Det er nesten skammelig at jeg som bor på Nesodden ikke har besøkt Steilene mer enn det jeg har gjort etter at jeg fikk båt. Jeg har vært der noen få ganger med snekka, men det er flere år siden sist. Jeg drar jo forbi øygruppa omtrent hver eneste gang jeg drar utover eller innover Oslofjorden, enten på utsiden eller på innsiden, men sjelden jeg har gått i land.
Og det er egentlig veldig synd ettersom Steilene utvilsomt kan kalles for Nesoddens perle. Her er ligger det en helt unik historie bak, og et idyllisk sted å besøke.
Egentlig dreier det seg om fem øyer, hvorav Landsteilene ligger nærmest land. Så er det Persteilene, som er forbundet med Landsteilene med en slags molo – jeg er usikker, men tror den er kunstig og anlagt for å ha en lettere adkomst til Persteilene enn via en bro. Så har vi Storsteilene der den eneste eksisterende oljetanken kan sees på stor avstand, og utenfor der holmen som heter Knerten og som er et fredet fuglereservat. Helt ytterst ligger Fyrsteilene – der det selvsagt er plassert et fyr… Det er for lengst automatisert, og boligen til den tidligere fyrvokteren kan nå leies som hytte via Oslofjordens Friluftsråd. Ved landsiden på Alværn skal det ligge to robåter som man kan benytte hvis man har leid hytte der og ikke har egen båt å bruke for å komme ut der.
Fyret på Fyrsteilene ble satt opp i 1837 av noen skipsredere i Christiania etter at det siden 1827 bare hadde vært hengt opp en lykt der! Fyret ble tent 9. januar 1837 og overtatt av Christiania havnevesen. Hans Olsen ble i 1839 den første av en lang rekke fyrvoktere på øya. For øvrig litt morsomt, med tanke på navnet, at fyrvokteren som overtok 99 år senere, i 1936, het Fyrbu til etternavn! Under andre verdenskrig satte tyskerne opp kanoner og brakker på øya – og noen av fundamentene til disse skal fortsatt stå igjen. Fram til 1986 bodde voktere to uker på og to uker av for å stelle med fyret. Så ble fyret helautomatisert og øya folketom. Fra 1997 har det vært mulig å leie hytte der.
En gang var Steilene faktisk landets viktigste importhavn for petroleum, først og fremst til hovedstaden og østlandsområdet. Steilene ble brukt som tankanlegg fra slutten av 1800-tallet og fram til 60-tallet, da virksomheten ble nedlagt. Det bodde eller jobbet opp mot 200 personer på øyene på det meste, som hadde egen skole – med 10 prosent av Nesoddens barn, her var postkontor og rutebåt, ungdomsforening, teatergruppe, helselag, skytterlag og til og med misjonsforening!
Etter at anlegget ble lagt ned lå bygningene brakk i mange år, før stedet ble overtatt og utviklet til det det er i dag.
Esso, eller Østlandske Petroleumskompani, det første oljeselskapet i Norge, ble faktisk etablert på Steilene. I 1890 ble A/S Vestlandske Petroleumscompagni (VPC) stiftet; to år senere fulgte A/S Østlandske Petroleumscompagni (ØPC). Bak stod norske forretningsinteresser fra henholdsvis Bergen og Kristiania sammen med amerikanske Standard Oil gjennom sitt datterselskap, Det Danske Petroleums Aktieselskab.
De to selskapene samarbeidet, med ØPC som den dominerende part. Fra dette selskapet går det en direkte linje til dagens Esso Norge AS. Eierinteressene i VPC ble overtatt av ØPC i 1934, og det opphørte som eget selskap i 1953 samtidig med at ØPC skiftet navn til Norske Esso AS. Selskapets viktigste tankanlegg lå altså på Steilene på Nesodden.
Da oljeselskapet Esso nedla virksomheten på 60-tallet (anlegget på Slagentangen overtok), ble området kjøpt for å legges ut som friområde. Alle oljetankene og røranleggene ble fjernet. Bare noen steinfundamenter er tilbake, men på Storsteilene står fortsatt den tjukke ringmuren i betong. Den ble satt opp under krigen av tyskerne rundt en av tankene som beskyttelse, og er et slags landemerke som du ser på god avstand når du kommer med båt. Under krigen ble alle som bodde og jobbet på Steilene fordrevet fra øyene og tyske soldater overtok stedet. Denne tanken er den eneste av de i alt 23 tankene på Steilene som står igjen etter oljevirksomheten. Tanken som står igjen i dag var nummer 14 og rommet rundt 4 millioner liter olje. Én centimeter dybde i denne tanken tilsvarte 3.298 liter.
Fra århundreskiftet og seks tiår framover hadde mellom 80 og 100 personer sitt daglige arbeid på Steilene. De fleste bodde på Steilene sammen med familiene. Klubbhuset til Nesodden Seilforening huset seks familier. Etter at tankanlegget på Steilene ble lagt ned på 60-tallet, forfalt hus og utstyr. I 1985 fikk dagens brukere tillatelse til å disponere husene, og det ble satt i gang et omfattende restaureringsarbeide. Dette arbeidet var nesten ferdig da huset brant ned til grunnen 28.desember 2001.
Den øvrige bygningsmassen på øya er bevart, og også listet som bevaringsverdige hus. Bestyrerboligen – et hus i sveitserstil som ble bebodd av bestyreren for Østlandske Petroleumskompani – på bildet under ble restaurert utvendig sommeren 2005 ved hjelp av tilskudd fra Norsk Kulturminnefond. Også seilforeningen har vært med på restaureringen og hadde tilhold der fram til det nye hovedhuset var bygget opp og klar til bruk igjen.. Og da jeg var på besøk forrige uke var det tydeligvis en ny restaureringssjau på gang.
Fabrikkbygningen, lett gjenkjennelig på den høye pipa, er oppført i teglstein og rommer flere mindre og større rom. Blant annet verksted med gamle maskiner og verktøy, som kommunen ønsker å sette i stand for bruk. Den største salen leies ut og har plass til rundt 120 gjester. I den ene enden av fabrikkbygningen er det laget toalettanlegg med dusjer og vaskemuligheter for båtfolk og andre besøkende. Inne i salen finnes også en utstilling av bilder fra oljevirksomheten på øyene.
De første årene på Steilene kom mesteparten av oljen på trefat. Men snart overtok tankskipene. Det ble bygget mange store tanker – cisterner, og petroleum kunne dermed pumpes direkte fra skipene. Men behovet for arbeidskraft ble ikke borte. Nå måtte det i stedet produseres trefat, og tønnefabrikken ble derfor bygget. Her arbeidet bøkkerne. Trefatene ble satt sammen og tettet med lim og naturgummi i ”limeriet”. Her var også smie, snekkerverksted og dampvaskeri for tønner og fat.
I fabrikkbygningen sto også dampmaskinen som via remmer drev maskineriet i verkstedene, og som forsynte øyene med elektrisk kraft. På fastlandet kom elektrisiteten nemlig først i 1917. I nordenden av bygget er den gamle elektriske tavla bevart, og den høye pipa er et karakteristisk landemerke. På sørsiden er det nå dusj og toaletter.
Jeg har ligget i gjestehavna på Persteilene kun et par ganger, og begge gangene var det korte besøk. Jeg la meg imidlertid ikke til der gjesteplassene er, men på en ledig plass ved en flytebrygge, som jeg etter at jeg hadde gått i land fant ut var septikbrygga… Men det passet så godt å ligge akkurat der! 🙂
Etter det har jeg vært noen ganger på Landsteilene, ved Tapperiet der Nesodden Kystlag har holdt til. Jeg var medlem der en kort tid og var vel der et par ganger på arrangementer, men følte meg vel ikke helt velkommen – hadde inntrykk av at det var en gjeng som kjente hverandre veldig godt og som var der mye, og slet vel litt med å få innpass i miljøet der. I tillegg fikk jeg inntrykk av at her var det trebåter som gjaldt og at plastbåter ble sett ned på – selv om snekka mi tross alt var fra 1974 og absolutt kunne kalles en veteranbåt. Nå er jeg medlem av Viken Kystlag i Oslo – der jeg føler meg mer velkommen – de eier til og med flere plastbåter! Har ikke fått vært med på noen arrangementer der ennå, men det er bare spørsmål om tid.
Uansett, så har Nesodden Kystlag holdt til på Tapperiet i flere år, og på dugnad gjort de de kunne for å holde stedet ved like og pusse opp. Det er et verksted der som også kan brukes til forsamlingslokale ved arrangementer, og det er flere rom med soveplasser som kan leies. I tillegg har de jobbet for å få i stand bryggene på utsiden. Jeg har lagt meg til der ved flytebryggene som var der flere ganger, men under en høst/vinterstorm for noen år siden sank den ene av flytebryggene, og kystlaget hadde ikke midler til å reparere den.
Nylig har jeg lest at Nesodden kommune – av en eller annen uforståelig og vanvittig grunn – har tenkt å si opp leieavtalen med kystlaget – som fører til at de blir kastet ut fra lokalene! Enda en grunn til min forakt overfor denne halvøyas politikere. I tillegg har de også kuttet i budsjettet til båten «Undine» som har vært en båt som har fraktet folk uten egen båt over til Steilene, så om det tilbudet eksisterer fra neste år vet jeg ikke.
Men samtidig har det skjedd mye på Landsteilene de siste årene. I fjor ble den gamle dypvannsbrygga satt i stand ordentlig – og dermed begynte hurtigbåten fra Ruter – den som går helt til Son i sommerhalvåret – også å anløpe Steilene (kun på signal, tror jeg). Og i år, i løpet av sensommeren/tidlig høst – har resten av brygga på Landsteilene blitt satt i stand. Akkurat denne brygga vet jeg at kystlaget har hatt flere dugnader på – og jobbet mye med å skifte påler til fundamentet – men hvor mye kystlaget har vært involvert i å ferdiggjøre den vet jeg ikke.
Men det var jo det faktum at denne brygga nå var på plass som gjorde at jeg valgte å bruke noen formiddagstimer i nydelig vær torsdag i forrige uke på nettopp et nytt besøk på Steilene!
Den nye trebrygga kommer garantert til å bli en slager blant båtfolket. Selv håper jeg det kommer både strøm og vann der etter hvert, slik det var før. På travle sommerdager tenker jeg nok at det er mest aktuelt at man legger til med baug mot brygge og akter bak, men jeg kjenner ikke til bunnforholdene der og om det er noe i veien for å benytte anker. Dybden der jeg lå var i alle fall helt kurant, dybdemåleren viste 2 meter. Så vidt jeg kunne se var det heller ikke noen steiner som stakk fram under brygga, slik som det gjerne er andre steder.
På land var det også ryddet opp pent i området, i alle fall sammenlignet med sist jeg var der, som vel er tre-fire år siden. Ikke lagt fra brygga er det både sittebenker med bord og grillbenker i metall. Selve nybrygga er jo såpass bred at det vel er mulig at det blir plassert benker og bord der også til sommeren.
Jeg tok meg også en rusletur bort til Persteilene (som du allerede har sett på bildene lenger opp). Der ligger jo Nesodden Seilforening og havna deres, som også har en god del gjesteplasser, både i båser og langsides på egen gjestebrygge, samt om sommeren også på ledige plasser blant foreningens medlemmer. Jeg har faktisk aldri lagt meg til på noen av de ordentlige gjesteplassene når jeg har vært på Steilene, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller, Steilene er liksom så kort vei fra hjemmehavna at jeg liksom ikke har vært så innstilt på å legge meg til her og betaler 250 kroner når det er en under en halvtime til hjemmehavna…
Men anlegget ser jo fint ut da! Seilforeningen kom til Steilene i 1985 og utførte en fantastisk jobb på å rehabilitere og pusse opp det over 100 år gamle hovedhuset som dessverre brant ned i romjula 2001. Nå er altså det bygget opp igjen.
Tapperiet, som ligger på Landsteilene, er så vidt jeg vet fra slutten av 1800-tallet. Den første tiden ble de 5 liters store kannene med olje som skulle transporteres videre inn til Kristiania, fylt direkte fra fatene, inntil kannetapperiet ble bygget. Det gikk rør fra alle tankene, og kannene kunne fylles på en langt mer effektiv måte. De ble samlet i enkle trekasser med en jernbøyle over, som igjen ble plassert i store trillevogner.
På brygga ble kassene lastet over i lektere med en hånddrevet kran. Lekterne, gjerne gamle avriggede seilskip, ble slept av dampbåter inn til Kranbrygga i Kristiania (i Bjørvika), senere til Bispebrua – ei bru som gikk over Akerselva ved utløpet i Bjørvika i Oslo sentrum. Brua var ei jernbru oppført 1887 i Bispegata. Den ble ombygd 1938-39, og fjernet på slutten av 1960-årene, da Akerselva ble lagt i kulvert og Bispelokket ble anlagt.
Tapperiet har, som jeg tidligere har nevnt, blitt vedlikeholdt og pusset opp hovedsakelig av medlemmene i Nesodden Kystlag i en årrekke. De som overtok ansvaret for bygningen og kaiene var opprinnelig Stiftelsen Landsteilene, som ble etablert av Nesodden kystlag, Kystlaget Viken, Kystlaget Vestsiden, Nærsnes Kystlag og Seilskøyteklubben Colin Archer. De siste årene er det Nesodden Kystlag, slik jeg har forstått det, som har hatt bruksavtale og ansvaret for stedet. Om Stiftelsen Landsteilene fortsatt eksisterer vet jeg ikke. Og som sagt, etter at kommunen sa opp avtalen i fjor, så er vel framtiden og hvordan driften av stedet skal gjøres fullstendig i det blå?
Det blir spennende å se hva som skjer framover. Jeg så at det også er bygget en slags platting like ved Tapperiet – hva den er tenkt brukt til vet jeg ikke, men det var i det minste fint å se at den gamle jolla som i sin tid tilhørte Erik Bye, i alle fall ikke er kastet. Men nå som høsten er i full gang og vinteren etter hvert kommer, så burde den vel tas bedre vare på og i det minste få tak over hodet?
På vei til Tapperiet kan man også se en rekke mursteiner som er lagt i sirkler på bakken. Det er nok ikke rester av en av de 23 oljetankene som stod der, men det jeg tror de er lagt slik for å vise størrelsen på de tankene som stod der i sin tid, og som altså, ifølge det jeg har lest meg til, kunne inneholde flere millioner liter olje. Det høres voldsomt ut, og jeg har ikke satt meg ned for å regne på det, men i for eksempel Store Norske Leksikon blir anlegget til ØPC omtalt slik: «ØPC hadde hovedkontor i Christiania, men hoveddelen av virksomheten ble drevet fra store anlegg på Steilene utenfor Nesodden.» – og mer 23 svære oljetanker på de små øyene, så er det nok snakk om solide mengder olje uansett.
Ved sørsiden av selve Tapperiet er det anlagt en lang fin solbenk der jeg flere ganger har sett folk sitte for å sole seg når jeg har kjørt forbi på vei innover fjorden. Jeg synes det er litt koselig å dra forbi disse øyene, der det virkelig er snakk om levende lokalhistorie. Det er et sted som også blir hyppig brukt av skolene på Nesodden, og alle mine unger har vært på klassetur til Steilene. Yngstejenta hadde også for et par år siden sommerjobb i kommunen der hun blant annet jobbet nettopp i den gamle fabrikkhallen på Persteilene. Jeg tok snekka dit en gang hun var på jobb der og hilste på.
Det får vel være slutten på denne lille turrapporten, som utviklet seg til å bli en liten historieleksjon i tillegg! Håper ikke det har vært altfor kjedelig. Det skinner vel litt igjennom at jeg har en viss interesse for lokalhistorie…
Som jeg forhåpentligvis har klart å formidle, så er Steilene et sted med en lang og rik historie, der mange av de gamle minnene fra over 100 år tilbake er godt bevart. Ta deg absolutt en tur dit når du har anledning!
Historiske kildemateriale hentet fra Nesodden kommune, Nesodden Seilforening, Wikipedia, Lokalhistoriewiki, Oslofjorden Friluftsråd, Store Norske Leksikon, Esso, oslobilder.no, Digitalt Museum, og «Steilenes historie» av Ann-Turi Ford..
Related Images:
