Å fortøye båten er vanligvis ikke noe problem for en amputert aleneskipper. Men noen fortøyningsløsninger kan være problematiske, noe tobeinte skippere neppe tenker så nøye over.
Nå er det nødvendigvis ikke det at jeg har en protese på høyrebenet som er problemet. Det er mer det at jeg mangler to tær på venstrefoten, derav stortåa, som er hovedårsaken til at jeg kan ha problemer.
Kombinasjonen fører nemlig til at jeg har noen balanseutfordringer – både på land og til sjøs. Når jeg i tillegg stort sett er alene om bord – en opptelling jeg hadde i fjor etter ni år som båteier viste at jeg var alene på 84 prosent av turene mine – så kan det by på problemer å få fortøyd enkelte steder. En utfordring tobeinte skippere uten nevneverdige balanseproblemer ikke har. I tillegg har de gjerne med seg mannskap.
Langsides/longside
Det enkleste for meg er jo å legge til langsides ved en brygge. Det er det tryggeste og enkleste og dermed den tilleggingen jeg foretrekker. Brygga må imidlertid ikke være altfor høy. En vanlig flytebrygge er det perfekte, men enkelte eldre betongbrygger, gjerne med store gummidekk som fendere, kan by på problemer. Enkelte steder ender det at jeg må krype opp og ned fra båten i verste tilfelle. Og ha en krykke som hjelp for å komme meg opp i stående stilling på brygga.
Jeg har også ligget langsides ved svaberg og uthavner, stort sett med mannskap. Men båtvenner har også tipset meg om passende steder i uthavner der det er ganske flatt å ligge – både i Sverige og Norge, så dette er noe jeg ser fram til å prøve, kanskje i sommer?
Bås med gangbar utrigger
Å legge til i en bås med gangbare, horisontale utriggere er nummer to på lista over foretrukne fortøyningsmåter. Det er slik jeg ligger fortøyd i hjemmehavna. men hvis det ikke ligger en båt ved siden av, kan jeg fort få problemer. Jeg klarer meg fint uten krykker i det daglige (men foretrekker å ha med en krykke til avlastning hvis jeg vet at jeg må gå mye og langt), men hvis jeg skal om bord i båten og det ikke ligger noen båt ved siden av som jeg kan bruke som støtte hvis jeg mister balansen, så må jeg ha en krykke for å komme meg til og fra.
Dette er jo særlig aktuelt nå om vinteren – jeg har ikke lyst å falle i sjøen i en båthavn om vinteren når det ikke er folk til stede i noen særlig grad… Det er store muligheter for at jeg blir værende i sjøen, for å si det slik. Over eller under…
Disse to fortøyningsmåtene er de jeg klarer greit og som jeg foretrekker når jeg er alene om bord. Det med horisontale utriggere er faktisk et stort poeng. Nå ligger jo alle slike utriggere horisontalt, men noen av dem skråner oppover – og da får jeg straks problemer. Kanskje ikke med å komme meg i land – men jeg får desto større problemer med å komme meg tilbake i båten, selv med krykke. Hvis utriggeren ligger flatt, men hvis det er et trinn eller to opp til selve kaikanten får jeg problemer begge veier.
På koronatoktet mitt i 2021 opplevde jeg dette to ganger, da jeg skulle prøve å fylle diesel i Hommersåk og mens jeg lå til kais i Børeviga hjestehavn i Stavanger.
I Hommersåk lå utriggeren ganske skrått opp mot kaikanten mot dieselpumpene, selv om det på bildet kanskje ikke ser slik ut.. Med krykke klarte jeg så vidt å komme meg på land, og jeg hadde store problemer med å komme meg tilbake om bord, selv med krykke. Forstod raskt at skulle jeg tatt med meg en slange fra pumpa i den ene hånda og en krykke i den andre og deretter gått ned på utriggeren, så ville det vært større sjanse for at jeg havnet i sjøen enn at noe diesel havnet på tanken…
I gjestehavna på Børeviga lå utriggeren helt flatt, men det ene trinnet opp til kaikanten ga meg problemer siden jeg ikke kunne legge båten kloss opptil brygga med baugen. Jeg hadde derfor ikke noe ekstra støtte op den siden jeg ikke hadde krykka, og fikk dermed problemer både opp og ned. Første gang jeg prøvde fikk jeg hjelp fra en tilfeldig forbipassrende som tok tak i venstrearmen og fikk meg trygt opp. Bare et lite trinn altså, men nok til å gi meg en utfordring!
Nå lå jeg der i fem dager i påvente av bedre vær og fikk etter hvert utviklet en teknikk som gjorde at jeg kom meg både opp og ned uten altfor store problemer, men vanligvis ligger jeg jo stort sett bare ett døgn i en gjestehavn, og det er ikke nok tid til å bli helt komfortabel med ilandstigningsteknikken…
Så flate utriggere og ingen trinn opp er altså favoritten!
Bås uten gangbar utrigger
En tredje fortøyningmåte som jeg behersker, men ikke foretrekker, er å legge meg til i en bås der utriggerne ikke er gangbare, slik at jeg må gå i land fra baugen. I det lengste har jeg prøvd å unngå slike havner, men det er greit å utfordre seg litt selv også, og siden jeg har baugstige, så er jo det ikke noe stort problem. Utfordringen blir å få fortøyd akter ettersom jeg absolutt ikke har mulighet til å balansere på en utrigger som ikke er gangbar.
I gjestehavna i Hyppeln i Sverige endte jeg med å fortøye i en slik bås ettersom kaia hvor jeg kunne legge til langsides rett og slett var for høy for meg. Jeg rakk ikke fram til fortøyningspunktet akter, så jeg måtte bare surre tauet rundt selve utriggeren. Av den grunn valgte jeg å fortøye ganske nært bryggekanten, noe jeg uansett er nødt til å gjøre siden jeg ikke akkurat er i stand til å hoppe i land. Derfor bruker jeg å putte en fender foran baugen i tilfelle den skulle komme før nær bryggekanten. Jeg kan nemlig ikke stramme fortøyningene i baugen slik at baugen kommer langt nok fra kaia, for da klarer jeg ikke å komme meg i land eller om bord!
Og siden akterfortøyningen mer fungerte til å fortøye båten nært langs utriggeren og ikke hindret båten å sige framover, så var den fenderen veldig viktig å få på plass! Jeg har en slik spesial-båtshake der du kan få lagt en fortøyning på plass via båtshaken, men den mangler en viktig del (som falt av på Sørlandet et sted) og kan derfor ikke brukes til annet enn vanlig båtshake.
Så har vi havnet i den lange køen av fortøyningsmåter som jeg enten ikke klarer av siden jeg er alene om bord og har noe begrenset balanse, samt at båten min har en ganske stor hekk. I tilfellet på Hyppeln måtte jeg klatre opp på taket av akterlugaren og deretter ned på badeplattformen for å få fortøyd akter, men det er jo ikke alltid det er tid til det!
Baugen inn, bøye/stake akter
Denne fortøyningsmetoden har jeg faktisk prøvd to ganger. Første gang var med snekka mi i 2014, på min første Sverigetur og alene om bord. Det var også før jeg ble amputert og båten var jo også noe mindre, slik at det gikk rimelig greit. Andre gangen var sommeren 2019 i Fjällbacka med Tresfjorden. Men da hadde jeg yngstedatter Victoria som mannskap, så hun krøp ned på badeplattformen og fikk tauet rundt staken akter, mens jeg gikk i baugen og ordnet opp der. Det gikk ganske orikkfritt.
Men uten mannskap har jeg ikke prøvd denne metoden ennå. Mulig jeg prøver å tørrtrene på denne på for eksempel Oscarsborg nå på vårparten (helst uten at det er så mange andre båter der…). I dette tilfellet er det den høye hekken (på grunn av akterlugaren) som gir meg litt problemer. I fjor sommer fikk jeg imidlertid et tips fra båtkollega Lars H., som har en Saga 27, og jeg har anskaffet den anordningen han selv har til slike fortøyninger, så jeg har tenkt å prøve.
Men uansett er dette en fortøyningsmetode jeg nok vil ha noen utfordringer med når jeg er alene om bord. Men som sagt, jeg kan øve på det og se om det kan gå.
Baugen inn, anker akter
Denne fortøyningsmetoden er jo veldig vanlig, både i gjestehavner (spesielt i Sverige har jeg inntrykk av), men spesielt i uthavner og til svaberg (der det gjerne er en eller annen form for fortøyningsbolt eller ring), men jeg har ikke fått testet den siden ankervinsjen ga seg allerede sommeren 2019, bare et par måneder etter at jeg hadde kjøpt båten. Den ene gangen vi hadde tenkt å bruke den virket den plutselig ikke!
Men i fjor fikk jeg byttet ankerrelé, og nå virker den igjen, så her skal det øves! Har funnet fram en bok jeg kjøpte som fersk skipper og skal studere den igjen!
Jeg kan imidlertid se et lite problem med dette hvis jeg skal fortøye i uthavn ettersom jeg ikke er spesielt velegnet til å krabbe/gå i ulendt terreng, spesielt på glatte svaberg… Så denne metoden begrenser seg nok for meg til å være i gjestehavn og tilrettelagt uthavn med en brygge i den ene enden…
Baugen inn, faste fortøyningstau
Denne metoden har jeg ikke prøvd meg på ennå. Jeg har inntrykk av at det først og fremst er i Sverige den benyttes. Jeg ser helt klart at den kan gi meg noen utfordringer som aleneskipper, spesielt etter at jeg så hvordan det gikk med en svensk båt – som til og med hadde to om bord – på Vrångö i fjor sommer. Tauet ligger altså ferdig festet i sjøen og du må bruke en båtshake for å få det opp, slimete og vått. Deretter er det vel meningen at det skal festes akter mens båten glir inn mot brygga og du fester ditt eget tau til landsiden fra baugen.
Alene kommer jeg nok greit til selve tauet og kan få det rundt akterpullerten, men innen jeg har fått gjort det – noe avhengig av vind og strøm – vil baugen sannsynligvis være på vei i feil retning… Det kan jo avhjelpes ved hjelp av baugpropellen jeg har og med fjernkontrollen jeg kan ha hengende rundt halsen, men hva med framdriften? Jeg kan jo risikere å både havne i sjøen eller at båten glir fra brygga før jeg får hoppet i land – noe jeg strengt tatt ikke får gjort (hoppe altså) – jeg må gjøre klar baugstigen og gå i land fra den og før jeg har kommet meg ned på brygga kan båtern være i ferd med å sige ut igjen…
Kjenner jeg er litt skeptisk…
Baugen inn, to påler akter
Denne må vel være en av de verste? Tror den er mest vanlig i Danmark. Er jo noe av det samme som å fortøye med bøye/påle akter, men her er det altså to påler! Jeg ser liksom ikke helt at jeg kan klare av dette alene, med min kombinasjon av manglende hurtighet, dårlige balanse og høy hekk i båten…
Konklusjonen min må være at det ikke er uten grunn at jeg har dette skiltet i sidevinduet i båten…
Related Images:
