En dag i forrige måned var det så flott vær at jeg tok båten til Drøbak for å delta på bandøving. Tre timer til Drøbak, to timer øving, tre timer hjem. Enkelt og greit!
Faktisk er det ikke SÅ stor forskjell på å ta buss fra Nesodden og til Drøbak som å ta båten min! Med buss tar det mellom halvannen og to timer fra jeg går ut av døra og til jeg går av på Drøbak torg. Og så mye koseligere det er å ta båt!
Egentlig hadde jeg tenkt å vente med å ta en slik tur til det var mer sommerlig, men akkurat denne dagen var det veldig fint vær, og jeg fikk så lyst til å prøve, selv om jeg måtte enten overnatte i båten eller kjøre hjemover i mørke.
Sett i ettertid var det kanskje noe i underbevisstheten som ba meg ta den turen, for dagen etter fikk jeg sparken i bandet…så dette ble den første og siste båtturen til bandøving! Og jeg som synes jeg fikk til flere av låtene ganske bra denne gangen…men andre låter kåla jeg for mye med.
Som en trommis med så lite erfaring som jeg, og med utfordringen med bare ett ben, så fant de ut dagen etter at det ble for kort tid til de spillejobbene bandet hadde i juli og august. De tvilte på at jeg ville klare det fram til da. Jeg hadde tross alt 16 låter å lære meg, og selv om jeg mener at jeg fikset flere av dem ganske så bra, så var det for mange problemer med de andre til at det var godt nok. Tøff beskjed å få, men jeg var ikke veldig overrasket.
Jeg har også hatt en periode de siste ukene hvor jeg har tenkt på å trekke meg av meg – har nevnt det for noen venner – så dermed var det egentlig greit. Og noen av låtene må jeg innrømme at jeg ikke likte noe særlig og synes var gørr kjedelig å spille… Samtidig tror jeg faktisk at jeg ville klart å bli klar tidsnok, men skjønner at de ikke tok sjansen på det. Men en nedtur å få beskjeden var det uansett!
Jeg tenker litt som så at det er bedre for meg å stable på bena et band hvor jeg kan spille de låtene som jeg fikser å spille – ut i fra kunnskap, evner, interesser og ikke minst fysiske skavanker, og være fornøyd med det. Så jeg tar en liten pause nå – til over påske – og prøver deretter kanskje å stable på bena mitt eget band igjen. Så får vi se hvordan det går. Alternativet er å selge trommene og glemme hele greie, men jeg har ikke lyst til å gi helt opp drømmen om å spille trommer, selv om jeg er dårlig til det!
Vel, dette var et lite sidespor… tilbake til båtlivet!
Jeg tøffet ut av båthavna rett før klokka fire på ettermiddagen, og koste meg nedover til Drøbak i flott vårvær! Rolig sjø og blå himmel med sol. Satte på blueslåtene som jeg skulle spille på Bluetooth-høytaleren og dundret avgårde!
Faktisk så jeg endel andre småbåter utpå denne gangen, det er tydelig at flere nå begynner å sette ut båtene igjen, så nå kommer en tid hvor jeg langt fra er alene på sjøen.
Da jeg nærmet meg Steilene valgte jeg som vanlig å ta turen forbi Fyrsteilene på innsiden. men da fikk jeg en liten overraskelse. Kystverket har jo lenge holdt på med å måle opp fjorden og plassere nye sjømerker. Det har også blitt sprengt bort endel masse for å gjøre fjorden dypere og lage en ny hovedled inn fjorden for større skip. Dette har også ført til noen endringer i trafikken, noe jeg fikk erfare nå.
Jeg så etter at jeg passerte Ildjernet at det kom et lasteskip akter, og en sjekk på Marinetraffic viste at det var gode, gamle Zuzanna – et fartøy jeg har møtt ofte på hennes mer eller mindre faste rute inn og ut Oslofjorden. Til og med da jeg var på Bakke stiftet jeg bekjentskap med henne, da en av de faste plassene hun til stadighet drar innom er grustaket på Liholt like ved Bakke. Så vi har passert hverandre på både god avstand og nær avstand opp gjennom årene. Denne gangen ble det ganske nært (men aldri farlig nært!)
Jeg styrte som sagt den vanlige ruten jeg bruker å ta og skulle passere Fyrsteilene på østsiden, og jeg så at Zuzanna nærmet seg akterfra. Jeg regnet jo med at hun ville passere Fyrsteilene på utsiden, på vestsiden, så jeg fortsatte ufortrødent. Men hun kom nærmere og nærmere, og jeg begynte å lure på om skipperen feilnavigerte, for det så jo ut som om hun hadde tenkt å ta samme ruta som meg, og det synes jeg var rart, jeg trodde ikke det var dypt nok. Samtidig er det jo kommet nye sjømerker både på nordøstsiden av Fyrsteilene og ved både Knerten og Storsteilene.
Jeg forstod etterhvert at hun hadde akkurat samme kurs som meg, og siden hun tross alt går endel fortere så tok hun meg igjen rett før jeg nærmet meg Fyrsteilene. I pen fart kjørte hun rett forbi meg og inn i det som da tydeligvis er en ny led for fartøy som skal sørover. I alle fall for mindre lasteskip (hun er på 1.150 tonn) som henne. Det er jo god plass der, men jeg har aldri opplevd det før, at slike skip tar den veien, så jeg tror det skyldes det nye systemet. Det var jo nyttig å få oppleve det, for vanligvis bruker jeg å legge meg midt i når jeg passerer gjennom der, men heretter skal jeg sjekke grundig rundt meg før jeg gjør det! 🙂
Resten av turen foregikk uten noen viderverdigheter av noe slag. Men da jeg passerte den gamle gruva på Spro lurte jeg litt på hva som skjer med prosjektet der. Det har jo i flere år vært planer om å bygge stedet ut til et skikkelig område med boliger, båthavn, badeplasser og slikt. I forbindelse med sprengningen av masse i leden i Oslofjorden ble de bortsprengte massene i 2015 og 2016 fraktet nettopp til Spro for å brukes som grunnmasse til å bygge opp molo i området, og i den forbindelse kom det jo opp nye sjømerker der for å advare om de nye bunnforholdene.
Da jeg kom hjem etter turen gikk jeg på nett for å sjekke hva som skjer. Da fant jeg ut at det som før het Spro Havn nå er omdøpt til et prosjekt med navnet Nesodden Strandpark. Hva som skjer der er vel fortsatt i det blå. Tegningene viser jo at det kan bli et fantastisk område hvis det blir realisert, men vi får nå se da… Det er nok uansett veldig mange år til det skjer noe, tror jeg…
Da jeg passerte Fagerstrand og nærmet meg Digerud, så jeg danskebåten på vei inn, samtidig som Kiel-ferga dukket opp og passerte bak den på vei ut av fjorden.
Da jeg nærmet meg Drøbak satte jeg som planlagt kursen inn mot gjestehavna. Jeg hadde på forhånd forsikret meg om at den ikke var fysisk avstengt i år, slik den har vært tidligere, og som det ble mye bråk om. Men samtidig var den ikke offisielt åpnet ennå.
Og ganske riktig, da jeg nærmet meg havna var den helt tom, bortsett fra noen som sto og fisket der. På brygga der septiktømminga er, sto det også et stort gult skilt med svart skrift «Havna stengt». Så da la jeg meg selvsagt til på samme brygge, bak skiltet… 🙂
Årsaken til at jeg valgte å legge meg til der, og ikke ved Drøbak båtforening, er at det er flytebrygger i gjestehavna, der jeg kan legge meg til longside og lett komme meg ut av og ned i båten. Hos båtforeningen må jeg klatre fra baugen. Et tredje alternativ ville vært å legge meg til på Oscarsborg og ta ferga til og fra. men det ble litt for tungvint.
Så med to timers øving foran meg synes jeg det var like greit å legge båten i gjestehavna, etter erfaring godt fendret. Det tok meg to timer og 55 minutter å komme fram, i nydelig vær og god stemning.
Etter øvingen ruslet jeg tilbake til havna gjennom Storgata, og der lå Bergtatt og ventet på meg. Jeg lurte litt på om jeg skulle sove i båten der, eller tøffe over til Oscarsborg og legge meg der, men etter noen minutters tenkepause fant jeg ut at jeg ville hjem. Det var selvsagt blitt mørkt nå, men det var blikkstille og skyfri himmel, og det var en stund siden jeg hadde hatt mørkekjøring med båten, så jeg fikk lyst til å prøve meg.
Jeg kan jo ruta hjemover fra Drøbak/Oscarsborg nærmest i søvne nå, ingen farlige grunner eller skjær og kjente fyr og sjømerker – selv om det er kommet noen nye de siste månedene.
Turen hjemover gikk da også smertefritt. Jeg ble forbikjørt like ved Digerud av et større biltransportskip, og møtte et containerskip etter Steilene, begge på god avstand. Og jeg fulgte med på marinetraffic.com for å se om det var noen større skip i sikte.
Rakk en liten prat med rederinnen på telefonen da jeg nærmet meg Fjellstrand og brukte nøyaktig tre timer på returen. Da jeg hadde fortøyd i båthavna fant jeg ut at jeg likevel ikke orket å dra hjem, så jeg endte med å sove i båten trygt fortøyd i hjemmehavna! Og noterte meg dermed for den tredje overnattingen i år. Målet er å ende opp med minst 50 totalt i år (ble 48 i fjor).
Men jeg tviler på om jeg returnerer til Drøbak gjestehavn med det første. Det er en av de få gjestehavnene jeg rett og slett ikke føler meg velkommen som gjest. Og i år har de satt opp prisene noe voldsomt uten at tilbudet er blitt det spøtt bedre. Da er det mye koseligere å legge seg på Oscarsborg og eventuelt ta ferga der over til Drøbak hvis man absolutt skal dit.
Related Images:
