Jeg fikk kun halvannen dag hjemme før jeg satte kursen mot rederinnens hjem. Deretter dro vi på kjærlighetsferie til Spania. Men jaggu fikk jeg med meg noe maritimt der også!
Turen til Spania kom i stand på sparket ettersom rederinnen plutselig fikk tilbud om å dra dit da en ferieleilighet som tilhører jobben hennes ble ledig på kort varsel. Jeg måtte snu meg rundt og be om litt mer ferie og heldigvis gikk det bra.
Jeg kom hjem fra båtferie nummer to lørdag kveld, var hjemme søndag og halve mandagen (inkludert en liten svipptur utpå med båten igjen) og deretter dro jeg til rederinnen på kvelden ettersom vi skulle dra tidlig tirsdag morgen.
Jeg har aldri vært i Spania før, jeg er liksom ikke den typen som liker å bade og sole seg noe særlig, men jeg tenkte jeg kunne bli med uansett da! 🙂 Det var da også en liten markering av at jeg og rederinnen hadde vært sammen i ett år, og det er jo absolutt noe som må markeres! Så en kjærlighetsferie bare oss to var absolutt helt innafor – og med temperaturer helt opp mot 30 grader og mer, så fikk vi i alle fall en flik av sommerferiefølelsen…
Men selvsagt, da vi landet i Alicante og dro til ferieleiligheten etter å ha blitt hentet av en venn av rederinnen, så landet vi på en dag det regnet. Det var første gang på 13 år at det regnet i dette området i august måned! Men samtidig var det helt greit for oss, da fikk vi litt tid til akklimatisering! 🙂
Leiligheten viste seg å være i gåavstand til badestranden, og den hadde attpåtil et basseng i bakgården til felles avbenyttelse.
Nå tenkte ikke jeg særlig på å svømme. Jeg har ikke gjort det på mange år av forskjellige grunner, og nå med en benstump manglende det siste stykket som var jeg uansett veldig usikker på om jeg ville kunne klare å holde meg flytende! 🙂 Å bade i sjøen var uansett uaktuelt. Jeg ville bli nødt til å ta av meg protesen på stranda, og da ville jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut i vannet og opp igjen etterpå. I det hele tatt mye styr, så den tanken var helt uaktuell for meg.
Jeg har søkt om å få en protese som tåler vann. Jeg søkte i mai med håp om å kanskje få den i løpet av sommeren, men har foreløpig ikke hørt noe. Protesen gjør at jeg kan gå rett i sjøen fra stranden, og den gjør det også enklere å svømme. Men jeg venter altså fortsatt på den. NAV i et nøtteskall…
Men selv om jeg ikke kunne bade, så kunne jeg jo gå! Og på forhånd hadde jeg lest om et gammelt fyr som befant seg i nærheten. Det var rundt 2,5 kilometer å gå dit gjennom en liten fredet park, Sierra Helada, i utkanten av Albir, der vi bodde. Så etter et par dagers med tilvenning til stedet fant jeg og rederinnen ut at vi skulle ta turen.
Det var en fin vei å gå på, uten altfor bratte stigninger, men jeg var glad at jeg tok med meg en krykke! Utsikten på veien oppover var også fantastisk, og jeg fikk øye på en god del båter.
Vi stoppet ganske tidlig opp og beundret huset i midten på bildet under, med et svært svømmebasseng og en fantastisk utsikt. I ettertid har jeg lest at huset faktisk eies, eller i det minste har vært eid, av fotballspilleren Cristiano Ronaldo! Det skal visstnok ha en verdi på rundt 27 millioner euro, da snakker vi solide summer!
Det skal innrømmes at det var litt lengre opp til fyret enn jeg hadde trodd… Men vi kom nå fram til slutt.
Faro Punta del Albir ligger på toppen av en høyde på 112 meter og er åtte meter høyt. Det ble bygd i 1863, men det har vært ulike former for fyr og varder på stedet i mange hundre år før det. Å komme til selve fyret var ikke mulig, da det er avstengt. Jeg synes det var litt skuffende å oppdage at det, etter den lange turen, faktisk ikke var én eneste sitteplass der! Noen benker ville vært gull verdt for slitne føtter før vi tok fatt på turen tilbake, men det fantes det ikke mulighet for.
Det var et lite museum i bygningen under selve fyret, men den utstillingen var vel ikke så mye å snakke om, synes jeg… Lunsjen ble derfor inntatt stående mens vi nøt utsikten over Middelhavet. Ifølge oppslag utenfor fyret skulle det visst være mulighet for å se delfiner derfra, men vi så ingen.
Turen nedover tok noe kortere tid, men jeg tror vel vi brukte litt over tre timer på å komme oss fram og tilbake. Det var en flott tur, og heldigvis var det endel benker langs selve veien, så vi fikk hvilt oss litt innimellom både på veien opp og på returen.
Litt senere under oppholdet fikk jeg faktisk badet! Det må jeg takke rederinnen for. Hun pushet på meg og mente jeg ikke kunne dra til Spania og IKKE bade i det hele tatt. Jeg hadde ikke tatt med noen badeshorts, bare vanlige shortser, men en ettermiddag, da det ikke var så veldig mange folk i bassenget i bakgården der leiligheten vår lå, fikk hun meg jaggu uti! Det er litt enklere for meg å komme ned i og opp av et basseng enn en badestrand.
Jeg gikk bort til en av badestigene, og stod og holdt meg i den mens jeg tok av protesen. Så brukte jeg armene og satte meg ned ytterst på bassengkanten og skjøv meg uti. Den foten jeg har igjen brukte jeg på selve stigtrinnene mens jeg senket meg ned i bassenget. Så langt gikk alt bra! Så var det å klare å svømme da! Ettersom jeg mangler en god del va det ene beinet etter amputasjonen var jeg litt spent på hva som ville skje når jeg skulle prøve å sparke fra. Ville jeg synke som en stein eller ville jeg svømme rundt i ring? 🙂
Det fine med dette bassenget var at det ikke var veldig dypt, så om jeg skulle føle at jeg begynte å synke, så var det bare å sette den foten jeg har igjen ned i bunnen. Jeg kastet meg uti det og oppdaget til min store forbauselse at det faktisk gikk helt utmerket! Jeg har aldri vært en stor svømmer, nærmest som en hvalross å se på der jeg humper fra i mindre enn snekkefart, men jeg kom meg fram. Det var en utrolig god følelse å få det til og å bevege seg i bassenget uten problemer!
Dagen etterpå kjøpte jeg to nye badeshorts og rakk nok en tur i bassenget!
Så dermed endte jeg opp med å svømme i Spania likevel – noe som var ganske så godt når det var rundt 30 grader der…
Dette var en liten avstikker fra den vanlige båtbloggingen, men med både fyrbesøk og svømming kan jeg vel forsvare avstikkeren likevel… 🙂
Related Images:
