På denne tiden av året vil bloggen min tradisjonelt hovedsakelig bestå av oppsummeringer av fjorårets båtsesong. og i år er intet unntak!
Båtsesongen 2023 ble litt annerledes enn de foregående årene ettersom den besto av totalt fire oppstykkede båtferier i tillegg til små dagsturer og helgeturer.
Det skyldtes at jeg, ikke helt overraskende, fikk nei fra jobben på min søknad om å jobbe fra båten om sommeren, slik jeg gjorde med hell de to koronasomrene i 2020 og 2021.
Dermed måtte jeg tenke nytt, og løsningen ble at jeg jobbet nattuka i turnusen min fysisk fra jobblokalene, og deretter kombinerte den påfølgende avspaseringsuka med å ta ut feriedager de to påfølgende ukene etter avspaseringen. Slik fikk jeg dermed to treukers-ferier i april/mai og i mai/juni, og en toukersferie i juni (da jeg ikke tok ut ferie den tredje uka).
Hovedferien ble tatt i august/september etter samme mal, men da fikk jeg innvilget å jobbe en nattuke fra båten, slik at jeg var ute på tur i sju uker i strekk.
Det var en løsning som fungerte veldig bra, og spesielt de tre første feriene var jeg heldig med været.
I april/mai gikk turen til Sørlandet. Da jeg dro hjemmefra 18. april hadde jeg bare hatt en tur i januar og en i februar med båten – ingen i mars, så det var virkelig starten på årets båtsesong. Årsaken til at jeg startet så tidlig var at broren min skulle feire sin 25-års bryllupsdag senere i april, og den skulle holdes som lukket selskap på restauranten han og kona driver om sommeren på Skottevik feriesenter.
Planen var derfor å komme meg dit, være med på feiringen og dra hjemover, enkelt og greit. Det gikk jo prikkfritt, med nydelig vær (15-18 grader nedover og det samme hjemover, bare avbrutt av et par dager med 10 grader), såpass greit gikk det på veien sørover at jeg dro forbi Skottevik fire dager før festen skulle begynne og endte opp i Mandal. Der lå jeg noen dager og koste meg før jeg snudde baugen og startet på returen. Alt gikk prikkfritt og jeg var hjemme 6. mai.
Da jobbet jeg en nattuke og dro ut på årets andre tokt 14. mai. Det ble nemlig tidlig klart at det ikke passet med noen 17. mai-tur på fjorden, slik vi har gjort noen år på rad nå, så dermed valgte jeg å dra allerede den 14. Turen denne gangen gikk til Sverige, og 17. mai ble feiret i Strömstad med kaffe og kake på Kaffedroppet. Etter noen dager der dro jeg over til Vettnet på Nord-Koster og deretter til et gjenbesøk i Halden, der jeg ikke hadde vært siden jeg hadde snekka.
Toktet ble avsluttet med en tur til Holmsbu og We Låve Rock-festivalen på Grønsand gård, før jeg dro hjemover.
Så gjentok historien seg, med ei nattuke på jobben og et nytt tokt, denne gangen dog bare to uker. Da ble det nok en gang Sverige, men da kom jeg meg helt til Källö-Knippla utenfor Göteborg og fikk også besøkt Skärhamn for første gang. Fantastisk vær og mange fine opplevelser!
I juli jobbet jeg litt mer enn bare nattuka, men fikk noen fine dagsturer i nærområdet. Hovedbåtferien ble ikke tatt før i august, og den første uka fikk jeg mannskap om bord, nemlig eldstedatter Sunniva og moren hennes. Siden moren hennes aldri har vært i Sverige med båt, og jeg i tillegg hadde et løfte å oppfylle overfor Sunniva om tur til Fjällbacka, så ble det Strömstad og Fjällbacka på dem før de mønstret av i Grebbestad og tok bussen hjemover.
Jeg dro videre til Vettnet igjen og tok en overnatting der før jeg dro over fjorden til Stavern. Deretter gikk turen videre til Sørlandet med en liten omvei til Skien der jeg plukket opp en passasjer som ble med meg til både Risør, Tvedestrand og Grimstad før hun mønstret av. Denne gangen klarte jeg å komme meg tilbake til Flekkefjord og ikke minst til Hidra før jeg returnerte.
Å trekke fram høydepunkter fra disse turene er litt vanskelig, men fra den siste turen må jeg vel trekke fram både gjensynet med Flekkefjord (som er en by jeg trives i), og Hidra – der jeg fikk sett meg mye mer rundt i Kirkehamn enn ved mitt første besøk. Sverigeturen i juni med flere dager på Källö-Knippla, første besøk i Skärhamn og et par dager i Marstrand var også en höjdare. Og været, ikke minst. Omtrent full klaff på både vind og temperatur!
Og jeg kommer ikke unna den klassiske «gutteturen» med gode jobbkollegaer til Håøya. Da kom til og med en nå pensjonert kollega ned fra Ålesund for å være med. Og det ble nok en gang full klaff, selv om den «faste» plassen vår var opptatt og vi måtte finne en annen!
Nedturer var det færre av i fjor. Det største minuset må være at forkabinen ikke ble ferdig i 2023 heller. Det gjør ganske mye med kosen om bord når den ikke kan benyttes. Så i år er det prioritet nummer 1.
En annen nedtur – i alle fall på en måte – i fjor er at jeg ikke fikk besøkt så mange nye havner som jeg hadde tenkt. I 2022 besøkte jeg 15 nye havner, i fjor ble det kun fem nye steder jeg ikke har vært før. Så det får være et mål for årets sesong at jeg oppsøker flere nye havner enn i fjor. Det blir jo gjerne slik at man har sine favoritter som man gjerne besøker flere ganger, men det er jo samtidig spennende å legge til nye steder også. Jeg hadde planer om flere enn fem, og hadde flere konkrete i tankene, men det endte ikke opp slik!
Så får vi se hvordan det går i år! Jeg har en liste med steder både i Sverige og Norge som jeg ønsker å krysse av for, og i tillegg dukker det gjerne opp tips fra båtkolleger underveis. De legger gjerne ut et bilde eller to fra noen idylliske steder som jeg legger meg på minnet. Øya Uvår mellom Søgne og Mandal er nettopp et slikt eksempel. Den besøkte jeg i september i 2020 etter å ha sett bilder fra en båtkollega.
Ellers viser tallene at jeg tilbakela totalt 1.893,9 nautiske mil på mine 67 turer! Gjennomsnittsturen blir da på rundt 28,3 nautiske mil. Lengste tur/etappe i ett ble foretatt 18. april, da jeg startet den første ferien på tre uker. Da dro jeg faktisk fra Oksval på Nesodden og til Stavern i ett! Distansen var 69,7 nautiske mil, og målt i motortimer tok det meg 10 timer og 25 minutter med en gjennomsnittsfart på 6,9 knop (var oppe i 15 knop på det meste). Det var silkeføre hele veien og 15 varmegrader med sol og blå himmel!
Selve turen tok dog noe mer tid ettersom jeg startet fra Oksval allerede klokka 07.15 og ikke var framme og fortøyd i Stavern før klokka 19.35 på kvelden. Årsaken var at jeg hadde to stopp underveis. Først for å tanke opp litt på Kavringen og deretter i Engelsviken for å fylle tanken til randen og for en rask service på akslingen. Så krysset jeg Oslofjorden og endte opp i Stavern.
Den nest lengste etappen ble tatt i Sverige noen måneder senere, nærmere bestemt 14, juni. Da gjennomførte jeg en etappe på 69,4 nautiske mil fra Strömstad til Skärhamn. Til tross for at den var litt kortere, så brukte jeg mer tid på den, nemlig 12 timer og 25 minutter – og denne gangen i et strekk uten noen pauser. Gjennomsnittsfarten var denne gangen på kun 5.6 knop, mye fordi jeg befant meg i 5-knopssone mesteparten av tiden. Føret var omtrent like fint som i april, men varmegradene var kommet opp i rundt 27!
Jeg tok også en del omveier, hovedsakelig for å se om det var ledige plasser på noen steder jeg ikke hadde vært før, men fortsatte videre da det var fullt. Det gjaldt blant annet både i Hamburgssund og på Bassholmen. Jeg var også innom Mollösund med tanke på et nytt besøk der, men måtte fortsette. Og når jeg skriver fullt, så betyr det i de fleste tilfeller at det ikke var noen plasser igjen som jeg alene enkelt kunne legge til ved, ikke nødvendigvis at det ikke var plass, selv om det også var tilfelle noen steder. Jeg må rett og slett ta noen andre hensyn med tanke på mitt handikap noen ganger, og dermed blir det til at jeg drar forbi og leter etter andre steder.
Men jeg endte til slutt opp på en kremplass på et nytt sted for meg, Skärhamn, og ble tatt imot og anvist plass av en båtvenn som jeg har truffet flere ganger etter hvert, nemlig Lars om bord i Trudelutt.
Dette ble kanskje et i overkant langt innlegg, men slik er det gjerne med oppsummeringer! Og jeg er ikke ferdig, et nytt innlegg kommer i neste uke!
Related Images:
