Da jeg startet på årets båtferie var utgangspunktet at jeg skulle besøke en eks-kollega på sommerstedet litt før Mandal. Når jeg kastet loss denne mandags morgenen etter å ha sagt ha det til veslejenta dagen før, var det med andre ord siste etappe sørover som sto på planen. Men slik gikk det ikke.
Det er vel et par år siden en pensjonert jobbkollega, Wibecke, inviterte meg til å besøke idylliske Eigebrekk med båten. Hun postet stadig flotte bilder fra stedet på Facebook og Instagram og jeg kommenterte disse, noe som endte med en invitasjon til å komme og besøke dem.
Jeg svarte jo at det kom jeg til å gjøre, men det tok nesten to år før jeg altså kom meg dit. Etappen fra Kristiansand til Eigebrekk var av den korte sorten, jeg hadde beregnet rundt tre og en halv time. Planen var da å overnatte der – første og siste overnatting på land på denne turen – og deretter fortsette til Mandal.
Egentlig var det Eigebrekk som i utgangspunktet var målet for turen, men jeg fant tidlig ut at det ville være for dumt å ikke ta turen til Mandal når jeg først var kommet så langt. Turen dit var jo på knappe halvannen time.
Men samtidig hadde jeg lekt med tanken på at ta båten til Lindesnes, for å ha vært på landets sydligste punkt med snekka. Men flere advarte meg mot dette fordi både vind- og strømforholdene kunne være vanskelige der.
Jeg lekte også litt med tanken på å dra til Spangereid, litt forbi Mandal, for å titte på den nye undersjøiske restauranten som åpner i mars neste år. Der ligger også Spangereidskanalen… I det hele tatt hadde jeg mange ruter å velge mellom og tenke på da jeg kastet loss fra Kristiansand.
Været denne dagen var litt varierende, det blåste ikke så veldig mye inne i Byfjorden, men det var meldt økende vind utover dagen. Ganske så symptomatisk for meg kom jeg meg ikke avgårde før det hadde begynt å blåse opp igjen…
Ytterligere forsinket ble jeg også fordi jeg bestemte meg for å toppe tanken og ekstraekstrakanna før turen. Jeg ble anbefalt å stikke innom Kuholmen og fylle der, siden dieselfyllinga rett ved siden av gjestehavna visstnok var mye dyrere. Det var ikke en veldig stor omvei til Kuholmen, det tok meg knappe 20 minutter, men med min fart blir det altså likevel noen minutter.
Kuholmen Marina var ikke store greiene og pumpene var manuelle. Prisen var overraskende billig, 12,5o per liter, nesten 1 krone rimeligere enn i Stavern. Jeg var på forhånd usikker om jeg skulle fylle på ekstraekstrakanna på 20 liter, men med den prisen gjorde jeg det. Siden det så ut som om dieselen ble dyrere og dyrere jo lenger på Sørlandet jeg kom, så var kanskje ikke det noen dum idé!
Betalingen skjedde i en liten bu inne på land, der var det ingen, men en skallet fyr dukket plutselig opp fra bunnen av en trebåt som lå like ved, og befant seg bak disken på kort tid. Da spurte han om hva som sto på pumpa, altså hvor mye jeg skulle betale, og det hadde jo ikke jeg tenkt på! Men av gammel vane tar jeg alltid bilde av pumpa når jeg er ferdig med å fylle, i tilfelle automatene jeg fyller på er tomme for papir og kvitteringen ikke kan skrives ut (noe som har skjedd meg før). Dermed kunne jeg bare slå opp på mobilen og finne fram prisen på et øyeblikk.
Deretter var det bare å «peise på» ut av Byfjorden mot Flekkerøy for å komme fra til Wibecke og hennes fiskesuppe!
Som jeg hadde ventet viste været seg fra en litt mindre gjestfri side straks jeg hadde passert Flekkerøy og kom ut av Flekkerøygapet. Direkte sinna var bølgene ikke, men noe gretne. Men i bedre humør enn da jeg dro over Kvåsefjorden før helga!
Det blåste likevel nok til at jeg valgte kjøre på innsiden av de fleste holmer og skjær jeg kunne. Og det var vakkert og rolig da jeg kom meg inn i Ny-Hellsund, en eldre uthavn som ble fredet så sent som i 2016. Det var nydelig der, men jeg stoppet ikke denne gangen ettersom jeg ikke ville komme fram til kald fiskesuppe… 🙂
På slutten av etappen fikk jeg litt bølger igjen da jeg passerte først Tåneskjær og deretter Kåløy. Men da var etappen omtrent over og på slutten fikk jeg bølgene bakfra, så det gikk helt fint inn til båtplassen i Eigebrekk.
Vertskapet, Wibecke og Bernt, sto klare for å geleide meg inn til båtplassen som var gjort klar for meg. Det var noe trangt, men Bergtatt kommer seg jo fram overalt! Etter litt fikling for å få fendret godt i baugen var skuta endelig på plass.
Det var da Wibecke kom med det minneverdige utsagnet:
«Dette må være den største båten som har lagt til her.»
Det er en setning jeg ikke er vant til å høre i forbindelse med båten min, og en setning jeg sent kommer til å glemme! Den karamellen skal jeg sutte på lenge, for å si det slik! 😀
Vel i land var det tid for klemmer og håndtrykk. Jeg har jo hilst på Wibecke etter at hun sluttet i NTB og ble pensjonist, men dette var jo første gang på en stund og ikke minst første gang på idylliske Eigebrekk. Jeg ble vist rundt i området langs sjøen og i sjøboden deres, der jeg så en gammel With-jolle som minnet meg om min barne- og ungdomstid. Deretter gikk vi opp til det fine sommerhuset, en arv som jeg må si at de tar godt vare på.
Der gikk praten løst og ledig om både huset og stedets historie, om jobben før og nå og selvsagt også om båtlivet som jeg elsker. Fru Lies fiskesuppe ble servert, varm (!), og smakte aldeles nydelig. Jeg tror jeg forsynte meg fire ganger, og hadde lyst på mer, men magen sa stopp! Deretter ble det kaffe og ankerdram og mer prat om vær og den videre båtturen.
Til slutt endte det med at jeg droppet planen om å ta båten til Lindesnes, men vi kom opp med en bedre plan. Bernt kunne bli med meg i båten mens Wibecke kjørte, så kunne jeg få sett Lindesnes fyr fra landsiden istedenfor. Vi ble da enige om at båtreisen skulle gå til Spangereid og Båly gjestehavn, via Svinør, en liten uthavn som jeg var anbefalt av flere å besøke. Så skulle jeg fortøye båten i gjestehavna og får en liten sightseeing i området før vi dro til fyret.
Det hørtes ut som en meget god plan, syntes både Bernt og jeg! Og da besluttet jeg vel samtidig at jeg også måtte prøve Spangereidkanalen mens jeg først var i gang. Farsund var nå mer og mer fristende, men jeg var vel kanskje ikke 100 prosent sikker på det ennå.
Etter en god natts søvn i en seng på land – riktignok kort, men bedre å ligge i enn madrassen om bord – var det tid for en velsmakende frokost og etter hvert avgang til Båly. Vi kom oss greit avgårde mens Wibecke hadde noen timer på seg før hun behøvde å kjøre etter oss for å plukke oss om.
Det var en liten genistrek å ta med seg Bernt på tur, han kunne peke ut den ene hytta etter den andre og fortelle hvilken pressekjendis som hadde bodd eller bodde der og der. Han kunne også fortelle om hva de lokale kalte steder jeg passerte og viste meg flere fine fotomotiver.
Derfor var det også litt morsomt å føre båten steder han ikke hadde vært og komme inn kjente steder fra en annen vinkel enn han var vant til. Wibecke og Bernt har en mindre, åpen båt, men den blir hovedsaklig brukt til korte turer, ærender og fiske i nærområdet.
Turen gikk blant annet innom allerede nevnte Svinør, et sted som virkelig var idyllisk og som passasjeren kjente godt til. Men rosinen i pølsa her fikk jeg ikke oppleve før på returen…
Da vi nærmet oss Spangereid tok vi en liten sving innom den nye undervannsrestauranten Under som har fått endel oppmerksomhet. Det som lå over vann så heller puslete ut fra båten, men hovedkonstruksjonen ligger jo under vann. Sprøtt og morsomt konsept er det jo uansett! Restauranten åpner i mars neste år, men skal du bestille bord er alt booket fram til september!
Deretter fortøyde vi båten i gjestehavna i Spangereid, Båly. Snakket med ei hyggelig dame i den kombinerte kiosken/souvenirbutikken på stedet (alt annet var stengt) og hun fortalte at det var gratis å ligge der på dagtid, men at jeg kunne komme innom enten før stengetid eller på morgenen dagen etter for å betale hvis jeg bestemte meg for å ta en overnatting.
På det tidspunktet hadde jeg ennå ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. At jeg skulle til Farsund hadde jeg jo bestemt meg for, men om jeg skulle fortsette dit denne dagen eller ta den turen i morgen var jeg ikke sikker på.
For på tapetet nå sto en tur til Lindesnes fyr. Jeg skulle altså ikke komme dit med båten, men med bil. På veien dit kjørte vi raskt innom Spangereidkanalen bare for å ta en titt. På papirkartene jeg har om bord fra dette området er ikke kanalen tegnet inn (ja, akkurat de er gamle), men det er den heldigvis på navigeringsprogrammene jeg bruker!
På Lindesnes fyr ble det kaffe og vafler før vi tok turen inn på selve området. Det skal innrømmes at det var en imponerende utsikt, og fra land så det ut til at jeg kunne ha rundet Lindesnes med båten, men det er lett å si fra avstand. Ganske pent vær var det nå uansett!
Selvsagt måtte vi gutta opp i tårnet, noe jeg grugledet meg til. Jeg er nemlig ikke så veldig begeistret for høyder, og når jeg i tillegg har litt balanseproblemer foretrekker jeg å holde meg inntil selve fyrveggen og ikke ligge halvveis over rekkverket… Men samtidig er jeg jo glad i god utsikt og å ta utsiktsbilder!
Etterpå gikk vi litt rundt i området og jeg fikk sett en film og både Lindesnes fyr og senkingen av MS Palatia i 1942. En tragedie ettersom skipet hadde russiske krigsfanger om bord, men ble senket av britiske bombefly som trodde det var tyske soldater.
Deretter ble det en ny kjøretur tilbake til Båly, med en avstikker til Lillehavn, en liten bygd med bare ti fastboende, og den siste havna før man runder Lindesnes. Her var det kommet en god del nye og moderne hus, som ødelegger litt av det estetiske, men ellers var stedet ganske koselig. En liten gjestebrygge var det der også.
Dagen gikk nå mot slutten, og jeg ble sluppet av på Båly før vertskapet dro tilbake til sommerstedet sitt. Vi ble enige om å holde kontakten på returen i tilfelle jeg skulle finne på å stikke innom også da.
En stor takk til Wibecke og Bernt, som var det perfekte og hyggeligste vertskap! Jeg håper jeg kan få stikke innom flere ganger, om det blir med eller uten båt!
Jeg hadde nå bestemt meg for å utnytte resten av dagen og fortsette videre. Men den etappen må du lese om i neste innlegg, for dette er allerede blitt for langt!
Related Images:
