I dag hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive noe innlegg i bloggen, siden jeg jo skrev ett i går og ikke vil overrøse dere med innlegg heller. Men så innså jeg hvilken dag det var, og da forstod jeg at jeg måtte skrive et nytt før jeg tar påskeferie fra bloggskrivingen. I dag er det nemlig nøyaktig fem år siden jeg ble amputert på Ahus og ble en enbeint skipper.
Det er kanskje i utgangspunktet noe man kanskje ikke har så lyst å minnes på, men for meg er det helt greit. Jeg hadde ligget på sykehus siden 4. mars og blitt proppet full av antibiotika intravenøst fire ganger daglig, dratt i skytteltrafikk ned til operasjonsstua sånn rundt hver femte-sjette dag (av og til gikk det lenger tid på grunn av at andre kom foran meg i køen) for å bytte vakumpumpa som de hadde lagt på såret for å hjelpe til med helbredelsen.
Jeg hadde fastet utallige ganger og hadde opplevd litt av hvert, så når jeg først fikk beskjed om at de ga opp og at jeg måtte amputere (en beskjed jeg hadde fått to ganger før, før en annen lege dagen etter sa det motsatte…) så var det egentlig bare en lettelse. Beskjeden kom bare tre dager før, 7. april. Når du venter på legerunden og legen kommer alene inn, tar med seg en stol og setter seg ved siden av deg, da vet du at det ikke er godt nytt… For vanligvis har de jo nesten ikke tid til å se opp fra papirene der de haster til neste pasient…
Jeg hadde jo en viss følelse av at det kom til å skje, det var jo over en måned siden jeg var lagt inn og jeg hadde hatt god tid til å forberede meg til det verste. Kvelden før hadde jeg vært nede på operasjonssalen for at de skulle bytte til ny vakuumpumpe på såret. Da fikk jeg narkose og sovnet, men da jeg våknet var det ikke satt på noen ny pumpe. Og jeg grublet litt på hvorfor, men ingen av sykepleierne visste noe eller ville si noe.
Når jeg først fikk beskjeden så kom det altså derfor ikke som noe stort sjokk.
Det var verre første gangen, for det kom helt uforberedt. Jeg hadde senest samme dag hatt en samtale med en lege som fortalte meg at de ville prøve en stund til, men da jeg ble tatt ned for å bytte pumpe, så sa legen som satte ny på til meg at det nok ikke var noen vei utenom amputasjon. Det kom overraskende og som et slag i beltestedet og jeg husket at drittsekken (skammer meg ikke for å benytte det ordet) sa det på en helt følelseskald måte. De så imidlertid at jeg reagerte kraftig på det han sa og da husker jeg veldig godt det en av sykepleierne hvisket til legen: «Han HAR fått beskjed». Men det var altså feil! Jeg hadde jo nettopp fått vite at de skulle prøve en stund til.
Riktignok hadde jeg for flere uker siden fått beskjed om at de i verste fall måtte amputere, men da var det snakk om noen tær eller deler av foten, ikke fra under kneet og ned. Og det lå enda langt fram i tid. Så om det var en misforståelse, at de så feil i journalen min eller hva det var, det vet jeg ikke, men jeg fikk en reaksjon der og da.
Da jeg kom opp på rommet mitt (lå på alenerom omtrent hele tiden på Ahus på grunn av infeksjonsfare) ble jeg nærmest tvunget til å ta en valium, selv om jeg egentlig ikke ville. Så kom et fantastisk menneske, en sykepleier som jeg hadde fått god kontakt med, og satte seg ned ved siden av meg, holdt meg i hånden og snakket med meg i en halvtime. Det hjalp helt utrolig mye, mye mer enn all verdens piller, og roet meg ned på en helt annen måte. Senere fikk jeg vite at hun hadde fått kjeft for å bruke for mye tid på meg! Ahus i et nøtteskall. Hun er den eneste som er verdt å huske fra Ahus.
Men det jeg nesten reagerte mest på var at når jeg fikk den endelige beskjeden, flere uker etterpå, så kom det INGEN inn på rommet mitt etter at legen hadde gått og den endelige beslutningen var tatt! Dette var i ti-tiden på formiddagen, og neste gang jeg så noen var da en pleier stakk i hodet nesten fire timer senere for å spørre hva jeg skulle ha til middag… Det kom jo ingen antibiotika klokken 12 som vanlig, ettersom det ikke lenger var noen vits. Jeg har bare forakt til overs for et system og et sykehus som lot meg ligge der i fire timer etter en slik beskjed uten å ta seg av meg på noen måte! Nå taklet jeg det greit, men jeg ble mer og mer forbannet mens jeg lå der og det ikke kom noen, for det mener jeg det burde ha gjort. Og jeg skal innrømme at det gikk en liten faen i meg, slik at jeg ikke ringte på noen heller, men ble liggende der for å se om det ikke kom noen til slutt…noe det altså ikke gjorde.
Vel, nok om det. Når avgjørelsen først var tatt gikk det altså bare tre dager før amputasjonen fant sted, Jeg mener det også denne gangen ble en utsettelse, at jeg egentlig skulle vært amputert 9. april, men at det ikke gikk. Jeg husker at jeg også begynte å gå de siste dagene, med krykker selvsagt, ettersom jeg var ganske svak i muskulaturen etter å ha ligget i en seng i en måneds tid med forbud mot å bruke benet, så jeg satt jo i rullestol hele tiden.
Men nå som jeg jo visste at benet skulle tas, så begynte jeg å gå igjen. Det var noen sykepleiere som kom og kjeftet på meg og sa at jeg måtte bruke rullestolen, men da bare så jeg på dem og sa at jeg ville bruke beinet de få dagene jeg fremdeles hadde det, og da ble de litt lange i maska og protesterte ikke…
Jeg var ganske åpen om hva som skjedde på Facebook, som jeg vel aldri har brukt så mye som den tiden jeg lå på sykehuset! Spilte til og med spill som Farmville og et-eller-annet- cafespill…
Teksten under er hentet fra et innlegg jeg skrev om morgenen den dagen jeg skulle amputeres:
Jeg har prøvd så godt jeg kan å holde motet og humøret oppe, men i går kveld må jeg innrømme, her på perfekte Facebook, at det ble litt for tøft for meg. Den siste timen av gårsdagen og den første timen i dag ble en berg- og dalbane i humørsvingninger. Tårene spratt bare jeg så på høyre bein, og til slutt ba jeg, for første gang på minst 20 år, om en sovepille. Den hjalp. Og selv om jeg fortsatt føler meg litt shaky, så går det rimelig bra selv om klumpen i halsen fortsatt er der. I går gikk jeg mye, rett og slett fordi jeg ville huske den følelsen av å kunne gå på to bein. Vil gjøre det i dag også, inntil jeg rulles ned til operasjon. På bildet vil dere se et lite kryss:/tusjmerke på leggen. Alt fra ca 5 cm under dette merket vil være borte når jeg våkner etter amputasjonen… Og jeg regner med at når jeg ser fysisk det som mangler, så vil vel tårene sprette igjen. Når det er unnagjort er det bare å hente krykkene, komme seg opp og begynne på mitt nye liv… Ha en fin dag alle sammen, og vit at selv om jeg ikke orker å svare på alle kommentarer eller likes, så varmer det langt mer enn dere kanskje tror, og jeg leser alle.
Faktisk gikk det ikke så verst…
Jeg husker at jeg fikk beskjed å sette meg opp på operasjonsbordet fordi jeg skulle få noe bedøvelse i ryggen, og da jeg satt der og så benet mitt og fikk bedøvelse og visste at nå var det «slutt», så fikk jeg en ny reaksjon og begynte å hikste litt. Så ble jeg lagt ned, og sovnet.
Da jeg våknet etter amputasjonen fikk jeg ingen særlig reaksjon. Jeg bare så på stumpen som var der og trakk på skuldrene. Jeg kan ikke huske at jeg var noe spesielt trist eller noe slikt, jeg hadde vel fått bearbeidet følelsene nok mens jeg hadde ligget på Ahus… Og jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det etterpå heller, jeg har bare gått videre.
Ti dager senere måtte jeg ned på operasjonsbordet en gang til på grunn av både sykehusinfeksjon og for at de i utgangspunktet hadde sydd igjen såret for stramt, slik at jeg hadde mye mer smerter enn nødvendig, 20. april ble altså en ny operasjon gjennomført. Senere samme år ble det ved et par anledninger fjernet en stortå på venstrefoten og ytterste ledd av tå ved siden av, før de endelig hadde fått nok av meg.
Vel, det var den historien. Men det er jo mer! Jeg var jo innstilt på å komme meg tilbake i båten så fort som mulig, for jeg var hele tiden innstilt på at jeg skulle tilbake på jobb – gående – ikke i rullestol, og fortsette å spille trommer, og altså tilbake i båten.
I ukene som fulgte var nettopp det å returnere til båtlivet det som ga meg inspirasjon og motivasjon til all trening og all smerte jeg måtte gjennom på veien. Det var overhodet ikke på tale med noen plan B – den fantes aldri – plan A var å komme tilbake til et normalt liv så fort som mulig.
Jeg dreit meg ut på første forsøk… Jeg ble skrevet ut fra Ahus 30. april, og hadde ei uke hjemme før jeg skulle på rehabilitering og opptrening på Bakke utenfor Halden. Selvsagt tenkte jeg at jeg måtte prøve å få meg en båttur før jeg skulle dit, for gudene måtte vite når jeg ville få gjort det neste gang!
Så jeg ordnet meg med venner og unger som skulle bli med på turen, og ble kjørt ned til båthavna allerede 3. mai. Av en eller annen grunn sa jeg nei til å ta med meg rullestolen, jeg kunne jo gå på krykker… Ja, særlig… Etter åtte uker i seng og rullestol på sykehus så var det ikke akkurat særlig mye muskler igjen på denne lange kroppen, og jeg tenkte jo ikke på at båten min da lå på nest ytterste brygge… Allerede før vi var halvveis til båten begynte jeg å kjenne at armene begynte å skjelve der jeg humpet saktere og saktere av gårde. Jeg bet tenna sammen og fortsatte selv om jeg begynte å kjenne meg svimmel, men fram til båten skulle jeg! Og jeg klarte forsåvidt det, på sett og vis. Jeg var vel nesten helt framme ved baugen da armene sviktet og jeg tryna i betongen på brygga. Slo meg på armene, og ikke minst på den bandasjerte stumpen…
En fyr fra en seilbåt som lå like ved så hva som skjedde og kom løpende for å hjelpe, Av han fikk jeg låne en slik sittepute med stiv rygg – som jeg nå har to av selv i båten – og jeg ble sittende på den mens jeg prøvde å få hvilt litt. Så da satt jeg der da, og så baugen på båten rett foran meg og lurte på hva faen var det jeg hadde gjort nå! At det var mulig å være så dum! Men likevel, mens jeg satt der og så på båten, så vurderte jeg fortsatt muligheten for å komme meg om bord! Jeg satt og tenkte på hvordan jeg skulle komme meg opp igjen, og hvordan jeg skulle kunne bruke krykkene på den gyngende utriggeren ved siden av båten for å komme om bord.
Det tok noen minutter før jeg innså at med den flytende gelemassen jeg nå hadde som armer, så ville jeg ikke klare å gå ut på utriggeren – og om jeg klarte det var sjansen for at jeg havnet i sjøen mye større enn at jeg havnet i båten. Men jaggu prøvde jeg å få til en løsning likevel: Jeg lurte på om jeg kanskje kunne krype ut på utriggeren, og deretter heise meg, eller bli løftet opp, slik at jeg fikk rumpa på rekka og svingt meg over og om bord…
Det tok vel noen minutter ekstra før jeg måtte innse at begge deler var umulig – jeg ville ikke klare det. Og jeg hadde noe jævlig vondt i den stumpen – hadde vel allerede tatt en Nobligan for å døyve smerten – og det er sterke saker!
Faktisk var det så ille at mine gode hjelpere måtte gå på land og hente en slik utstyrskjerre som båthavner har, løfte meg opp i den og deretter trille meg tilbake i bilen, for jeg var fortsatt gele i armene og skalv i venstrefoten, så begynne å stavre meg tilbake på krykkene var fullstendig formålsløst…
Så det ble bomtur, for å si det slik.
Men tre uker senere var det en helt annen sak. Da var jeg hjemme fra Bakke på perm, i litt bedre form og med rullestol med i bilen. I tillegg hadde havnesjefen flyttet båten min slik at den lå få meter fra inngangen til havna, og attpåtil i et hjørne slik at jeg kunne komme meg ombord fra selve bryggekanten og slapp å balansere på en utrigger. Da fikk jeg min første båttur til slutt!
Datoen var 25. mai – én måned og 15 dager etter den ordentlige amputasjonen, og én måned og fem dager etter reoperasjonen. Vi kjørte rullestolen fram til rekka, jeg stod opp, satte rumpa på rekka og svingte meg rundt, fikk krykkene om bord og var endelig i båten igjen! Deretter var det bare å karre seg opp i førersetet og gi mannskapet ordre om hva de skulle gjøre, så ble det endelig båttur! Været var ikke all verdens, men turen gikk over til Vassholmene og tilbake og jeg var selvsagt i himmelen igjen! Jeg hadde klart det første av mange mål.
Så gikk det jo i slag etter slag. På min første tur i mai hadde jeg ennå ikke fått protese, men på en ny permisjon 20. juni, under én måned etterpå, hadde jeg min første tur med protese og med mannskap. Dermed gikk det knappe én måned til før jeg 19. juli gjennomførte min første båttur helt alene siden februar samme år. Det var også en utrolig følelse – å endelig kunne dra på tur alene og ikke være avhengig av hjelp (bortsett fra at jeg tok drosje til og fra båthavna. men de kronene betalte jeg gladelig!).
Selv er jeg overbevist at tanken på å fortsette båtlivet på en så fullverdig måte som mulig har vært en helt uvurderlig faktor i det at jeg har klart meg så bra etter amputasjonen. Jeg så jo folk på Bakke, både yngre og eldre enn meg, som ikke klarte å bruke protese, som enten ikke ville eller orket, som ikke fikset teknikken, eller som rett og slett var for svake i muskulaturen til å klare det.
Selv fikk jeg min første protese på en onsdag, da fikk jeg bare lov å gå med den i få minutter av gangen – fordi beinstumpen måtte gradvis tilvennes den – og fredag spurte jeg om permisjon, fikk den innvilget og ble kjørt fra Bakke og til togstasjonen i Halden av hun som noen måneder senere ble min kjæreste og min første rederinne (og etterhvert også min første eks-rederinne…) – og lørdag var jeg på båttur igjen. Når jeg sitter nå og skriver dette føler jeg nesten et behov for å slå meg selv på skulderen og tenke at det var godt jobba…
Etter dette har det gått både opp og ned både med båtliv, helse og kjærligheten også, men jeg kan ikke si noe annet enn at jeg likevel synes det har gått bra og at disse fem årene har gått fort!
Nå må bare dette korinaviruset forsvinne, sånn at jeg kan komme meg ut på sjøen igjen også på lange turer!
Related Images:
