Returen min fra Sætre sist uke foregikk i flott sommervær – stekende sol og for det meste helt rolig sjø. Og siden turen foregikk på dagtid en torsdag før fellesferien var det ikke flust opp med båter heller. Men da jeg dro fra Bergholmen etter fire timer og fem minutter og med flere vaffelplater innabords, kom det hele tre båter inn og la seg på den nordre siden av holmen. Selv satte jeg nå kursen mot Håøya.
Håøya er nemlig en perle i Oslofjorden som jeg raskt har begynt å like. Spesielt koser jeg med i Tåjebukta og jeg har planer om å legge til på den østre siden også etterhvert. Men denne gangen gikk turen mot Dragsund, der jeg ikke har fått lagt til så langt. Jeg har snust innom der fra landsiden en gang – da jeg lå fortøyd i Tåjebukta og jeg og døtrene mine tok en lang spasertur – men ikke lagt til før nå.
En av grunnene til at jeg ikke har fått lagt til der er at det har vært litt begrenset plass, og den brygga som ligger innerst er beregnet på fortøyning med baug og anker og ser i tillegg litt høy ut. Så etter at jeg ikke rakk å prøve meg der før jeg ble amputert, har det av praktiske grunner ikke vært prøvd etter amputasjonen heller. Jeg har vært inne på tanken å prøve meg der på ukurante tidspunkter – når det ikke ligger andre båter der – for å prøve å øve litt på den slags fortøyning – men det har foreløpig blitt med tanken.
Men i fjor ble det lagt ut en lang flytebrygge der, slik at det er mulig for meg å legge til longside. I fjor høst var jeg så vidt innom i bukta med båten bare for å titte, men denne torsdagen hadde jeg lyst å legge til. Klokka var blitt nærmere halv to da jeg tøffet inn i bukta etter å ha dratt fra Bergholmen 25 minutter tidligere, og det lå to seilbåter og en motorbåt der da jeg ankom. La fint til longside og fikk fortøyd, og tok deretter (klok av erfaring etter den strabiøse klatreturen tidligere på dagen), med meg krykka når jeg gikk på land.
Jeg hadde jo fått kjørt meg litt noen timer før, men hadde jo også hvilt meg en halvtimes tid før jeg dro avgårde igjen, så selv om jeg fremdeles var litt sliten, så var jeg likevel ganske pigg. Men krykka ble med for sikkerhets skyld. Jeg hadde jo ikke tenkt å gå langt denne gangen heller, må vite…!
Jeg måtte forsere en del trapper på vei opp fra flytebrygga, men kom meg til slutt inn på den litt brede stien/veien som fører fra midtre del (Tåjebukta). Jeg gikk nordover siden naturverkstedet med servering litt lenger sydover ikke har åpnet for sesongen ennå (åpner 15. juni) og så at det lå tre båter ved den innerste landbrygga også.
Midt på ved selve Dragsund (navnet kommer etter sigende av at det for veeeldig lenge siden var så grunt her ved fjære at man kunne dra båtene sine over fra vestsiden til østsiden av øya og slippe å dra rundt), stoppet jeg opp og leste litt nærmere om den nordre delen av øya, som jeg ikke har vært på før, bortsett fra akkurat der jeg sto. Jeg var jo klar over at geitene som er på øya gjør sitt for å holde kulturlandskapet ved like, men jeg var ikke klar over at de samtidig var med på å begrense utbredelsen av flått på øya, kanskje på sikt til og med utrydde den fra Håøya.
Jeg begynte å spasere nordover langs en ganske bred vei, men etter rundt ti minutter kjente jeg litt på følelsen av at jeg kanskje ikke orket mer. Det var jo ikke noe ulendt terreng denne gangen, men jeg fikk likevel litt kalde føtter (fot), og etter ytterligere fem minutter – uten å ha hørt eller sett en eneste geit – snudde jeg rett og slett og satte kursen tilbake. Det ble jo uansett over en halvtimes tur, og jeg begynte å få nok av all traskingen…
Da jeg var tilbake på flytebrygga så jeg at det var noen endringer. En seilbåt dro i det jeg kom, og motorbåten fra isted var også borte, men samtidig hadde det kommet en båt til helt ytterst på brygga, og det var også en snekke. Jeg mente bestemt at det var en Nidelv 24 det også, og lurte litt på om jeg skulle spasere bort dit og si hei. Men magen hadde absorbert opp vaflene og knurret litt misfornøyd igjen, så jeg satte på litt vann og lagde meg mer kaffe og en kopp med betasuppe.
Mens jeg holdt på med det kom det en ganske ung gutt spaserende langs brygga og stoppet opp hos meg. Det viste seg at det var han som eide snekka på enden – som ganske riktig viste seg å være en Nidelv 24, og han lurte på om jeg hadde noe greie på motorer, for hans ville ikke starte. Dessverre vet jeg fortsatt omtrent ikke opp ned på en motor – bortsett fra akkurat nok til å skifte impeller, sinkanoder, oljefilter, luftfilter, dieselfilter, olje og å lufte den – og i tillegg hadde han en Volvo Penta ikke Yanmar som meg.
Han kom fra Nærsnes og hvis jeg oppfattet det riktig hadde han kjøpt Nidelven i fjor. Han hadde hatt problemet tidligere, men da hadde den startet igjen. Det eneste jeg kunne hjelpe til med var å spørre om han hadde sjekket at batteriet fungerte og var ladet, og det hadde han. Da foreslo jeg at han rett og slett spurte de andre båtfolkene som lå der, jeg regnet med at de kanskje hadde noe mer erfaring enn jeg. Jeg spurte også om han var med i Nidelvklubben på Facebook – det kunne kanskje være en ide å poste et spørsmål der. Han svarte bekreftende på det.
Mens han ruslet bort til de og slo av en prat begynte jeg å lure på om det kunne være noen løse koblinger, drivreim som hadde gått eller en sikring, (de to første har jeg opplevd), og jeg gikk derfor ut av båten og spaserte mot hans båt igjen for å komme med mine «ekspertforslag». Men på vei over hørte jeg at motoren startet, til applaus fra de andre båtfolkene han nettopp hadde snakket med. Jeg gikk bort til ham og fikk vite at han egentlig ikke hadde gjort noe spesielt, bare prøvd å starte på nytt og plutselig hadde motoren satt i gang igjen likevel.
Jeg vinket farvel til en lykkelig Nidelv-skipper på vei tilbake mot Nærsnes igjen og gikk tilbake til Bergtatt.
Skulle jeg komme meg hjem til noenlunde anstendig tid var det på tide for meg å komme meg avgårde også, så kort tid etter la også jeg ivei. Turen gikk rundt Håøyas nordre del og deretter inn mellom Aspond og Lågøya. Stena Saga kom sigende på innsiden av førstenevnte og jeg lot den passere meg før jeg kjørte etter i kjølvannet. Det var en del klutbåter utpå nå, men fortsatt ikke så veldig mange andre båter å se.
Jeg så at det kom en ganske stor båt bak meg, og sjekket på Marine Traffic for å se, og det viste seg å være kystvaktskipet Nornen. Det passerte meg litt før jeg kom til Steilene, mye lenger utpå fjorden enn meg, og dagen etter kunne jeg se at det hadde støtt sammen med utstillingskipet «Noas Ark» som ligger i Bjørvika utenfor jobben. Jeg stusset over formuleringen i det jeg leste at «Noas Ark» hadde kjørt på KV Nornen. For utstillingsskipet har jo ikke noen motor – det slepes fra havn til havn. Så her er det et eller annet som ikke stemmer!
Uansett, da jeg la til i båthavna etter en flott tur kunne jeg se at KV Nornen holdt seg i Bunnefjorden – i alle fall ifølge Marine Traffic – så ulykken hadde vel ikke skjedd ennå.
Nå blir det nok ikke så mange lange turer med båten før jeg senere i uken legger ut på båtferie med rederinnen – det er endel som må ordnes før avgang, så her skal skiftnøkler, oljepumper, skrujern, vaskeklut og støvsuger fram!
Og jeg kan notere meg for en litt spesiell dag, ettersom jeg nærmest bedrev øyhopping før jeg kom meg avgårde hjemover… 🙂
Related Images:
