På tokt til Sørlandet 2019 – Del 6

Etter å ha ankommet Østre Bolærne sent på kvelden hadde jeg god tid dagen etter. Med mindre jeg skulle gå på grunn eller få motorstopp så var det ingen grunn til at jeg ikke skulle ende dagen i hjemmehavna og være klar til 17. mai-tur med rederinnen dagen etter. Siste etappe ble dermed nesten en sjarmøretappe – selv om den vel var i lengste laget til å få den benevnelsen…

Nå som jeg hadde god tid hadde jeg det ikke så travelt med å dra tidlig om morgenen heller. Det var for tidlig i sesongen til at jeg fikk kjøpt noe i kiosken – den var ikke åpen – så jeg ruslet litt nordover på øya – der jeg ikke har vært før.

Gikk forbi en litt merkelig, men ganske kul skulptur som så ut til å være formet rett fra et gammelt tre/stubbe. Forestilte en kvinne som skrek. Ikke akkurat Munch-versjonen, men ganske imponerende å se på.

Siden jeg de andre gangene jeg har vært her alltid har gått opp til høyre og nydt utsikten fra øyas sørlige og østlige del, så hadde jeg ikke sett denne siden av øya før.

Angret ved et par tilfeller på at jeg ikke tok med meg krykka, for det var et par steder som langtfra var perfekt å forsere for en med protese og dårlig balanse! Men jeg unngikk å tryne og kom meg velberget om bord! Men et par ganger lurte jeg virkelig på om jeg hadde gjort noe dumt! Måtte krabbe litt her og der og ake meg ned, holde meg fast i busker og trær og slikt.

Men det gikk jo bra!

Jeg kom etter hvert forbi noe som virket som et par forlegningshus. Kanskje de leies ut om sommeren? Det var i alle fall en del folk der, så jeg ville ikke trenge meg på og tok heller ikke noen bilder av dem.

Oppdaget en liten strand og en grillplass helt på tuppen på østsiden, og så en brygge der det ble drevet med noe arbeide og en større arbeidsbåt lå der.

Nordøstlige del av Østre Bolærne

Deretter endte jeg på den nordvestlige siden, på tuppen av Østre Bolærne. Her kjente jeg meg igjen fra første tur hit, som vel var i april 2014. Da hentet jeg yngstejenta i Tønsberg, så tok vi en stopp her på Østre Bolærne før vi dro over fjorden til Moss. Da kjørte jeg gjennom det lille sundet som jeg nå sto på landsiden av.

Kongshavnsund, Østre Bolærne

Siden jeg ikke hadde lyst til å gå tilbake samme vei, fortsatte jeg langs øya på vestre side tilbake. Stien var merket, som som jeg allerede har skrevet var det en liten utfordring for en enbeint skipper med dårlig balanse som la krykka igjen i båten…

Men jeg klarte det, og ble også belønnet med en flott utsikt mot skjærgården inn mot Tjøme og Tønsberg.

Båt i fint driv, kanskje den skulle til gjestehavna?

Jeg slappet kanskje vel mye av på Bolærne og dro avgårde mye senere enn planlagt (hørt den før?) , men selv med forsiktige åtte knop går jo denne båten nesten dobbelt så fort som gjennomsnittsfarten i  gamlebåten!

Så jeg hadde fortsatt god tid!

Nå som jeg har båt med noe motorkraft er jeg heller ikke så veldig nervøs når jeg skal passere Horten eller Moss, jeg sjekker fergetidene (spesielt hvis jeg passerer nær fergeleiene), men denne gangen lå jeg nesten midt ute på fjorden ettersom jeg passerte utsiden av Bastøy.. Nå gasset jeg bare på for å komme over før jeg ble klemt flat mellom to ferger (det kan nesten føles slik noen ganger!), og kunne deretter fortsette i mer bedagelig tempo innover Drøbakssundet.

Unngikk Bastøfergene også denne gangen! Med fem knops fart måtte jeg bergene hvor nære fergene var før jeg fortsatte, nå bryr jeg meg ikke så mye, men holder fortsatt god avstand!

Deretter fulgte jeg den vanlige “melkeruta” inn Drøbakssundet og forbi Oscarsborg. Dagen før nasjonaldagen var det i ferd med å fylles opp der. I bakhodet lå jo tanken om å kanskje dra dit 17. mai, men jeg bestemte meg ikke der og da. I ettertid ble det til at vi holdt oss inne i Oslofjorden.

Stille og rolig på Oscrasborg 16. mai…

I det hele tatt var dette en flott tur med masse fine opplevelser. Jeg følte at jeg var litt tryggere på båten enn før turen startet, men fortsatt usikker på tilleggingen! Bruken av sluregiret begynte å sitte, men jeg hadde jo ikke fått prøvd baugpropellen ennå, siden kontrollenheten var på reparasjon.

Men en flott båt som det er en fryd å dra på tur med er det ingen tvil om at jeg har skaffet meg! Nidelven kan jeg skrive side opp og side ned med rosende ord om, men jeg skal innrømme at komforten i denne Tresfjorden er av en helt annen klasse.

%d bloggere liker dette: