaten på styrbord hjørne akter da jeg ganske så uelegant bukserte meg ut fra brygga… Men nå har jeg jo nylig gått på glassfiberreparasjonskurs, så det får jeg ta tak i til våren…
Nå var jeg jo nærmest i den lokale Göteborg-skjærgården, og turen fortsatte langs Björkö, på innsiden av Kalven og over fjorden inn til Stora Varholmen før jeg passerte Stora Porsholmen og deretter var rett i innseilingen til Göteborg. Nå følte jeg virkelig sommerfuglene komme – ikke rundt båten, men inne i magen – for jeg oppdaget fort at dette er en stor havneby. Det var ganske tett trafikk med større laste- og tankskip på vei inn og ut, og flere store ferger som kom fra Danmark og mange andre steder.
Jeg krysset hovedleie for «tungtrafikken» ganske greit og tøffet videre mens jeg studerte kartet nøye – jeg skulle ganske langt inn, til gjestehavna Lilla Bommen, som ligger veldig sentralt i byen. Jeg hadde sendt en epost til havna dagen før og hadde fått bekreftet at det var ledig longsideplass til meg der, og at det bare var å ringe når jeg nærmet meg hvis jeg hadde behov for hjelp. Sistnevnte viste seg imidlertid å være litt fånyttes, ettersom jeg ikke kom meg avgårde før ganske sent på ettermiddagen og ble ytterligere forsinket, så når jeg endelig ringte for å si at jeg snart var der, så hadde havnevakta gått for dagen…
Forsinkelsen oppsto da jeg fikk den andre gjestehavna jeg har lest om i Göteborg, Långedrag, foran meg på styrbord side, for plutselig fikk jeg en rib opp på babord side av meg, med fire personer i uniform og bokstavene «TULL» på siden. Om det var det norske flagget eller min noe usikre og vinglete båtferd i ytterkanten av hovedleia som var årsaken til at tollerne stoppet meg, vet jeg ikke, men stoppet ble jeg nå da uansett.
Det ble litt utveksling av spørsmål og svar over båtripa før de gjorde tegn til at jeg skulle følge etter dem. Vi kjørte deretter litt lengre inn i elva og inn til et kaianlegg på et sted som het Tångudden. Der lå det flere toll- og politibåter fortøyd.
Jeg fortøyde inntil en brygge der, og gikk i land. Fikk deretter endel spørsmål om hvor jeg kom fra, om det var min båt, hvor jeg skulle osv. Så måtte jeg faktisk ta en promilletest før de gikk om bord i båten med en søt liten narkotikahund med redningsvest! Den kunne se ut som en slags Beagle eller noe slikt. Det oppsto litt forvirring om medisinene jeg hadde om bord, da jeg måtte forklare hva de var for, og jeg ikke ante hva stoffskifte het på svensk. En av tollerne trodde det dreide seg om noe medisin jeg tok fordi jeg hadde sluttet med narkotika! 😀 Men det ble etterhvert oppklart da vi søkte på Levaxin på nettet…
Ellers var de veldig hyggelige alle sammen, så selv om hele seansen vel førte til en forsinket ankomst til Lilla Bommen på nærmere 45 minutter, så var det ikke noe ubehagelig over det. En av tollerne, en typisk blond tjej, hadde jobbet på en av danskebåtene før, og var godt kjent i indre Oslofjord der hun også hadde vært på ferie med seilbåt, så praten på land gikk jo greit unna mens hunden snuste på sure sokker og medisinutvalget mitt om bord i båten…
De var ikke det minste interessert i hva jeg hadde av alkohol om bord, og ba heller ikke om legitimasjon eller båtkort eller noe slikt.
Etter å ha vinket farvel til dem fortsatte jeg innover elva og kunne ta Göteborg i syne for første gang. Ja, jeg har faktisk ikke vært her før, det er jo nesten utrolig med tanke på Liseberg og andre severdigheter, men den eneste gangen jeg etter sigende skal ha vært her – og det nettopp på Liseberg – var da jeg, ifølge min mor – kjørte berg-og-dalbane i en alder av minus seks måneder…
Det var en yrende trafikk på elva, så jeg måtte holde tunga rett i munnen under innseilingen. Elva var jo full av både privatbåter, små ferger, lektere og sightseeingbåter, og i tillegg fikk jeg også en Stena-ferge akter, som kom nærmere og nærmere. Og jeg kunne jo ikke kjøre særlig fortere enn det jeg gjorde heller. Var derfor nesten litt lettet da jeg passerte Stena-terminalen og nærmet meg Lilla Bommen.
Det viste seg å være nok plass i gjestehavna, selv om den var ganske liten. Jeg la meg langsides langs en brygge litt langt inn, jeg så at den var merket med Dockspot, men den var ikke markert som opptatt, så jeg tok sjansen på å legge meg der, og satte opp «handicapskiltet» mitt i styrbord cockpitvindu. Deretter tok jeg meg en liten tur i land for å se meg rundt, registrere hvor havnekontoret med serviceanlegget befant seg, og gå over til kjøpesenteret som ligger like ved havna.
Der handlet jeg litt mer brød og pålegg og drikke, og gikk tilbake til båten. Gjestehavna ligger like ved operaen i byen, og her må jeg si at vi har langt større grunn til å skryte av vår egen monumentale operabygningen enn innbyggerne i Göteborg har…
Etter at matlagingen var gjennomført og maten fortært, tørnet jeg relativt tidlig i seng denne gangen. Og det får vel bli de siste linjene i dette innlegget. Skal fortsette turrapportene i neste uke, har vært litt sløv med skrivingen, men må vel bli ferdig med disse turrapportene snart!