Koster sto på planen da vi våknet i Strömstad fredag morgen. Natten hadde forløpt relativt stille og greit til tross for plasseringen tett opptil to av utestedene ved bryggene. Frokosten ble inntatt og deretter var det bare å sette kursen ut fra havna. Jeg var litt urolig for å oppleve det samme som i juni, at det var stappfullt overalt slik at vi ikke kom oss i land, men prøve måtte vi jo uansett!
Været var også denne dagen mildt sagt varierende. Det var meldt kuling i løpet av kvelden og natten, men jeg hadde håp om å kunne forsere Gula Humpen før det ble for ille. Men først skulle vi innom Kosterøyene, det hadde jeg lovt jentene siden min første tur i 2014. Og jeg var spesielt interessert i å komme meg tilbake dit ettersom det skar seg for meg og rederinnen tidligere i juni, både på grunn av øspøs regn og stappfullt overalt.
Været var vel heller ikke det beste da vi dro ut fra Strömstad, det var endel vind og det var delvis opphold, delvis regn. Men mot Koster så vi at det var blå himmel, så vi satset på at vi dro fra det dårlige været og fram til det gode. Heldigvis fikk vi rett i det!
Jeg ble også overrasket da vi hadde krysset Kosterfjorden. Jeg valgte først å sjekke om det var plass på lille Vettnet, og til min overraskelse var det masse plass på flytebrygga ytterst. Faktisk var det så mye plass at jeg valgte å legge til longside. Jeg satte opp skiltet mitt på siden og forklarte båtnaboen (nok en hyggelig fyr som tok imot tampen) at vi bare skulle være noen timer og at jeg trengte å ligge longside. Det var ikke noen problemer å gjøre det, men en av de andre båtfolkene på brygga fortalte at havnevaktene ikke var så glade for det. Men han regnet med at jeg hadde god nok grunn!
Vi fortøyde båten og hoppet i land. Været var nå aldeles strålende og vi spaserte bortover bryggene. Da jeg var her forrige gang måtte jeg klatre på svaberget for å komme over fra flytebrygga til brygga som går langs de private båtplassene, men nå hadde de laget til spasérbrygge over det hele slik at jeg uten problemer kunne gå med bryggeplanker under meg hele tiden. Forrige gang jeg var her hadde jeg ikke med meg kontanter, men denne gangen var jeg godt forberedt. Jeg måtte nemlig få jentene inn i den lille krambua/kiosken til Edvartsson. Den er et syn for guder! Utvalget bar nok preg av at det gikk mot slutten av sesongen, men vi fikk nå kjøpt med oss noen ispinner…
Jeg ville gjerne vise jentene den fine sandstranda på Nord-Koster, så vi gikk først mot campingplassen. Da jeg var her sent i august i 2014 var campingplassen stengt og folketom, men nå var det endel telt å spore, ikke veldig mange, men noen var det som fremdeles var på ferie! Jentene ble begeistret for stranda, som jeg hadde regnet med, men det ble ikke noe bading denne gangen. Eldstejenta vasset litt og begge jentene var enige om at neste sommer måtte vi ta en dag eller to her. Det er herved planen. De kunne tenkt seg å sette opp telt her også…
Deretter gikk vi tilbake i retning Syd-Koster. Vi dro ikke opp til de to gamle fyrene denne gangen, jeg var litt usikker på om jeg ville klare det ( men det hadde sikkert gått), så dermed ble det en spasertur sørover istedenfor. Jeg har jo ikke vært i Kostersundet ennå, bare kjørt forbi med båten, men ikke gått i land, og var jo litt nysgjerrig på hvordan det så ut der. Og det skulle ikek være så langt å gå heller.
Jeg tok ikke tiden, men regner vel med at det tok en knapp halvtime før vi begynte å se sivilasjonen igjen… Og det var en meget idyllisk trehusbebyggelse som dukket opp blant trærne! Vi gikk helt ned til havna, spaserte langs fergekaia og så Kosterferga legge til, og gikk videre østover der det så ut til å være både en liten fiskebåthavn og gjestehavn. Sistnevnte så ganske full ut, synes jeg, så det var like greit at vi hadde lagt oss til på Vettnet. Der er det også mye roligere enn jeg kan tenke meg det er i sundet en fin sommerkveld med stappfull gjestehavn.
Uten at jeg hadde studert kartet spesielt nøye så gikk vi videre langs gjestehavna og regnet med/håpet å finne en vei som gikk tilbake til Vettnet, slik at vi slapp å gå hele og samme vei tilbake. Vi passerte et gammelt hus som så ut til å være en blanding av pub, kafe, antikvitetssjappe, brukthandel og krambod…Måtte jo stoppe opp og se nærmere på sjappa, for den var et syn for guder både utenfra og på innsiden! Ganske populær også, så det ut som, ettersom terassen mot sjøen var full av gjester. Her må jeg absolutt ta med rederinnen neste gang!
Rett innenfor døra oppdaget jeg også noe som jeg ikke har sett siden 70-tallet! Faren min var jo sjømann og jeg tilbragte mange skoleferier som gjest om bord på skipene han var styrmann og etterhvert kaptein på. Som ung lærte jeg meg faktisk å sette kurser og navigere i bestikken om bord. Ikke hjulpet av faren min, men av de forskjellige styrmennene om bord. Og her hang det plutselig en Decca på veggen! Minnene kom straks tilbake og jeg husket hvordan jeg via den kunne finne ut på kartet hvor vi var. Akkurat den lærdommen har forsvunnet med årene, men det var svært overraskende og nostalgisk å se denne igjen! Fikk nesten lyst å spørre om den var til salgs, men regner vel med at den var en del av dekorasjonen. Og bruke den om bord kan jeg jo ikke! 😀
Om bord i båten har jeg jo fra før to gamle kikkerter av den samme typen som faren min brukte ombord i båtene til K/S A/S Minibulk i sin tid, sannsynligvis noen han tok med seg hjem fra skipene og som vi vel hadde et par hjemme og et par på hytta. Jeg tror vel kanskje moderne kikkerter med nyere optikk er bedre, men jeg liker å ha noen kikkerter om bord i Bergtatt som er fra samme epoke som båten…
Veien vi gikk på viste seg ganske riktig å ende opp på Vettnet igjen. Og etter at vi hadde kommet oss om bord gikk det ikke lang tid før vi var underveis igjen. Vi støtte ikke på noen havnevakter (det er manuell betaling på Vettnet), men så vet jeg ikke om Vettnet tar dagbetalt heller, så vi dro videre uten å ha betalt noen avgift…
Ruta gikk inn i Kostersundet, der jeg ganske riktig kunne konstatere at det ikke så ut til å være så mange ledige plasser. Ikke så overraskende, for vi kom oss jo ganske sent avgårde fra Strömstad, så nå var det blitt fredag ettermiddag, så helgebåtfolket var nok på plass. Dermed ble det nok en gang manøvrering gjennom holmer og skjær i Syd-Koster. Det står skrevet opp og ned om hvor vanskelig det er, men dette var tredje gang jeg kjørte gjennom her uten problemer. Nå skal det innrømmes at jeg «safer» og kjører en rute som ikke er direkte rettlinjet, men som jeg har funnet ut er trygg, så da holder jeg meg til den. Det er jo litt spennende faktisk! 🙂
Da vi kom ut i Kosterfjorden satte jeg kurs skrått over i retning Bissen, men da vi var kommet litt over halvveis endret sjøen og været seg brått, og det kom riktig store bølger fra gal retning. Nesten på høyde med de vi hadde opplevd under kryssingen av Sekken dagen før. Jeg endret derfor kursen til å kjøre ganske rett over for å komme nærmere land så fort som mulig, og kjørte deretter mellom lille og store Arsklåvet (har gjort det før) og deretter inn til Resö mellom Vattenholmen og Vadholmen.
Jeg har ikke lagt til på Resö ennå, men har det på planen. Siden jeg visste at det kom til å blåse opp snart, og jeg hadde innsett at vi nok ikke kom oss over Gula Humpen denne dagen og videre til Fjällbacka, så lette jeg etter en havn for natten. I kikkerten synes jeg det så ganske fullt ut, så vi kjørte forbi. Senere fikk jeg vite at det var ledige palsser der, og når jeg i ettertid ser nærmere etter på bildene jeg tok, så ser jeg jo tydelig at det var ledige longsideplasser til og med på den nærmeste flytebryggen! Men vi kjørte ikke nært innpå og siden det nå var begynt å regne litt igjen, så fikk jeg ikke med meg at det var ledig der.
Vi hadde da valget om å ta en liten omvei og kjøre inn til Sannäs og legge oss til i den lille havna der, eller dra rett til Havstenssund, legge til på utsiden av flytebrygga der og dra videre dagen etter. Førstnevnte ville jo bety en omvei og mer tidsbruk ettersom vi måtte kjøre tilbake samme vei og til Havstenssund dagen etter, så i samråd med jentene fortsatte vi rett til Havstessund.
Da vi kom fram dit, var det flere ledige plasser longside på utsiden, og jeg la meg bak en litt større båt i håp om at det kanskje kunne dempe litt hvis vinden ble veldig kraftig i løpet av natten. Vi var vel framme litt over klokken åtte på kvelden, og siden det var meldt uvær og kuling lenger ut, så regnet jeg ikke med at sjø fra forbigående båter ville bli noe problem. Og vinden ville komme rett på oss, ikke fra siden.
Så vi la oss til, gikk i land og koblet til strømmen og tok oss en tur. Det viste seg også her måtte det betales manuelt, i kassa i den lille båtutstyrsbutikken, men den stengte jo for to timer siden… Fikk koden til toalettet fra en hyggelig fyr i båten som lå foran oss. Han hadde vel en båt som var noen og tredve fot, men også han hadde lagt seg til land for å vente til uværet gikk over.
Dermed var jo alt det praktiske ordnet, så det ble ny matlaging på kokeapparatet før vi tok oss en liten kveldstur for å se nærmere på Havstenssund før det ble for mørkt. Jeg hadde tenkt å kanskje prøve å gå langs sundet på den lille trebryggen som løper langs det, men fant aldri ut hvordan vi kom oss til den. Så dermed gikk vi litt rundt i Havstenssunds gater og oppdaget at det så ganske så idyllisk ut her. Eldstejenta fant også at det gikk an å spille Pokemon Go her, og fikk hanket inn flere figurer, men dessverre ikke den hun ønsket seg mest…
Så da ble det en overnatting også her, og jeg satt i båten etter at jentene hadde lagt seg og sjekket været litt nærmere. Dessverre så det ikke så veldig bra ut når det gjaldt krysning av det åpne strekket ned til Tanusmhede og Fjällbacka, men jeg så at det skulle vøære to «vinduer» litt tidlig og utpå ettermiddagen der vinden skulle være ned ei mellom 5 og 7 meter i sekundet. Tøft nok det for en liten snekke, men overkommelig når den kommer fra riktig retning, noe den gjorde.
Så med det som en plan – å komme tidlig avgårde dagen etter – gikk også skipperen til køys.
Related Images:
