En stille tid

Det har vært litt svakt med oppdateringer på denne bloggen den siste tiden. Kanskje jeg trengte en liten pause? Det har også skjedd lite i båtlivet i år, jeg har ennå ikke vært utpå, og det er litt sent til meg å være.

Jeg er jo en som bruker båten hele året, men selvsagt blir det jo litt mindre på denne tiden. Mye på grunn av været, men også på grunn av lyset. Det blir fort mørkt på ettermiddagen, og har jeg dagvakt så er det gjerne mørkt når jeg begynner og mørkt når jeg er ferdig… Nå har jo det for lengst snudd, og det blir mørkere nesten halvannen time senere enn før jul. Det er jo alltids noe!

I tillegg går jeg turnus, og det innebærer en del nattvakter. Vanligvis gjør jeg ikke det, men på grunn av koronapandemien har jeg sagt ja til en midlertidig natturnus som innebærer seks nattevakter i måneden. Og når jeg står opp etter å ha sovet ut etter en slik vakt, så er det såpass sent på dagen at det ikke er tid til noe båttur.

Jeg har jo skrevet om dette tidligere, så jeg skal ikke repetere mer om det, men jeg har et berettiget håp om å få startet årets båtsesong nå i februar.

Men det er en del ting jeg må få unna først. Jeg må ta meg noen timer en dag og ta en skikkelig opprydding i båten, for slik det er nå er det ikke npe hyggelig å komme om bord. Jeg har for eksempel en hel sekk med pant fra i sommer (90 prosent Pepsi-Max!) som jeg ikke har fått tatt med meg i land og pantet. Og det er generelt ganske så rotete om bord ettersom jeg har begynt å rydde ut av forkabinen for å gjøre klar til det arbeidet som skal gjøres der.

Mye av det jeg rydder ut er bare slengt ut i cockpiten og i akterlugaren, så det er rotete og ikke noe hyggelig å komme om bord. Mye av dette kan jeg ta i land, noe skal hjem, noe kastes.

Hvis jeg tar meg et skippertak i løpet av de fridagene jeg har framover nå (nettopp ferdig med fire nattvakter og har fri fram til onsdag), og får tatt en skikkelig ryddesjau, så er det både hyggeligere å komme om bord, og lettere både å begynne med arbeidet jeg har foran meg i forkabinen og enklere og mer fristende å ta seg en liten tur utpå.

Så vi får satse på at jeg får gjort dette i løpet av de nærmeste dagene. 

Mitt båtliv på vinteren er ganske så annerledes enn det er ellers. Siden jeg er alene om bord så er jeg ekstra forsiktig, og jeg går stort sett ikke i land noen steder om vinteren, hvis det ikke er steder med mye folk eller at jeg ser at det er helt trygt å gå i land (ikke noe is eller holke og slikt). Jeg bruker å gå i land på Oscarsborg, men ellers koser jeg meg bare med å tøffe litt rundt og nyte følelsen av å være på sjøen.

Varm kaffe på termos er en selvfølge! Og litt lunk på Wallasen. Jeg har på meg en kombinert varme/flytedress og den er såpass varm at jeg fint kan ta av kalesjetaket og få litt frisk luft. Men jeg tar det bare delvis av, både slik at jeg ikke fyrer for mye for kråka og jeg raskt kan lukke det.

På vinteren bruker jeg også gjerne å endre litt på fortøyningsopplegget – noe jeg ikke har fått gjort i år – men jeg bruker da karabinkroker på landsiden, slik at jeg lett kan løsne fortøyningene fra land, og slipper å gå på fordekket utenpå båten for å løsne fortøyningene fra den siden.

Det er igjen en sikkerhetsforanstaltning som den forrige havnesjefen foreslo og som jeg har brukt i flere år. Siden jeg har dårlig balanse handler det om å minimere risikoen for å glippe og havne i sjøen. Men i år har jeg altså ikke fått gjort det. Både fordi jeg ikke har vært utpå ennå, men også fordi det har vært så mildt at det hverken har vært noe særlig med snø på båten og ikke noe antydning til is på dollbordet.

Vi får håpe det fortsetter sånn!

Om jeg ikke har vært på båttur, så er jeg regelmessig nede i havna og sjekker båten. Fristende å dra utpå i slikt vær!

Én kommentar til «En stille tid»

Kommentarer er stengt.