Etter et skuffende besøk til Vanse gårsdagen, var jeg mer enn klar til å fortsette turen. Eller rettere sagt, snu og begynne på returen. Jeg klarte å motstå fristelsen til å ta en “svipptur” innom Lyngdal ettersom det med min fart i praksis ville si en dags omvei, og satte meg som mål å nå Mandal før det ble mørkt.
Mens jeg gjorde meg klar etter frokost kom det en eldre lokal kar bort og tittet på båten, så da ble det selvsagt en liten båtprat. Jeg fortalte hvor jeg kom fra og at jeg nå skulle sette kursen hjemover. Han ble imponert over distansen jeg hadde tilbakelagt, og da jeg kom til å nevne at det var første gang på turen at jeg betalte havneleia i kontanter, så humret han og sa at de var noe bakpå i Farsund. – Vi har ikke engang parkometre, smilte han.
Noe som forklarer hvorfor det er byens kvinnelige vekter som i sommersesongen går rundt og deler ut gratis rundstykker og Farsunds Avis hver morgen, samt sjekker at havneavgiften er betalt. Jeg fikk imidlertid ikke hilst på henne siden hovedsesongen var over.
Været var noe kjøligere nå enn på begynnelsen av båtferien, og helt nede i 16 grader da jeg kastet loss, men steg et par grader i løpet av dagen. Men med blå himmel og sol og svært lite vind ble det en hyggelig seilas. Etter tips fra flere valgte jeg å ta en tur innom Loshavn litt sør for Farsund. Loshavn var en av de viktigste kaperhavnene på begynnelsen av 1800-tallet under den såkalte kapertiden, der Farsund var selve kaperhovedstaden.
Kapertiden brukes om årene nærmest etter 1807, da Danmark-Norge var i krig med Storbritannia. Ved kaperreglementet av 1807 kunne de som hadde kaperbrev, kapre britiske skip og få dem prisedømt. I 1808 ble kaperreglementet utvidet til også å gjelde svenske fartøyer.
Jeg var først borti dette med kapertiden da jeg var i Trondheim for tre år siden da jeg rakk et besøk innom sjøfartsmuseet der, og ble minnet om det da jeg rakk et besøk på museet i Grimstad på turen ned mot Farsund. Jeg har jo hørt om denne tiden før – sikkert fra en eller annen historietime på skolen – men ikke satt meg ordentlig inn i det i voksen alder. Fascinerende dog – at man kunne drive med lovlig sjørøveri!
Uansett, turen gikk derfor innom Bjørnesundet og til Loshavn, som ganske riktig viste seg å være en ganske så idyllisk liten uthavn. Som så mange ganger før hadde jeg lyst til å legge til og se meg om, men jeg er litt feig på dette området og siden det meste så ut til å være privat tøffet jeg bare forbi i pent snekketempo. Ifølge Wikipedia skal Loshavn ha det kanskje best bevarte trehusmiljøet langs sørlandskysten.
Deretter satte jeg kursen tilbake i retning Mandal – i alle fall delvis. Jeg gjorde noen endringer og dro innenfor et par øyer og holmer jeg hadde tøffet forbi på utsiden på vei inn til Farsund. Kom tilbake til det “nordnorske” området rett før Revøy, og kjente igjen litt på lysten til å dra rundt Lindesnes, men valgte å følge den “trygge” ruta, altså samme vei som jeg kom, inn Grønsfjorden og deretter Lenefjorden inn til Spangereidkanalen. En udramatisk, men flott tur!
Jeg valgte å ta en liten pause i Båly, la til på nesten samme sted. Da jeg var der for noen dager siden kom jeg til å tenke på at jeg la meg ganske langt ut på brygga. Jeg nevnte det for vertskapet Wibecke og Bernt da vi kom tilbake til gjestehavna etter visitten til fyret på Lindesnes, at jeg jo hadde fortøyd nesten ytterst på den veldig lange flytebrygga, som eneste båt. De hadde stusset litt på det selv…
Og når jeg tenker på det har jeg en tendens til å gjøre akkurat det, altså fortøye ytterst på det meste av brygger jeg legger meg til. Jeg tror ikke det er bevisst, det har bare blitt en vane. Med protese burde jeg jo gjøre det motsatte, fortøye nærmest mulig land, men når jeg tenker på det så har jeg fortøyd slik både på Oscarsborg, i gjestehavna i Sætre, i Stavern, i Risør og nå altså på Båly!
Så denne gangen fortøyde jeg litt nærmere landgangen. Noe som egentlig ikke var noen vits i, ettersom jeg ikke hadde til hensikt å gå i land, bare hvile ryggen og ta en cowboystrekk i kabinen. 🙂
Jeg er litt merkelig skrudd sammen…
Etter under en time var jeg på farten igjen. Tok en svingom innom restauranten “Under” igjen, og deretter tok jeg en ny endring. På veien til Båly for første gang kjørte vi sør for de to øyene Vestre og Østre Imsa, men denne gangen tenkte jeg å kjøre på nordsiden. I det jeg passerte Vestre Imsa ombestemte jeg meg, og fant ut at jeg kunne kjøre mellom dem istedenfor. Det viste seg å være en god ide!
På utsiden fra sør ser de to øyene ikke spesielt interessante ut, mye berg og fjell og noen trær, men inne i sundet mellom de to øyene åpenbarte det seg et flott syn med masse frodige trær og flott natur. Helt nydelig! Helt på slutten av sundet så jeg at det var laget en fin liten rasteplass på babord side, på Østre Imsa, med en liten trebrygge med sitteplasser og søppelkasser. Også denne gangen var jeg fristet til å ta en liten pause, men fortsatte likevel med tanke på at jeg skulle nå Mandal tidsnok.
Turen gikk deretter tilbake til Svinør, som vi passerte på turen til Båly for noen dager siden. Av vertskapet ble jeg på turen sørover fortalt historien om huset du ser på bildet ovenfor. Det er malt gult på den ene siden og hvitt på fronten. Årsaken til dette var at i gamle dager hva hvitmalingen veldig dyrt. For å spare penger brukte derfor lokalbefolkningen å male forsiden av husene i hvitt, mens de brukte andre og rimeligere farger på de andre sidene! Dette huset er malt slik med vilje nå i moderne tider, for å minne om og ta vare på tradisjonen.
Da jeg forrige gang passerte Svinør la jeg merke til et lite sund på innsiden som jeg hadde lyst til å prøve denne gangen. Omtrent formet som en L når du kommer inn øverst i L-en fra nord. Nok en innertier! Helt nydelig og idyllisk var det der! Vakkert, rett og slett!
Etter Svinør tok jeg nok en ny endring og kjørte inn Syrdalsfjorden til Navarsund og Snig, etter tips fra båtkolleger både på Facebook og på båtforumet. Siden det var veldig grunt innerst i Snigfjorden tok jeg ikke sjansen på å dra så langt inn, men kjørte ut og deretter inn i Hillesund. Derfra var turen inn til Mandal enkel og grei. Jeg ankom litt før Dagsrevyen og la meg til på den første gjestebrygga jeg fikk øye på. Der la jeg meg foran en seilbåt hvis skipper kom ut og tok imot tampen.
Etter å ha fortøyd og orientert meg så jeg at jeg hadde lagt meg i nærheten av Meny, så da tok jeg en rask tur for proviantering. Deretter rakk jeg en tur mens det mørknet der jeg gikk langs elvebredden og fant ut at gjestehavna var større enn den brygga jeg hadde lagt meg til. Jeg lå på pir 1, men det var ytterligere fire pirer å ta av.
Men at hovedsesongen var over var tydelig i Mandal, for der hadde de halvert prisen på havneavgiften allerede! Og bortsett fra en seilbåt på pir 4 og tre båter på pir 1 – inkludert meg – var det tomt på bryggene.
Spaserturen min tok meg innover mot nok et kjøpesenter – er det kun Amfi-sentre på Sørlandet? – der jeg gikk over en bro og gikk til den nye kinoen i Mandal, der jeg gikk over en nyere gangbro og tilbake til båten. Ved gangbroa lå det en stor rund klump i sjøen – jeg regnet med at det var en eller annen form for kunstverk – og dagen etter fikk jeg bekreftet det!
Hva det forestiller (hvis du ikke allerede vet det) kan du lese om i neste blogginnlegg!
Related Images:
