Ingen ny båt likevel?

I fjor skrev jeg et innlegg om hvilken båt jeg kunne ha tenkt meg om og når jeg skulle bytte ut den jeg har. Min konklusjon var at en Saga 315 ville passe meg perfekt. Og det er et valg jeg står ved. Men det er lite trolig at det vil skje.

I sommer på båtferien i Sverige traff jeg igjen på en båtkollega fra båtforumet på baatplassen.no. Skipper Lars og kona har hatt sin Trudelutt – en Saga 27 – siden 80-tallet og koser seg fortsatt med den.

Og de siste månedene har jeg fått hjelp til å sette min 81-modell Tresfjord 29 i en stand den neppe har vært i – på de fleste områder – siden den ble sjøsatt fra fabrikken på Vestnes.

Så har jeg begynt å tenke på – siden jeg tross alt snart blir 59 år – om jeg egentlig har lyst til å sette meg i gjeld på tampen av min yrkeskarriere – bare for å få en båt som er minimalt større, men dog litt mer moderne – enn den jeg har nå? Det er bare noen måneder igjen før det lille lånet på Tresfjorden er nedbetalt og jeg kan si at jeg faktisk eier båten.

I motsetning til de fleste menn på min alder har jeg ingen eiendeler eller eiendom av betydning, jeg leier leiligheten jeg bor i, jeg eier den ikke. Det eneste jeg (snart) eier, er altså en over 40 år gammel plastbåt. Årsakene til det er mange, og ikke noe jeg ønsker å komme inn på nå.  Det dreier seg både om å ta uheldige valg og om å ta et bevisst valg som beveger seg bort fra den vanlige A4-veien.

Så rent materielt sett kan man vel si at jeg er ganske mislykket som mann som pusher 60…

Men livet og lykken måles ikke i gods og gull (ja, den setningen hørtes ut som en klisjè, men har en stor dose sannhetsgehalt i seg), og bare jeg kommer meg over den kneika det må innrømmes at jeg er inne i nå, så vil jeg si at jeg likevel har det ganske godt når det gjelder livskvalitet – som for meg manifesteres i den roen og gleden jeg føler når jeg er om bord i båten.

I tillegg leker jeg jo med tanken å gå av når jeg er 62, for å få mer tid til å gjøre det som jeg aller mest liker å gjøre – akkurat det har jeg vel skrevet side opp og side ned om tidligere. Da ville det egentlig være ganske korttenkt å sette seg i gjeld igjen på tampen av både livet og arbeidslivet. Jeg blir heldigvis ikke minstepensjonist, men jeg kommer til å tape en del kroner på å gå helt av, så det er vel snakk om heller å trappe kraftig ned og kanskje bare jobbe 30-40 prosent stilling fra 62 til 67 år – hvis jobben går med på det.

Skulle jeg kjøpe en nyere bruktbåt – som en Saga 315 – ville jeg måtte ta et lån på mellom 500.000 og 700.000, alt ettersom hvor mye jeg har fått lagt opp i egenkapital når et kjøp er aktuelt, hvor mye jeg får solgt nåværende båt for og hvor langt ned i pris jeg kan komme for en brukt Saga 315.

Og da synes det plutselig ikke like forlokkende å tøffe rundt i en båt som ikke er min, men bankens, resten av mitt aktive båtliv. Særlig med tanke på det mantraet jeg alltid har hatt når det gjelder båtlivet: At det skal være rimelig og overkommelig, slik at jeg kan nyte å være på tur uten at det koster skjorta. Mer aktualisert den siste tiden slik dieselprisene er…

Og med de planene jeg har skissert tidligere, som å bruke båten i norsk sommervær og dra til varmere strøk under de verste vintermånedene (med eller uten båt), så ville et båtlån være en ekstra utgift som ville vanskeliggjøre å leve det livet jeg ønsker å leve etter fylte 62. I alle fall på en komfortabel måte økonomisk.

I tillegg, nå som Tresfjorden får en skikkelig overhaling, og jeg får forkabinen omtrukket etter mine egne spesifikasjoner – som sannsynligvis gjør båten litt mindre lettsolgt ettersom jeg er litt sær i fargevalget – så kommer jeg uansett til å beholde den i flere år enn jeg kanskje opprinnelig hadde tenkt, selv om jeg hittil aldri har vurdert seriøst å selge den.

Saken er jo at jeg har blitt veldig glad i båten i løpet av de årene jeg har hatt den. Jeg trives veldig godt om bord, synes det er mer enn god nok plass for meg der, og har egentlig alt jeg trenger. Jeg har blitt tryggere på den etter å ha vært utpå i både penvær og drittvær og på både langturer og korte turer. Samtidig er det oppdaget såpass mye rusk om bord under sensommerens overhaling – som kanskje kunne fått et uheldig utfall etter hvert – at jeg kanskje har hatt litt flaks også! 

Men etter den solide gjennomgangen båten har fått nå, så er jeg blitt enda tryggere på skuta. Da synes jeg det heller vil være mer fornuftig å bruke pengene mine på ytterligere oppgraderinger etappevis de nærmeste årene, samt legge sjela mi i å beholde den så fin som mulig og ta vare på den etter alt det arbeidet som nå er gjort, enn å selge den videre og kjøpe en nyere og dyrere båt som igjen krever mer av tilvenning og erfaring for at jeg skal komme på bølgelengde med den.

Nå får jeg en båt som nærmest bokstavelig talt er skreddersydd for meg og som jeg kan tilpasse ytterligere slik jeg ønsker etter mine behov i årene som kommer, og som jeg allerede vet at jeg trives i.

Da er egentlig valget ganske åpenbart – det dreier seg om livskvalitet og om å ta vare på både meg selv og båten de nærmeste årene. Mye tyder derfor på at jeg har kjøpt min siste båt, uten at jeg skal slå det fast en gang for alle. Men akkurat der jeg befinner meg i livet nå, så tror jeg det er den beste løsningen.

Både for meg og båten!

Related Images: