Det er vel et ganske sikkert tegn på at årets båtsesong ikke blir helt normal at jeg i mars ikke var ute på båttur en eneste gang! Det har bare skjedd én gang før siden jeg fikk båt, og det var i mitt «annus horribilis» i 2015 – det året jeg tilbragte ti måneder på sykehus og rehabilitering. I mars 2015 lå jeg derfor i en sykehusseng.
Riktignok har det ikke blitt veldig mange turer i mars sånn rent generelt – toppårene var i 2014 og 2019 da jeg endte opp på ni turer i mars måned, mens jeg i 2016 fikk sju turer, i 2017 seks turer og 2018 fem båtturer i mars.
Selv uten det «normale» antall turer i mars ville jeg likevel ha ligget noe etter skjema siden jeg totalt bare har tre turer hittil i år – vanligvis er jeg oppe i godt over tosifret.
I år ble jo første uka i mars tilbragt på sydligere breddegrader i Sør-Frankrike, og da jeg kom hjem 8. mars ble det 14 dagers karantene. I forrige uke var ikke været helt på min side, godt hjulpet av en dårlig døgnrytme, og denne uka har det også vært labert.
Målet får være å ta noen rusleturer utpå denne måneden – innenfor reglene som myndighetene til enhver tid har satt. Det er tross alt ikke noe forbud mot å være ute i båt, men kun anbefalinger. Noe ikke minst justisminister Monica Mæland (H) kom inn på før påske, da hun slo fast at det å ta en tur på sjøen var god helse!
Jeg er jo uansett i en risikogruppe og må ta det forsiktig.
Hovedargumentet for å ikke dra ut på sjøen nå er ikke smittefare, men at man unødig kan risikere å belaste redningsressurser hvis man skulle komme i havsnød. Å ta kortere turer i nærområdet og i godt vær, med en båt som er sjekket og kontrollert og en motor som fungerer som den skal, er akkurat det Mæland nevnte. Og rett og slett godt sjømannskap – slike ting skal man jo tenke på uansett – bare tenke litt ekstra på smittevern i tillegg.
Hovedårsaken til at jeg likevel vurderer å ta meg noen få, korte turer, er at jeg har en helt annen sikkerhetsfølelse når jeg nå ferdes ute på sjøen.
Jeg ville garantert holdt meg på land også i ukene framover hvis jeg fremdeles hadde hatt den gode, gamle Nidelven. Hovedårsaken til det er at motoren var så gammel – den levde nok på overtid. Og dermed var det alltid litt ekstra spennende – spesielt på langtur – om jeg ville komme meg fram og tilbake!
Jeg husker at jeg tenkte at jeg nok kanskje tøyde strikken litt langt da jeg for to år siden tok snekka helt til Farsund og tilbake. Jeg hadde en fantastisk tur på alle måter, men det mest spennende var om motoren ville holde de godt over 500 nautiske sjømilene jeg tilbakela fram og tilbake. Og jeg fikk da også motorproblemer på returen – i beksvart mørke rett utenfor Risør. Det viste seg bare å være en slakk motorreim – som jeg strammet og fikset dagen etter. Bortsett fra det brummet den saltvannskjølte Yanmaren fornøyd under hele turen.
I fjor hadde den imidlertid en litt mer ujevn gange ved flere anledninger og begynte også å lekke litt olje – så jeg hadde på følelsen av at den kanskje sang på siste verset. Den ble også stadig tregere å starte. Den ville uansett trenge en mer motorkyndig reder enn meg for å overleve noen flere sesonger, så det var en av hovedårsakene til at jeg solgte båten.’
Jeg ville ikke følt meg helt trygg på den i år – og ville holdt meg i havna uten å protestere på myndighetenes oppfordringer.
I år er det noe annerledes. Jeg har en motor fra 2007, velholdt med dokumenterte jevnlige motorservicer på verksted. En motor som aldri har nølt så mye som et sekund etter at jeg har vridd om på startnøkkelen, og en båt utstyrt med det meste. Usikkerheten rundt motoren har aldri vært et tema på mine turer med denne båten.
Og selvsagt skal den gjennom vårstellet snart, med ny olje, kjølevæske (denne motoren er ferskvannsskjølt), bytte av impeller og av oljefilter, dieselfilter og luftfilter. Hele rukla!
Sikkerhetsmessig er jo nybåten også utstyrt med en kraftig stasjonær VHF – i tillegg til at jeg har en bærbar.
Så jeg må nok være maksimalt uheldig på alle måter om jeg skulle trenge assistanse utpå sjøen på noen turer i nærområdet.
Related Images:
