I forrige innlegg hadde jeg nettopp ankommet Mandal og gjorde meg klar for krabbemiddag. Når du leser dette innlegget befinner jeg meg fortsatt i Mandal! Ikke noe i veien med det, Mandal er et koselig sted, men planen var jo å komme meg noe videre. Istedenfor blir det ganske nøyaktig én uke totalt her.
Jeg ble hentet av vertskapet Wibecke og Bernt kort tid etter at jeg la meg til ved gjestehavna.
Det vil si, jeg stakk innom Meny først, for å pante litt flasker og kjøpe inn en ny forsyning med Pepsi-Max før jeg ble hentet.
Jeg gikk jo tom for Pepsi-Max da jeg lå i Skottevik, og selv om jeg fikk med meg fire halvlitersflasker som nødrasjon, så ville de uansett ikke holde lenge, og søndag er jo butikkene stengt.
I og med at jeg ikke visste hvor lenge jeg kom til å være gjest i Eigebrekk, så kjøpte jeg inn en firepakk med 1,5 liters-flasker for sikkerhets skyld!
I tillegg tok det litt tid å komme i orden i båten etter jeg la til kai – kalesjetaket skulle på plass, havneavgift betales, strøm kobles til og datautstyr låses bort og fjernes fra synsvidde.
Dermed ble det til slutt en ganske så sen krabbemiddag, uten at det så ut til at vertskapet lot seg affisere det minste av det!
Det er mange år siden jeg har smakt krabbe, og det jeg husker fra det måltidet var vel at jeg ikke var overbegeistret. Men smaken forandrer seg jo i løpet av årene, og jeg er stort sett altspisende, så jeg så fram til å smake. Til å være så mye ute på sjøen er jeg egentlig ikke så veldig begeistret for sjømat – hvis man holder fisk og reker utenom. Kreps og hummer og krabbe frister meg egentlig ikke så veldig mye – bare synet av disse skapningene gjør at magen skriker etter en burger – men jeg er villig til å prøve!
Krabbemåltidet ble dermed ikke den verste kulinariske opplevelsen jeg har hatt, men det ga meg heller ikke noen spesiell lyst til å la krabbe være en viktig del av kostholdet mitt. Jeg hadde ikke noe problem med å spise opp, men noen stor opplevelse var det ikke – uten forkleinelse for kokken! Krabbeklørne imidlertid – var en helt annet opplevelse. Det litt mildere kjøttet der smakte utmerket, så jeg kunne garantert ha spist krabbeklør til jeg sprakk!
I tillegg hadde kokken også satt på bordet et fat med reker, så skipperen gikk absolutt ikke fra bordet på tom mage! En opplevelse absolutt, og blir jeg servert krabbe en annen gang, så spiser jeg det nok, men prøver nok å klore til meg noen klør i tillegg… 🙂
Det ble, som vanlig, en veldig hyggelig kveld med gode samtaler og hyggelig selskap, så når jeg til slutt ble kjørt tilbake til båten, så var klokka over midnatt da jeg krabbet om bord.
På dette tidspunktet hadde jeg ikke bestemt meg for om jeg skulle fortsette til Farsund dagen etter, eller prøve å komme meg enda lenger. Jeg hadde et lite håp om at jeg kanskje kunne ha klart å forsere Jæren og komme meg til Stavanger-området, men vinden snudde som meldt, og utpå søndag morgen ble det klart at jeg kom til å bli i alle fall et døgn til i Mandal. Avtalen var da at jeg sa ifra om beslutningen til vertskapet fra Eigebrekk, som hadde visse planer om å vise meg mer av indre Agder enn det jeg har fått sett på mine båtturer.
For det er jo kysten av Agder man får sett når man tøffer rundt i båt, og fruen i feriehuset på Eigebrekk var derfor fast bestemt på å gi meg et lite innblikk i hvordan Agder ser ut litt lenger inn i landet.
Dermed dukket de begge opp klar til en skikkelig roadtrip inn i Agder! De ville vise meg litt ferskvann, sa de… 🙂
Turen gikk opp langs Mandalselva til villakssenteret som er lokalisert i Laudal. Der stoppet vi og tok en tur inn i akvariet. Da fikk jeg også – med hjelp fra Wibecke – en introduksjon i hva egentlig disse «tregreiene» på den lille holmen Nua rett før innløpet til Mandal er (jeg vet at jeg har tatt bilder av den før, men klarer ikke å finne dem nå, selvsagt – får ta nye når jeg drar videre fra Mandal).
Det har nemlig også med laksen og laksefiske å gjøre, noe som har vært en livsnerve i dette området omtrent fra tidenes morgen. Der sto nemlig utkikken som fikk øye på laksen på vei innover elva og kunne gi beskjed til de som satt i båtene!
At senteret ifølge kartet ligger ved elva Marna (oppkalt etter en båtmotor… eller kanskje det var omvendt…), forvirret meg litt, men så husket jeg at jeg hadde lest at Marna rett og slett er et annet navn (lokalt?) på Mandalselva, og da gikk det jo ihop!
Villakssenteret inneholder et akvarium – selvsagt med villaks. Laksen befinner seg i det som er Norges største akvarium i sitt slag, og som rommer mer enn 200.000 liter vann. Laksene plasseres i akvariet ved sesongstart, og slippes ut igjen i elva før gytingen begynner.
Utenfor museet var det en informasjonstavle som viste at vi befant oss mitt i området der barnevandringene foregikk på 1800-tallet. På den tiden var de som bodde i dette området veldig fattige og dermed startet vandringene herfra og helt til Grimstad, en strekning på mange, mange mil, der unger omtrent fra de var i stand til å gå selv, vandret for å jobbe hos de som var litt bedre stilt. Under det jeg forstår var ganske så harde kår. Dette er en historie som i mange år ble hysjet ned, antakelig fordi folk skammet seg over den, men som etter hvert har kommet fram i lyset.
Wibecke tipset meg om en film som var laget om dette for noen år siden, og når jeg sjekket opp den fant jeg ut hvorfor tittelen virket så kjent – Nesoddens egen Alexander Rybak var jo med i den – Yohan – Barnevandrer.
Etter dette gikk bilturen videre over fjellet og til Konsmo (utgangspunktet for barnevandringene med eget museum) og videre nedover tilbake til Mandal. Vi kjørte gjennom mange små idylliske bygder, blant annet Marnardal – et navn som virket så kjent for meg, selv om jeg ikke kunne sette fingeren på hvorfor. Men etter litt felles tankevirksomhet kom vi på at vi kjørte gjennom det området som i fjor var utsatt for en skikkelig seig og stor skogbrann.
Vi stoppet deretter ved Melhusfossen for å ta den i nærmere øyesyn – nei, vi hadde ikke kjørt feil og havnet i Trøndelag! Selv om den kanskje ikke er den største jeg har sett, så var den i alle fall høylytt – som fosser gjerne er. I mange tilfeller er nesten lyden – fossebrølet – mer imponerende enn selve fossen, og det var vel kanskje tilfelle her. En imponerende samling av ferskvann, for å si det slik! Vi fikk også med oss en laksefisker som mistet en sluk, og som ikke fikk noen laks mens vi satt der i ei fiskebu (til venstre på bildet under) på andre siden av elva og tittet på ham. Kanskje både han og laksen fikk sceneskrekk?
Videre nedover dalen rakk vi også en tur innom Vigeland – ja, nettopp – vi snakker om DEN Vigeland, men jeg husker i farta ikke helt om det var der han ble født eller der han vokste opp – de var uansett i nærheten av hverandre begge stedene. Vigeland har plassert en flott skulptur midt i en rundkjøring, så noe foto av den har jeg ikke, vi kjørte bare rundt én gang, men jeg stusser litt på plasseringen – ville det ikke vært bedre å plassere den i en park eller noe lignende, slik at vi faktisk kunne få tid og ro til å studere den nærmere?
Å plassere kunst midt i en rundkjøring er forsåvidt ikke noe nytt – på Nesodden er det plassert kunst i rundkjøringen ved Skoklefall kirke – men den er ganske stor og veldig tydelig – slik at man ser på god avstand hva det er. På Vigeland er skulpturen full av detaljer, så man må kjøre rundt og rundt ganske mange ganger for å få med seg alle. Eller stille seg opp der midt på natta når det ikke er noen biler der…
Uansett, det ble kjørt en anseelig mengde med kilometer denne søndagen for at den enbeinte skipper skulle få oppleve mer enn saltvann og kystlinje på besøk i Agder, og rundturen falt absolutt i smak! Det er jo helt riktig at jeg ikke får sett så mye av resten av fylket når jeg tøffer rundt i båt. Eneste unntaket jeg kan komme på i farten er da jeg var på mitt første besøk i Farsund – da tok jeg bussen til Vanse for å oppleve den amerikaniserte bygda og besøke butikken Trunken.
Tusen takk til vertskapet, og håper at du som leser dette ikke irriterer deg over et båtblogginnlegg omtrent uten båt! Det blir mer båt i neste innlegg!
Related Images:
