På sommeren tas den første ordentlige ferieuka tradisjonelt ikke på sjøen, men på fjellet. Det har vært en tradisjon i veldig mange år nå, en tradisjon det har vist seg vanskelig å få flyttet til en annen tid på året. Men siden denne ene uka uansett tas i fellesferien, så er det like greit. Jeg har aldri vært veldig glad i overfylte havner i fellesferien uansett.
Dagens innlegg dreier seg ikke om båt i det hele tatt, ettersom jeg har hatt en uke på fjellet den siste uka… En tur som tas hvert år. Dere får bære over med at det blir en landbasert turrapport denne gangen!
Det første året vi var på jobbens feriehytte på Skeikampen i Gausdal tror jeg var i 2004. Vi har dog ikke vært der hvert eneste år, men nesten.
2008 var vel det første året vi ikke var der, jeg tror vi hadde booket, men lysten på fjelltur var ikke så stor etter en ferietur til både Disneyland Paris og København. Så var jeg ikke der sommeren 2015, da var jeg på sykehus/rehabilitering på grunn av amputasjonen og i fjor ble det heller ikke noe av. Så vi har altså vært der minst 13 ganger på de 16 årene, det er ikke så verst.
Første året dro vi i høstferien, ellers har det alltid vært en uke i juli. I fellesferien.
Skeikampen har forandret seg noe siden da. De første årene var det en liten, koselig pizzarestaurant like ved der hytta lå, og i mange år koste ungene seg i bassenget – flere ganger i uka – på det gamle og koselige Gausdal høyfjellshotell. Det hadde aner helt tilbake til 1876 – men ble dessverre revet for noen få år siden, og nå er det bygd hytter der. Der det før var resepsjon er det nå en kafé og bar…
En skandale spør du meg, å rive et så gammelt hotell, men slik er det bare – og det var vel ikke marked for to hoteller der – Skeikampen hotell eksisterer fremdeles, litt nærmere det lille «senteret» som har Joker-butikk og en kafé. Men jeg har lest i lokalpressen at det foreligger planer om å rive det også, og bygge 450 leiligheter istedenfor… Uff!
Tradisjonen tro prøver vi alltid å gå opp til toppen av Skeikampen. Det første året måtte vi snu ganske kort vei fra toppen- minstejenta orket ikke mer – og vi gikk omtrent rett opp, men i sikksakk. Andre året tror jeg at vi klarte å komme oss helt opp. Og etterhvert fant vi ut at vi kunne ta en litt lengre, men mindre anstrengende, rute til toppen, og heller gå ned sikksakk-ruta. Noen somre gikk også stolheisen, så vi har jukset litt med å både ta den ned og opp noen ganger, men også det har de sluttet med de siste årene vi har vært der.
Skeikampen er jo i utgangspunktet et vintersportssted, men siden ingen av oss er særlig ski- og vintersportsmennesker, så koser vi oss mer med å gå turer i fjellet om sommeren. Selv om tilbudene der har blitt dårligere og dårligere med årene, så klarer vi fremdeles å kose oss. Andre faste tradisjoner er å gå opp til Skeistua og spise vafler, samt å gå til Paradis.
I år var jeg litt spent på om det kom til å være flere mennesker der enn tidligere år – på grunn av koronasituasjonen og oppfordringen om å ta ferien i Norge. På det hyttetunet som jobbhytta ligger bruker det å være to-tre andre som har leid seg inn, og av en eller annen grunn er det mange nederlendere der, så når vi kom oss dit denne gangen lurte jeg jo litt på om det var flere folk der enn vanlig.
På den annen side var været ganske dårlig når vi dro oppover, med regn og regnbyger og torden og det hele de første dagene.
Men det viste seg raskt at noe var annerledes. Da vi kom inn på det hyttetunet hvor jobbhytta ligger – der det i høyden bruker å være to, kanskje tre andre hytter leid ut, så var det fullt av biler, totalt 12! Vanligvis er det kanskje to eller tre… Jeg tror samtlige hytter var leid ut! Jeg tror nok at denne sommeren på Skeikampen blir en av de beste de noengang har hatt når det gjelder inntekter, for som sagt bruker det å være ganske stille her om sommeren.
Nå har jeg riktignok aldri vært her om vinteren, og da regner jeg med at det er stappfullt og en hel annen aktivitet, men det var helt tydelig at mange har tatt regjeringens oppfordring om å feriere i eget land bokstavelig.
Været gjorde at det ble lite med turer i fjellet de første dagene, så det ble hyttekos og brettspill. Den tredje dagen var regnværet over, og da ble det en tur opp til Skeistua, der vi bruker å spise rømmevafler. Været var på vår side, så det ble en fin tur! Vaflene var like gode som vanlig, og da vi slo av en prat med de bak disken kunne de bekrefte at dette nok var den beste sommeren de noengang har hatt, med over dobbelt så mange på besøk som før. Fortsatte det slik trodde de at det nesten kom til å gå opp-i-opp med det de har tapt på grunn av koronatiltakene.
Torsdagen brukte vi til å gå en lett tur til et skogsområde som heter Paradis. Da går vi først gjennom fjellandsbyen der vi holder til og gjennom en campingplass der det vel stort sett bare står faste campingvogner, og deretter en gangvei gjennom et skogsterreng. Den ender ut ved et lite fjellvann der vi har sett folk bade tidligere. Der er det også grillplass og sittebenker.
Selv om ungene nå er voksne, så snakker de fortsatt om den første gangen vi var der. Da hadde jeg laget et lite skattekart som de fikk holde på med, og jaggu lå det ikke en stor plate med melkesjokolade der! (Som jeg hadde med meg og som jeg i et ubevoktet øyeblikk slapp ned på bakken på et passende sted…). Stor suksess!
Vel, i 2020 hadde jeg nok ikke med meg hverken skattekart eller sjokoladeskatt… 😀 Men en fin tur ble det uansett!
Fredagen ble dagen hvor vi nok en gang tok turen opp til toppen av Skeikampen. Det vil si, dette året gjorde vi ikke det. I og med at vi denne gangen, for første gang, hadde tilgang på bil, så prøvde vi en annen variant og et nytt fjell. Denne gangen ble det Prestkampen – som er det høyeste fjellet i dette området. Det er ikke første gangen vi tar en vri – for noen år siden var vi på Kyrakampen.
Turen opp til Prestkampen var noe mer strabasiøs, men det var jeg jo klar over, det var merket rød/svart på flere steder, altså med nest høyeste og høyeste vanskelighetsgrad. Begynnelsen av turen er ganske grei med en ganske slak stigning, men hele tiden i ganske ulendt terreng. Så er den siste delen en real utfordring med til dels veldig bratt stigning.
Som protesebruker ville jeg garantert ikke ha klart det hvis ikke Victoria hadde gått foran meg og bokstavelig talt tilbød en hjelpende hånd der jeg trengte det, samt at jeg hadde med meg en krykke til støtte. Selve den fysiske formen min synes jeg var overraskende bra, jeg ble mest sliten i venstrebenet, og etterhvert som det ble brattere, ble pausene også hyppigere.
Jeg skal innrømme at jeg et par ganger lurte på om jeg skulle gi meg og si at vi måtte snu, men samtidig vet jeg at den følelsen man får når man endelig er på toppen og har klart det, er den beste av alle! Så jeg bet tenna sammen og fortsatte. Og vi klarte det!
Og som jeg skrev: Følelsen når man står der på toppen er ubeskrivelig. Prestkampen er også den høyeste toppen i området rundt Skeikampen, så utsikten var jo helt fantastisk!
Etter en rast med kjeks og drikke gir turen tilbake langs en annen og mer komfortabel rute. Totalt var vi på fjelltur i fem og en halv time, og det var godt å komme seg ned og tilbake til hytta.
Jeg hadde nesten regnet med å bli litt stiv og støl dagen etter, men kroppen viste ikke tegn til det. Lørdagen ble dog likevel tilbragt i hytta med grilling og en koselig avslutning på turen før vi pakket sammen på kvelden.
Sunniva og samboeren tok seg imidlertid en tur opp til Skeikampen alene. Vi får ta den turen neste år.
Når dette leses er skipperen tilbake i sitt rette elemnt. Etter hjemkomst lørdag kveld gikk nemlig turen rett til båthavna for å avtjene nattevakten der. Det ble en rolig natt i nydelig vær, helt blikkstille, og en mulighet til å ta en nærmere titt på båten. Det viste seg at en av fenderne på styrbord side hadde løsnet og lå og fløt ved siden av båten, så da ble det en rask liten redningsaksjon der.
Nå er det bare snakk om timer før jeg nok en gang kaster loss og drar på båttur. Denne gangen har jeg 16 dager til disposisjon – som skal brukes til årets prdentlige båtferie! Jeg har en morgenvakt onsdag som tas fra gjemmekontor i båten, og deretter er det kun båtferie på meg.
Turen går også denne gangen tilbake til Sørlandet, noe jeg skrev om for to uker siden, så da blir det straks mer båtstoff og båtrelaterte innlegg fra meg – det går nok et år til før jeg skriver om flere «tindebestigninger» 😀
Vi sees på sjøen!
Related Images:
