Det er vanligvis et sikkert vårtegn å få konvolutten fra Redningsselskapet i postkassa, med nye klistremerker for medlemsskap i 2020. Riktignok kommer den vanligvis i januar, når det fortsatt er vinter, men i år passer det nesten med beskrivelsen vårtegn…
Det er riktignok et par uker siden konvolutten kom, men jeg fikk ikke satt på merkene på båten før i forbindelse med årets første februartur i forrige uke, da jeg dro til Oscarsborg.
Jeg har jo brukt betegnelsen «vårtegn» på et litt humoristisk måte, men slik som vinteren har vært hittil i år, så passer det egentlig ganske bra.
Jeg har alltid vært totalmedlem i Redningsselskapet – siden jeg fikk min første båt – og kommer nok alltid til å være det, selv om driften og framgangsmåten enkelte ganger har irritert meg veldig. Det er mye med Redningsselskapet som gir meg lyst til å gi fingeren til dem på mange måter, og det skyldes mange forhold som jeg ikke ønsker å komme inn på her. Vi lar den ballen ligge død.
Men som båteier, og spesielt kanskje for meg, som både er lettere handicappet og bruker båten året rundt, og stort sett er alene om bord, så er det en trygghet å være vanlig totalmedlem.
Jeg er jo inne i mitt sjuende år som båteier, og jeg har hatt behov for assistanse tre ganger i løpet av disse årene. Det har kostet meg null og nada ettersom jeg er medlem.
Første gangen var i desember 2013, da jeg hadde vært båteier i knappe to og en halv måned, og fikk tau i propellen. Ble hentet på Lindøya og slept hjem til hjemmehavna på Oksval.
Andre gangen var vel året etter, da roret låste seg på snekka og jeg ble kjørende rundt i sirkel like ved Skjælholmene. Måtte til slutt bare slå av motoren og ringe Redningsselskapet. Jeg fortsatte med å fikle med rattet og rett før skøyta ankom slapp roret taket og jeg kunne klare meg selv. De eskorterte meg tilbake til båthavna for sikkerhets skyld.
Tredje og siste gang var i Stavern i fjor, med nybåten. Jeg og Sunniva skulle starte tidlig for å komme over Langesundsbukta før det begynte å blåse opp, men på veien over fra gjestebrygga og til drivstoffbrygga klarte jeg jaggu meg å sette mitt eget tau i propellen! Redningsskøyta er jo stasjonert ved drivstoffbrygga, så de hadde kort vei denne gangen. En dykker ble sendt ned og fikset biffen.
Ingen alvorlige hendelser altså, men godt å vite at det er hjelp å få.
Så det har aldri vært aktuelt for meg å vise min misnøye med andre forhold ved å avslutte mitt medlemsskap, som jeg vet andre har gjort. Jeg synes det er et tegn på ansvarlighet og godt sjømannskap å ta seg råd til å være medlem.
Related Images:
