Planene ble, nærmest som vanlig, endret på, men fredag morgen, litt (også som vanlig) forsinket, satte skipperen endelig kursen mot en låve på Holmsbu. Vårens vakreste, og mest vellydende, eventyr skulle oppleves for fjerde år på rad!
Det er fjerde gang rockefestivalen «We Låve Rock» blir arrangert på låven på Holm gård i Holmsbu, og jeg har vært med alle gangene. Første året via buss, andre året med båten, tredje året med bil og rullestol og nå altså med båt igjen!
Planen var å fyke avgårde allerede torsdag etter jobb fordi værvarselet meldte om kraftig vind over Breiangen – det strekket jeg kjører fra omtrent Tofte og over til Rødtangen. Det er helt åpent og kan være ganske værhardt. Dagen før var det meldt helt grei vind, men mens jeg satt på jobben torsdag så jeg at varselet var endret.Det skulle blåse kraftig fredag akkurat på det tidspunktet jeg skulle passere det værharde strekket, men hvis jeg startet grytidlig kunne jeg komme meg over før uværet (over 10 m/s) begynte. Jeg hadde nemlig opprinnelig bestemt meg for å dra avgårde på fredagen slik at jeg var i Holmsbu rundt 15-16.
Men som sagt, jeg endret planene til torsdag. Men så våknet jeg torsdag og var rett og slett såpass dårlig at jeg måtte kaste inn håndkleet og være hjemme fra jobb. Frykten for at hele turen til Holmsbu gikk i vasken kom selvsagt snikende.
Men jeg ble bedre utover dagen, og sett i ettertid tror jeg nok at jeg hadde en føling, rett og slett. Jeg har jo diabetes og slik jeg følte meg kan minne svært om symptomene på føling. Kanskje med en kombinasjon av andre ting? Jeg vet ikke, det er veldig lenge siden jeg har hatt føling ettersom jeg faktisk er ganske flink til å regulere diabetes min nå.
Jeg fant det i alle fall tryggest å vente til fredag og sjekke formen da! Heldigvis følte jeg meg mye bedre, om enn ikke i toppform, så da var jeg klar til avgang.
Jeg måtte dra veldig tidlig avgårde, men klarte ikke å komme meg opp når jeg skulle… I tillegg måtte jeg rydde litt i båten før avgang. Jeg skulle også bytte oljefilter, men oppdaget at pumpa jeg skulle bruke ikke var så veldig bra, så det tok veldig lang tid å få ut den gamle oljen, og jeg tror at det nok var litt igjen, men jeg fylte opp med ganske mye fersk olje likevel. Byttet også oljefilteret, men ettersom jeg hadde litt dårlig tid tar jeg resten av stellet før neste tur.
Klokka var dermed blitt ti over åtte på morgenen før jeg kom meg avgårde. Beregningene mine viste at jeg skulle klare turen til Holmsbu på seks timer og tjue minutter, men det var uten å ta i beregning motvind og strømforhold. For to år siden tok returen fra Holmsbu ganske nøyaktig sju timer…
Været var ikke så veldig mye å skryte av, men det var relativt stille når jeg dro fra Oksval. Det var overskyet og kom litt regn innimellom. Temperaturen var imidlertid svært behagelig, så jeg satt i t-skjorte og redningsvest uten å fryse, og med bare litt varme på.
Så tidlig var det ikke mange andre båter å se utpå, og det virket i tillegg som jeg hadde strømmen med meg, for jeg synes det gikk ganske så radig! La ruta på utsiden av både Ildjernet og Steilene denne gangen. Så en seilbåt ligge på svai utenfor Knerten, eller intet.
Som vanlig når jeg begynner å nærme meg Drøbakssundet så endret været seg noe. Så når jeg passerte Digerud begynte det å komme bølger mot meg, relativt store. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville rekke det som hadde vært planen, å passere strekket Tofte – Rødtangen før uværet var i gang for alvor, men tenkte jeg kunne prøve og se. Yr har en tendens til å melde litt for mye vind, Storm litt for lite (det er i alle fall mitt inntrykk), men selv med en «middelverdi» fra de to værtjenestene kunne det bli litt røft.
Da jeg passerte Oscarsborg var ikke bølgene blitt noe særlig større, og jeg tenkte at det nok ville gå bra, men etter å ha passert Storsand begynte jeg å tvile. For bølgene som møtte meg da var ganske store. Jeg har fortsatt vært ute i verre vær enn dette, men tanken på å fortsette å stampe slik i et par timer, samt antakelig få dem inn fra siden i halvparten av tiden, og ytterligere gjøre det tøffere (snekker liker ikke store bølger fra siden), så fant jeg ut at det var like greit å snu og iverksette plan B. Jeg var tross alt alene i båten og heller ikke i voldsomt god form, så jeg følte det tryggest å trekke meg tilbake. Som en kjenning fra forumet på baatplassen.no har sagt: «Det er en grunn til at det heter lystbåt».
I det jeg snudde så jeg kongeskipet «Norge» stene utover Drøbaksundet på den andre siden. På grunnet av regnet og bølgene stoppet jeg ikke opp for å ta bilde.
Jeg vurderte å dra inn til gjestehavna på Oscarsborg, som ikke var full ennå, spesielt siden det var noen kjenninger fra Båtplassen der, men valgte å dra rett til Sætre for å være sikker på at plan B kunne gjennomføres. Planen var nemlig å ta buss derfra til Holmsbu for å få med meg åpningskonserten på kvelden, og deretter prøve å få haik av en eller annen konsertgjenger tilbake til Sætre på kvelden, slik at jeg kunne overnatte i båten og deretter ta den rundt til Holmsbu dagen etter for å få med meg dag to av festivalen. For på lørdag var det meldt relativt fint vær rent vindmessig.
Da jeg kom inn til Sætre blåste det litt også der, så jeg fant ut at det enkleste var å legge til ved den lange gjestebrygga som kom der i fjor og som jeg bare kunne kjøre rett inntil uten problemer, og ikke minst få meg en longsideplass. Den ligger også litt fra selve Sætre Marina, så jeg ville forhåpentligvis få en rolig natt der i tilfelle det skulle komme bråk fra restauranten ved marinaen.
Da jeg nærmet meg så jeg at det var noen arbeidere som holdt på med å bytte ut noe treverk på brygga, men det lå både noen seilbåter og en trawler der, så jeg regnet med at det var greit å legge til.
Det viste seg raskt at hverken strøm eller vann var koblet til på grunn av arbeidene, men jeg var jo ikke avhengig av noen av delene, så da gikk det greit for meg. jeg var litt sliten på grunn av at jeg hadde stått så tidlig opp, så jeg la ut en melding på Facebook om mulig skyss, sjekket bussrutene og fant ut at det gikk busser til Holmsbu, men at siste buss tilbake gikk altfor tidlig, og la meg deretter nedpå en drøy times tid.
Men før jeg gjorde det la jeg merke til høye skrik og skrål ved den gamle fergebrygga. Det så ut som en skoleklasse som var ute og skulle bade! Det var i alle fall en hel skokk med unger som kastet seg utfor brygga og ned i sjøen! Både så og hørtes veldig kaldt ut….
Da jeg våknet hadde arrangøren av festivalen sendt meg en melding og bedt meg om å ringe ham, og etter å ha gjort det sa han at noen fra festivalen kunne komme og plukke meg opp i løpet av kort tid. Jeg benyttet anledningen til å spise litt og rydde litt om bord, samt skru noen skuer inn i stolen på passasjersetet, som hadde løsnet sist søndag. Jeg så til min overraskelse at det faktisk manglet fire skruer, de skruene som skulle ha festet stolen skikkelig. Aner ikke hvorfor de ikke var der, men jeg fikk festet fire nye, så nå sitter stolen bra. Treverket under var imidlertid såpass morkent at jeg tror jeg kjøper helt nye stoler når disse skal skiftes senere i år, istedenfor å bruke dem om igjen og bare legge på ny skumgummi og nytt trekk.
Så ringte telefonen og jeg ble plukket av sønnen til arrangøren, en av gitaristene i The Windmill – mitt norske favorittband.
Jeg ankom deretter låven i meget god tid, og fikk med meg lydsjekken til bandet som skulle starte festivalens kick-off kvelden før kvelden, selveste Aunt Mary – en av norsk rocks virkelige legendariske band. På tidlig 70-tall skrev de virkelig seg inn i norsk musikkhistorie med gullskrift. Nå er det jo slik at de gamle blir eldre, og 2016-utgaven av bandet har bare ett originalmedlem igjen, de andre (Svein Gundersen, Jan Groth og Kjetil Stensvik) er alle døde, men gitarist Bjørn «Krisa» Kristiansen er fortsatt med. De kom ut med ny plate senest i februar i år, og da jeg hørte at en tidligere Idol-vinner var hyret inn som vokalist ble jeg litt i tvil. Men et par dager før konserten hørte jeg albumet på Spotify og fikk regelrett bakoversveis! Glenn Lyse har en stemme som passer perfekt for bandets bluesrockete stil, og det var en glede å oppleve at han holdt mål også live.
Etter en litt rusten start ble bandet bare bedre og bedre, og for meg kunne de gjerne holdt på et par timer til! Mange låter fra det nye albumet «New dawn» (anbfales!) og mange gode klassikere, til og med «Jimmy, Janis & Brian» fikk vi høre! Absolutt vel blåst! Og jeg må heller ikke glemme oppvarmingen, den lokale sangeren Ragnar Haug. Han opplevde jeg første gang for fire år siden, da han spilte på den første utgaven av festivalen. Da sang han alene, denne gangen hadde han med seg en bassist og en perkusjonist. Stilen hans, både tekstmessig og vokalmessig, minner svært mye om Ole Paus, det må jeg bare si helt ærlig. Men han en bedre stemme enn Ole Paus (sorry Ole!) og har også sin egen personlige vri. Jeg likte gjenhøret svært godt, og når hans debutplate kommer til høsten vil den garantert finne veien til min platehylle.
Jeg ble kjørt tilbake til Sætre, meget fornøyd, av en hyggelig sidemann som jeg ble kjent med. Egentlig fra Skottland, men bosatt i Norge i 28 år, mener jeg han sa. Han var fotograf og tok, som meg, masse bilder da han var på jonn for festivalen. Det viste seg at han hadde veldig sansen for Yes og spesielt Rick Wakeman, så vi hadde en veldig hyggelig samtale i bilen før han slapp meg av på Sætre.
Da jeg kom om bord i båten kjente jeg at jeg var ganske sliten og trøtt, så det ble et par brødskiver og litt Facebook-oppdatering før jeg la meg rett etter midnatt.
Related Images:
