Jeg ble liggende et par netter i Halden – som jeg endelig fikk besøkt igjen. Både i Strömstad og på Koster gikk jeg noen lange turer, og det samme gjorde jeg i Halden.
Som det gjerne er når man besøker steder med båt, så ser mange kanskje bare området rundt havna, men jeg liker jo å se meg litt rundt, særlig på nye steder.
I år har jo formen min vært utrolig mye bedre enn i fjor. I fjor tvang jeg meg til å gå lange turer på flere av de nye stedene, selv om jeg hadde vondt i foten og i ryggen. Jeg ville jo se meg rundt! At jeg gikk så mye var antakelig med på å framskynde at jeg ble så dårlig til slutt at jeg havnet på sykehus. Med andre ord ikke så lurt, egentlig.
I år er situasjonen en helt annen – etter at tåa ble fjernet har det nemlig bare blitt bedre. I år har jeg ingen smerter, heller ikke i ryggen, mens i fjor måtte jeg legge meg ned og ta smertestillende etter en tur. Jeg har med meg smertestillende også i år, men har ikke brukt noe ennå!
Jeg begynte jo litt forsiktig med et par turer i Strömstad, og fikk en liten aha-opplevelse da jeg gikk omveier til og fra båten. På Koster fikk jeg også to lange turer, der turen opp til Högen og de to fyrene var den største utfordringen.
I Halden har jeg fått sett meg litt rundt tidligere, men ikke i stor grad. Jeg har ruslet rundt i havneområdet og til togstasjonen. Gått langs elva og over et par broer, vært inne på Tista-senteret, men ellers ikke så veldig mye. Jeg har vært oppe på Fredriksten én gang, men da ble jeg kjørt i bil og gikk ikke en gang ut av bilen for å se, men kjørte en liten tur på området.
Så da det ble klart at jeg ble i Halden en natt ekstra – hovedsakelig fordi det viste seg at slippen på Engelsviken ikke hadde kapasitet til å skifte sjøvannspumpa likevel denne gangen (og jeg dermed ikke behøvde å haste av gårde dit) – så fant jeg ut at jeg kunne se om jeg fikk sett meg litt rundt på festningen.
Jeg skal innrømme at jeg var såpass skeptisk til om jeg ville klare å gå opp dit at jeg sjekket bussrutene – men fant ut at det ikke så ut som om det var noen som stoppet ved festningen. Kan godt hende jeg tok feil, men jeg bestemte meg i alle fall for å prøve å gå selv. Om jeg følte at det ble for tøft, så kunne jeg alltids snu! Så enkelt var det!
Selv om jeg nå går fint uten krykke, så tok jeg den med på denne turen. I ulendt terreng og med mye klatring så regnet jeg med at den ville komme til nytte – og det er ingen tvil om at jeg ikke ville klart å komme meg opp uten den.
Turen gikk fra båten og opp Festningsgata. Særlig i den delen der gata begynner å gå ganske så bratt oppover, så var det mange gamle og sjarmerende hus. Noen godt ivaretatt, andre i stort behov for oppussing og noen strøk med maling…
Jeg liker å se meg rundt i gamle bydeler overalt hvor det er mulig, og Halden er absolutt ikke noe unntak!
Jeg kom etter hvert til et skilt der jeg kunne velge å gå opp en steintrapp til venstre eller fortsette langs veien rett fram, og jeg valgte det første. Jeg tenkte jeg kunne ta den andre veien når jeg gikk ned. Men da jeg var oppe på festningen så jeg en annen vei ned som jeg valgte å ta.
Jeg kikket meg tilbake flere ganger mens jeg gikk oppover og så at utsikten ned til byen ble bedre og bedre. Det gikk heldigvis ikke rett opp i en lang trapp, men varierte mellom trappavsatser, bakker og stier, så det gikk helt fint, selv om jeg måtte ta en pust i bakken innimellom. Jeg kjenner jo at jeg ikke er i den beste fysiske formen, men jeg trenger jo å trene litt – for jeg har allerede bestemt meg for at når jeg og ungene skal på den tradisjonelle turen opp til Skeikampen når vi er på jobbhytta senere i sommer, så skal jeg ut på topptur!
Det er to år siden jeg var på fjellet sist, og i fjor lå jeg på sykehus når ungene dro på hytta, mens året før var jeg ikke i form til å klare det. Men i år skal jeg garantert opp! Gleder meg allerede!
Men tilbake til Halden…
Da jeg kom opp til festningen tok jeg en liten tur på området som ligger mot Iddefjorden først, der ligger det også en camping som jeg ikke så veldig nøye på (!), men jeg gikk mor den delen som kalles Brådland skanse og fikk sett litt på området der. Var harde kamper mot svenskene her i 1660.
Hvilte litt på en benk der før jeg beveget meg mot selve festningen og gikk forbi den plassen der vel både Tons of Rock og Allsang på grensen har holdt til, og deretter inn selve hovedinngangen.
På selve festningen var det for det meste brolagte fortau og grusstier å gå på, og da jeg skulle karre meg opp til det høyeste punktet på festningen var bakken opp såpass bratt at jeg holdt på å falle ettersom jeg skled på grusen! Godt å ha krykka for å bremse opp da! Men opp på toppen var jeg fast bestemt på å komme, og jeg klarte det til slutt! Heldigvis kom jeg meg ned derfra en annen vei, tror ikke det ville gått så bra om jeg hadde prøvd å gå ned samme vei.
Jeg valgte å gå ned fra festningen via en sikksakk-vei som jeg så mens jeg romsterte rundt der og kom ned et par gater lenger til nord enn der jeg hadde gått opp. Kom da over en Kiwi-butikk og handlet litt der før jeg gikk tilbake til båten.
Totalt tok turen nesten tre timer, så jeg kjente at jeg var litt sliten på turen tilbake, men det var absolutt verdt det! Særlig når jeg sto på det høyeste punktet og kunne konstatere at jeg hadde oppnådd målet med turen! Ingen smerter og ingen skader på foten, så alt var i sin skjønneste orden. Og jeg hadde endelig fått se litt mer av byen enn tidligere.
I det hele tatt var gjensynet med Halden en stor positiv opplevelse, så jeg skal ikke la det gå seks år til neste visitt!
Dagen etter dro jeg videre i retning Holmsbu. Opprinnelig var jo planen å stikke innom Engelsviken slipp på veien, men siden det ikke ble noe av, så tok jeg hele etappen i en jafs…
Ut under Svinesundbroene, forbi Singløya og over Mefjorden og inn Puttesund, under brua der og over Lera. Sistnevnte viste seg fra sin beste side, men jeg valgte likevel å gå indre lei utenfor Strømtangen.
Men jeg gikk ikke inn via Hankøsundet denne gangen, men på utsiden av Hankø. Krogstadfjorden var også grei, og etter at jeg hadde passert Larkollen krysset jeg over fjorden i retning mot Breiangen og utløpet til Drammensfjorden.
Fram til da hadde jeg ruslet av gård i pent tempo, men midt utpå fjorden kom det såpass store bølger at jeg valgte å gå opp i fart for å få en mer behagelig overfart. Det var meldt at det skulle blåse opp i løpet av ettermiddagen, og slikt sett stemte det ganske greit.
Men jeg brukte jo litt mer diesel på de siste nautiske milene enn jeg hadde gjort fram til da!
Jeg ankom Holmsbu etter en etappe på nesten sju timer, og rakk til og med å gjøre et par innkjøp i den lokale butikken før det stengte. Det var mer enn nok plass i gjestehavna på sen ettermiddagstid torsdag, som jeg hadde håpet på. Pinsen sto jo for døren og hadde jeg kommet fredag ettermiddag på samme tid hadde jeg sannsynligvis kommet til en mer fullere havn.
Jeg sov i alle fall godt den natta!
Related Images:
