Lørdag formiddag benyttet jeg anledningen til å ta meg en liten tur i Oslofjorden igjen. Det var blå himmel og sol, og fint på sjøen, og i tillegg en fridag, så da måtte jeg jo bare benytte anledningen! Men jeg fikk meg et lite sjokk da jeg kom om bord, for kjølen var full av vann, nesten helt opp til motoren.
Jeg satte igang med å lense ut vannet med en gang, sjeleglad for at vannet ikke var kommet opp helt til motoren og over, for da ville jeg fått trøbbel!
Jeg har en manuell lensepumpe -som så mye annet om bord tror jeg den er original fra 1974 – og det gikk relativt greit unna å kvitte seg med vannet. Før jeg begynte måtte jeg bare dyppe fingeren nedi vannet og deretter smake på det. Det høres kanskje ekkelt ut, men det var det eneste jeg kunne gjøre akkurat da. Poenget med dette var å finne ut om det smakte salt eller ikke. Var det saltsmak ville jeg nemlig hatt et enda større problem!
Det smakte heldigvis ikke salt, så alt tydet på at det ikke var lekkasje utenifra. Men helt sikker kunne jeg jo ikke være.
Motoren startet uansett på første forsøk – som vanlig – og jeg tok en tur mellom øyene innerst for å sjekke om det var noe is å se. Som båteier om vinteren er jeg veldig opptatt av is, og siden jeg mandag skulle ha en liten sightseeingtur med to tyske gjester, så ville jeg se om det var, bokstavelig talt, klart farvann der jeg hadde tenkt meg.
Turen gikk fra Oksval til Langøyene og forbi Gressholmen. Deretter kjørte jeg forbi LIndøya og rundt Hovedøya og inn til Bjørvika før jeg kjørte ut igjen og tilbake mellom Bleikøya og Hovedøya ut ved Heggholmen mot Oksval. Så ikke så mye som en lite beta med is på hele turen – bare noen dager før hadde det vært is innerst ved Operaen, men denne lørdagen var også den forsvunnet.
Det skal jo ikke mer en ei natt med noen solide minusgrader før isen legger seg, og kommer det et par dager til med kulde, så kommer isen også mellom øyene. Ikke tykk og solid is, men noen større flak her og der, samt en ganske tynn ishinne, har jeg observert flere ganger tidligere denne vinteren.
På den annen side skal det heller ikke mer enn et par dager/netter med mildere temperaturer før isen forsvinner igjen.
Denne lørdagen så jeg altså ingenting! 🙂
Vel tilbake i havna etter et par timer, åpnet jeg luka ned til kjølen og konstaterte at det ikke var kommet noe mer vann der.
Satte meg inn i kabinen etter at båten var fortøyd, satte på vifteovnen og tok meg en kaffe mens jeg spekulerte litt.
Og konklusjonen min, som jeg fikk bekreftet kunne være riktig av flere andre på båtforumet senere, var at vannet som var kommet inn etter alt å dømme måtte være rent smeltevann. Det hadde jo snødd veldig mye i løpet av uken, og det var både litt is og mye snø på båten. Jeg hadde tenkt å komme meg ned for å måke, men fikk ikke rotet meg til å gjøre det, og når jeg kom ned lørdag, så var alt smeltet bort, både is og snø.
Sannsynligvis var det så mye snø, at en god del rett og slett rant inn i båtens uterom, via åpninger i kalesjen, og deretter ned i kjølen. Den teorien ble styrket da jeg oppdaget en våt klut foran den ene førerstolen, som jeg hadde glemt å fjerne sist gang jeg var om bord. Da var den ikke våt. I tillegg hadde jeg jo ikke smakt noe saltvann da jeg testet.
Forrige vinter var mye mildere enn denne, og jeg var påpasselig og måkte vekk snøen de få gangene det var nødvendig. Denne gangen tok jeg det litt mer med ro, men det straffet seg – nesten!
Så heretter skal jeg være påpasselig og måke når snøen kommer – ikke være lat og vente til den smelter vekk… 🙂
Related Images:
