Jeg har har ennå til gode å fiske noe særlig i båten. Forrige helg var jeg ute på tur nummer tre i år, og da jeg holdt på å løsne fortøyningene for å dra, kom den gående en kar langs brygga. – Ut på fisketur? spurte han. – Nei, bare en tur for å trekke frisk luft, svarte jeg.
Og slik har det faktisk blitt. Jeg er utpå sjøen for turens skyld, ikke for å fiske. Riktignok kjøpte jeg et par dorgeharper rett etter at jeg fikk båt, men de har vel ikke blitt brukt i det hele tatt. Ikke av meg i alle fall…
Det er i det hele tatt minst 25 år siden jeg har fisket, og sikkert over 30 siden jeg fikk napp!
Egentlig er det kanskje litt rart. Da jeg vokste opp tilbragte jeg jo flerfoldige timer om bord i With-jolla om sommeren når vi var på hytta. Rodde utpå og satt der og duppet i mange timer med fiskestanga. Det ble fisk av det også! Og om vinteren var jeg med på isfiske med en kamerat.
Når faren min var hjemme (han var sjømann) og det var sommer, så ble jeg gjerne med på turer ut på fjorden med Mørebasen for å sette snik på kvelden. Vet ikke om alle vet hva snik er, men det var i alle fall et langt snøre med kraftig søkke på og fiskekroker som vi puttet sildebiter på. Dette ble så senket sakte ned i sjøen til snøret nådde bunnen, og vi snakker her om ganske dypt vann. Så ble det satt på en blåse og etter å ha satt ut tre-fire slike, så dro vi hjem.
Dagen etter var det ny tur utpå for å hale opp snøret og se hva vi hadde fått. Da måtte snøret trekkes sakte opp for at fisken ikke skulle falle av snøret på veien opp. Når nederste del av snøret med krokene på begynte å nærme seg overflaten så fløt fisken gjerne opp og lå og duppet i vannkanten mens vi halte inn snøret og fikk fisken om bord. Fangsten bestod hovedsaklig av uer og torsk. Det tok mange år før jeg så en uer uten sprengte øyne! 😀
For fisken bet på snøret på dypt vann, så når vi trakk den opp sørget trykket for å sprenge ut øyene på fisken… Det skal innrømmes at den ikke akkurat så særlig vakker ut, men mamma klarte da uansett å lage ytterst velsmakende middag ut av den! Nå er det nok 20-30 år siden jeg har smakt uer!
Men etter å ha flyttet sørover forsvant denne hobbyen. Først etter at jeg fikk barn kjøpte jeg inn noen fiskestenger og under den årvisse sommerferien på Skeikampen fikk ungene prøve seg på å fiske i ferskvann. Fiskekort kjøpte jeg også! Men har vi fått fisk noengang? Niks…
Jeg hadde en liten baktanke – det må jeg jo ha hatt ettersom jeg kjøpte et par dorger – om å kanskje begynne å fiske igjen, men det har som sagt ikke blitt noe av det. Og hvem vet, kanskje jeg har sittet så lenge bak en PC og et skrivebord at jeg ikke lenger får meg til å kakke fisken i hodet og skjære opp buken for å sløye den? Er jeg blitt for mye bymenneske? For fin på det? Eller kommer alt tilbake når jeg først setter i gang? Hvem vet?
En annen ting er at det ikke er så fristende å slenge ut snøret i indre Oslofjord med tanke på forurensning og slikt. Senest i fjor leste jeg en artikkel om at fisk fanget i Oslofjorden hadde blitt målt med større innhold av miljøgifter enn tidligere år…
Og dårlig med napp skal det visst også være hvis man ikke nødvendigvis vil fylle opp med makrell. For meg er fisking først og fremst synonymt med torsk og sei.
Related Images:
