Vanligvis liker jeg å være underveis i båten. Liker å kjenne motoren male fornøyd under meg, kjenne at båten lever og se at det går framover, om enn ikke spesielt fort… Målet er ikke så viktig, det er turen jeg nyter. Men sist torsdag opplevde jeg det på en litt annen måte, i alle fall på den første halvparten av turen.
Det hele begynte med at jeg onsdag ettermiddag tok båten til Sætre i Hurum igjen. Jeg var bedt på sommerfest med reker og godt drikke sammen med en gjeng flotte folk som jeg håper jeg vil bli mer kjent med etterhvert. Det var en svært hyggelig kveld! Jeg ble kjørt tilbake til båten i båthavna og sov over i båten før returen til Nesodden.
Jeg hadde god tid ettersom jeg nå er inne i den første delen av årets tre sommerferiedeler. Og da jeg våknet ganske tidlig torsdag fant jeg ut at jeg kunne begynne dagen med å dra over til Bergholmen. Det er en liten øy som ligger ved Håøya og som er tidligere forsvarsområde som nå er frigjort til allmenn bruk. Det er blant annet en hytte der som man kan leie. To faktisk! Jeg har jo dratt forbi den mange ganger, men aldri gått i land.
Turen var imidlertid kommet til å endelig foreta et landhugg der. Og på en tidlig torsdag morgen skulle det vel gå greit å få plass også. Jeg valgte å besøke den nord-vestlige siden denne gangen, der var det helt tomt for båter. Det var et skjær midt i innseilingen, merket med en stake, så jeg la meg over til styrbord side. jeg så da at på den brygga som lå der så det ganske grunt ut, så jeg la meg heller til på brygga midt på, den var litt lavere enn den tredje brygga til babord. Og dermed lettere å gå i land.
Brygga var riktignok rødmerket og det stod noe sånt som «reservert for vedlikeholdsansvarlig» eller noe i den dur. Stedet vedlikeholdes av Drøbak Båtforening og er kanskje litt mindre allment tilgjengelig enn bukta på sydsiden? Det var i alle fall stengt overalt der. Det er jo gamle forsvarsverker som stedet består av.
Etter å ha fortøyd til brygga begynte jeg på frokosten. Og som beskrevet i et tidligere innlegg bestod denne frokosten av nystekte vafler og kaffe. Mens jeg gjorde klar til kokkelering fant jeg ut at jeg faktisk hadde glemt å ta med meg termosen. Sannsynligvis for at det var så varmt og flott da jeg dro at jeg ikke tenkte på at jeg skulle lage kaffe om bord. Jeg fant også ut at jeg ikke hadde tatt med meg syltetøy eller brunost som kunne vært snadder på vaflene – makrell i tomat og leverpostei skal jeg holde meg unna å smøre på vafler…
Men pytt, gode vafler er gode vafler uansett, og når de i tillegg er nystekte så smaker de som gull åkkesom! Røra var i tillegg hjemmelaget – uten sukker – så egentlig ble jo dette både en sunn og velsmakende frokost. Og kaffe er da uansett nødvendig for meg for å våkne litt… Så det endte med at jeg bare kokte opp vann denne gangen, og brukte pulverkaffe istedenfor kokekaffe. Rakk et par kopper før vannet begynte å kjølne igjen.
Vaflene ble jo laget på et slikt turvaffeljern, og det fungerte veldig bra også på spritbluss. Men jeg måtte helle på litt mer rødsprit og fyre opp på nytt for å få stekt hele røra. Jeg tenker at slik gel som jeg kjøpte sammen med kokeapparatet da jeg kjøpte det for to år siden, nok ville ha vært greit å ha til slikt bruk. Den største gel-pakken varer jo i flere timer, mens rødspriten brenner opp relativt fort. Men holder fint til kaffe, bacon- og eggsteking og suppelaging! 🙂
Etter å ha fortært frokosten følte jeg meg litt mer opplagt. Fikk besøk av en gåsefamilie mens jeg sto og stekte vaflene, og siden jeg ikke tror vafler er egnet fuglemat (dessuten ville jeg ha dem for meg selv), ofret jeg noen brødskiver på gjengen istedenfor.
Så fant jeg ut at jeg måtte ta meg en liten tur i nabolaget for å kikke litt. Idiotisk nok tok jeg ikke med meg krykka – det fikk jeg angre senere – men så var det ikke meningen å gå så langt heller da…
Turen gikk først gjennom skauen på en god tursti ned til bukta sørvest på øya. Det var det både bryggeplass og en flytebrygge, og det så faktisk litt koseligere ut der enn på det mer militært pregete området jeg hadde lagt til. Det lå bare én båt der, så det ville vært god plass til å legge til der også. Jeg må prøve den også! I denne bukta ligger også de to hyttene som leies ut via Oslofjordens Friluftsråd, et stort gult hus og en litt mindre rød hytte. I det hele tatt virket dette området mer koselig og mer imøtekommende enn bryggene på nordsiden.
Jeg valgte å følge en skiltet tursti som skulle ta meg til en minesiktestasjon. Gikk forbi en koselig badeplass og tok nok deretter litt feil og endte på østsiden mot Håøya. Der klarte jeg å pense meg tilbake til minesveiperstasjonen ved å gå en merket løype i MEGET ulendt terreng. Her ville krykka vært god å ha – men det skulle bli verre! Jeg klarte i alle fall å komme meg opp til selve utsiktspunktet, men selve stasjonen – som ble anlagt rundt 1891 hvis jeg husker rett i farta – var avstengt. Man kunne gå ned og forbi den og opp på noen fine svaberg, men jeg droppet det fordi det så veldig bratt ut og jeg som sagt ikke hadde krykka med. Men jeg fikk karret meg opp på en knaus og knipset et bilde mot Søndre Kaholmen og Drøbak i det minste.
Da jeg gikk tilbake fra minesiktestasjonen kom jeg inn på den ruta jeg egentlig skulle tatt, den var litt bratt nedover, men mye bedre enn den veien jeg hadde tatt. Jeg hadde imidlertid lagt merke til at det fortsatte en blåmerket løype langs øya i retning nordover på østre side, og det skulle jo gå en løype øya rundt som ville føre meg tilbake til der jeg hadde lagt båten. Så jeg bestemte meg for å gå tilbake til det stedet (men en lettere vei denne gangen) og fortsette mot venstre istedenfor høyre da jeg kronglet, kranglet og bannet meg fram til minestasjonen.
Jeg kom raskt til å angre også på dette valget! For riktignok var løypa merket, men det er vel da kun fjellgeiter som kunne ha tatt seg fram langs denne løypa??? Og jeg kan være mange ting – men fjellgeit er definitivt ikke blant dem! Selv om jeg etterhvert skjønte at jeg hadde dummet meg ut, fortsatte jeg likevel, litt hjelpeløs, vinglende, krabbende, akende og i det hele tatt. Savnet av krykka var veldig stort, og jeg fant fort ut at det ikke var lurt å prøve å holde meg fast i treer og grener, for dette må ha vært den mest råtne skogen på hele øya – for grenene knakk i ett sett – de var stort sett pill råtne alle sammen.
På et punkt lurte jeg på om jeg bare skulle sette meg ned og gi opp, på flere andre steder så jeg meg selve rulle ned terrenget og slå hodet mot steinene i fjæra, og flere ganger lurte jeg på om protesen kom til å tåle dette? Det ville jo vært typisk om den ble ødelagt – for da ville jeg bokstavelig talt ikke komme meg ett skritt videre! Men samtidig fortsatte den blåmerkede ruta videre innover, så jeg tenkte at jeg tross alt måtte være på riktig vei? Men da jeg kom fram til en liten strand stoppet det helt opp. Jeg kunne ikke se noe blåmerker i det hele tatt, noe sted. Og jeg skjønte at jeg rett og slett ikke kom meg videre. Akkurat der og da følte jeg trang til å rope på noen som var på noen hytter rett ovenfor meg, på Håøya. Der lå det et par båter, og jeg var fristet til å få dem til å komme over og kjøre meg til min egen båt…
At jeg var så nær var jo et tydelig tegn på at jeg begynte å nærme meg, men hvis resten av ruta var like tung og ulendt som den jeg hadde klart å forsere, så vet jeg ikke om jeg ville klart det så mye lenger. Jeg satt meg ned og tok en slurk av vannflaska mens jeg tenkte meg litt om. Det var nok tydelig at jeg nok en gang hadde tatt feil rute, og at den jeg hadde gått kun førte til bukta. Jeg kom meg ikke videre rent fysisk og innså at jeg måtte gå tilbake samme vei. Og da ville jeg deretter gå tilbake til båten samme vei som jeg hadde kommet, og ikke prøve å lete etter den ruta jeg egentlig skulle ha gått. Jeg konstaterte at jeg nok egner meg bedre til å farte rundt i båt enn til å klatre rundt i tett og ulendt skogsterreng…
Så jeg pustet dypt og gikk/krabbet/akte/klatret meg tilbake samme vei jeg hadde kommet. Jeg kjente jeg begynte å bli sliten, så gleden var stor da jeg endelig kom tilbake til noenlunde lett terreng og kunne komme tilbake på samme sti jeg hadde fulgt fra båten. Protesen var ikke helt fornøyd med ekskursjonen, vakumeet hadde sluppet slik at den pep for hvert steg jeg tok, så da jeg kom meg tilbake om bord la jeg meg rett ned i kabinen og tok av meg protesen. Jeg hadde trasket rundt i skauen i godt over to og en halv time, så nå trengte jeg virkelig å hvile!
Tror jeg lå der en halvtime eller noe slikt, da hørte jeg motordur og skjønte at jeg ikke lenger var alene. En kikk på klokka viste at jeg hadde vært på Bergholmen i snart fire timer, så det var på tide å røre på seg. Jeg tok på meg protesen igjen – den holdt kjeft nå – og gjorde mine forberedelser til avgang. En av de nyankomne hjalp med med å løsne fortøyningene, så jeg behøvde ikke å gå i land engang, og jeg forlot holmen idet en annen snekke kom sigende inn. Også den la seg ved den rødmerkede brygga, så jeg behøver nok ikke å ha noen dårlig samvittighet for å ha lagt meg til der!
Hadde egentlig tenkt å skrive om hele turen i ett innlegg, men ser at jeg allerede har skrevet ganske mye, så da lager jeg heller en del to til i morgen og stopper her i dag. 😀
Related Images:
