I dag er det faktisk hele to måneder siden jeg har vært ute på båttur! Jeg tror det er første gang siden jeg ble amputert og lå på sykehus i 2015 at det har gått så lenge uten noen tur ut på sjøen! Samtidig har jeg faktisk hatt et par muligheter den siste uka, uten å benytte dem.
Været har jo ikke vært på min side siden 28. november, med masse regn, tåke, vind, is og generelt ufyselig vær i omtrent hele desember og store deler av januar. Og de få gangene jeg har hatt mulighet til det og det faktisk har vært mulig, så har jeg valgt å ikke dra utpå. Det har rett og slett ikke fristet. Selv med blå himmel.
Om det er jeg som begynner å bli båtlei og ikke lenger er fristet til å tøffe rundt om vinteren, eller om det rett og slett er helt tilfeldig kan jeg ikke svare helt på akkurat nå.
Jeg har likevel vanskelig for å tro at jeg er i ferd med å gå lei, jeg har aldri seriøst tenkt over muligheten for at det kan skje!
Det er mange ganger jeg har følt dette før, at jeg har kikket ut av stuevinduet en fridag og sett både blå himmel, sol og blikkstille sjø, men likevel har følt at jeg ikke orker å dra utpå. Men så har jeg tatt meg litt i nakken, laget klar en termos med kaffe og deretter dratt ned i båthavna likevel, selv om jeg altså følte at jeg egentlig ikke hadde lyst.
Men så er det noe som skjer når jeg har kommet meg forbi porten, rusler utover på bryggene og begynner å nærme meg båten. Da kommer båtlysten mer og mer fram, og båthjertet begynner å slå et par ekstra slag. Så, når jeg er om bord i båten, forsvinner alle betenkeligheter og jeg setter automatisk i gang med forberedelsene til avgang.
Om vinteren betyr det å hente opp varmerør og frostvakter fra motorrommet, åpne sjøvannskranene, finne fram vest og sette ut flagget. Deretter starte motoren og la den brumme og godgjøre seg mens jeg går ut av båten og løsner fortøyningene i baugen og tar med meg landstrømskabelen. Deretter går jeg om bord igjen, løsner akterfortøyningene og bakker ut av båsen.
Og når jeg da tøffer ut av båthavna så kan jeg ikke engang huske at jeg for en halvtime siden egentlig ikke hadde lyst til å dra utpå i det hele tatt… Følelsen av frihet, av å kjenne frisk luft og kuldegradene mot huden (for selvsagt har jeg takkalesjen åpen slik at jeg kan stå med overkroppen ut av cockpiten og nyte turen) trumfer hver eneste gang den meh-følelsen jeg hadde mens jeg var på land.
Med varm kaffe å kose seg med, og noe annet godt å gumle i seg, så ender jeg jo med å ikke ha lyst til å dra tilbake til havna, jeg må nesten tvinge meg selv til å sette kursen tilbake til Oksval…
Jeg regner vel med at det er det som kommer til å skje også denne gangen, når jeg endelig klarer å karre meg tilbake til båten…
Det er meldt noen fine dager framover, med sol og lite sjø. Og jeg jobbet siste nattvakt natt til i dag, så nå har jeg faktisk fri de nærmeste dagene, så jeg har muligheten. På en annen årstid ville jeg benyttet sjansen til å ta meg en tur utover fjorden og tatt en overnatting eller tre, men om vinteren er muligheten til å legge til et sted der man samtidig har tilgang til strøm og varme ganske sterkt begrenset.
Og akkurat nå kommer jo også koronatiltakene til å spille inn, slik at jeg ikke bør bevege meg så langt av gårde.
Problemet er også at det er meldt lite vind og opptil 11 minusgrader i samme periode. Og det er ingen god kombinasjon. Ikke på denne tiden av året.
For det betyr at isen vil legge seg raskt rundt båthavna og mellom Osloøyene. Da jeg besøkte båthavna for to uker siden lå det ganske mye is på utsiden, og noen spredte isflak inne i selve havna. Disse forsvant effektivt da det kom noen dager med kraftig vind og milde temperaturer, så da jeg var nede i båten for et par dager siden for å sette på litt mer varme, var det isfritt.
Så slikt sett kunne jeg ønsket meg mer vind utpå, slik at isen ikke får ro på seg til å legge seg. Jeg får ta en nærmere titt på hvordan det ser ut når jeg våkner etter å ha sovet ut etter natten…
Related Images:
