Som eier av egen båt er jeg stort sett vant til båter av en viss størrelse. Snekka jeg hadde først var jo 24 fot og Tresfjorden jeg har nå er 29 fot. I barne- og ungdomstiden tilbragte jeg sommeren på hytta stort sett i en With Drommedille – som vel var 10 fot, og en Mørebas som jeg mener var 15 fot. I mindre båter blir jeg straks mer usikker enn i større, noe jeg opplevde forrige helg.
For noen år siden, da jeg og eks-rederinnen besøkte venner av henne i Rørvik i det som den gang het Nord-Trøndelag, så fikk jeg noen turer i en båt. En liten en. Men samtidig ganske stor, en Sandström som vel var rundt 18 fot.
Det gikk helt greit, men jeg var ikke helt trygg i begynnelsen, hovedsaklig med tanke på hvordan det er å komme meg om bord og ut av den. Jeg har tross alt mye dårligere balanse med protese og krykke enn en vanlig tobeint, så jeg følte det var en liten utfordring.
Men etter et par turer gikk det bedre og når jeg var om bord i den var alt helt fint, selv om det var uvant at selv den minste lille bevegelse førte til at båten vugget på seg.
Etter at jeg kom tilbake fra de over fem ukene i min egen båt, så har jeg vært utpå et par ganger. Først fra mandag til onsdag og deretter fra lørdag til søndag. Begge gangene gikk turen til Holmsbu, skjønt, den andre gangen endte jeg opp i Sætre. Mange båter på sjøen og i gjestehavnene, nemlig…
Jeg skulle besøke eks-rederinnen (som er en god venn selv om vi ikke er kjærester lenger) og som skulle være i nærheten av Holsmbu noen dager, der familien hennes har en liten hytte. Planen var da å ta båten til Holmsbu selvsagt, mens hun kom landeveien med bil.
En av årsakene til at hun gjerne ville at jeg skulle komme var at hun også hadde tilgang til familiens båt og gjerne vil at jeg skulle hjelpe henne litt med den, slik at hun visste hvordan hun skulle bruke den når hun skulle prøve seg alene. Hun er jo også veldig glad i båtliv – og har også tatt båtførerprøven – og har lyst til å bruke båten når hun først har anledning til det. Småbåt med påhengsmotor er ikke helt min greie, den eneste jeg egentlig har erfaring med i så måte er den allerede nevnte Mørebasen – og sist gang jeg brukte den var i 1981… men jeg kunne jo prøve, var jo litt nysgjerrig også!
Men et spørsmål kunne jeg ikke svare på: – Hvor mye bensin bruker man på å kjøre fra Holmsbu til Tofte i en båt med en påhengsmotor som klarer 30 knop? Å kjøre konstant i 30 knop er kanskje ikke tilrådelig, men regnestykket må jo ta hensyn til hvor stor/lang båten er og hvor tung den er med last. Selve fart kontra avstand er jo grei skuring: La oss si gjennomsnittsfart i 25 knop og rundt 9 nautiske mil til Tofte, så skal det jo ta rundt 35 minutter å komme seg dit. Men hvor mye bensin en litt eldre Yamahamotor bruker på den tiden aner jeg ikke!
Men jeg dro nå uansett avgårde mandag formiddag for snart to uker siden til Holmsbu. Været var veldig varierende, det blåste litt inne i fjorden og det skulle blåse 7-8 m/s når jeg skulle over Breiangen til Holsmbu, men bølgene skulle komme skrått forfra, så jeg regnet med at det skulle gå greit. Men jeg har jo gjort meg noen erfaringer når det gjelder værvarsling etter at jeg fikk båt, så det viste seg at da jeg passerte Tofte og dro over til Holsmbu, så var det nesten blikkstille! Det verste var faktisk å komme seg gjennom Drøbakssundet, for der var bølgene tildels veldig store, men de kom mest som dønninger og rett mot meg, så det gikk greit. Jeg brukte dog noe mer drivstoff enn planlagt ettersom jeg gikk endel opp i fart for å ta bølgene litt lettere.
Å prøve båten til Anne var en liten utfordring. Det er vel den minste båten jeg har vært om bord på veldig mange år, den er vel rundt 14 fot, en finsk Yamarin. Fortøyningsmetoden var også noe forvirrende for en som er vant til båser og, for mange år siden, enkle drafortøyninger, men vi fant nå ut av det. Jeg holdt på å tryne da jeg skulle om bord første gang, mens det gikk bedre andre gang dagen etter! Å komme i land med krykke og protese var litt vanskeligere, så det endte med at jeg rett og slett akte meg opp på brygga og reiste meg opp i stående stilling ved hjelp av krykka.
Jeg husket jo noe av hvordan man bruker en utenbordsmotor, men det var en del ukjente faktorer her, så jeg måtte ha hjelp over telefonen, men så gikk det bra! Vi var utpå to ganger mens jeg var der, og tok også en tur innom Holmsbu der jeg knipset et bilde av Bergtatt der den lå. Vi tok bare et par korte kjøreturer og eks-rederinnen fikk kjøre mesteparten av tiden – litt kos å være passasjer også!
Man får jo en helt annen båtopplevelse når man er ute i en liten og åpen båt enn når man farter rundt i en større en, og jeg likte jo den følelsen også, men om jeg noen gang skal få meg en slik en, så vil jeg i alle fall ha en litt enklere måte å både fortøye den og å komme meg opp i og ut av. Vi prøvde aldri båten i toppfart mens vi var utpå, men så lå vi da også stort sett innen for 5 knopsgrensa og fulgte lovlydig de begrensningene. Jeg vet ikke hvor trygg jeg ville ha følt meg om vi hadde kjørt i full fart… 😀
Jeg dro hjemover etter en kort liten tur med Yamarinen onsdag, ettersom jeg skulle ha kveldsvakt. Kom meg litt sent avgårde, så selv om jeg valgte å kjøre litt fort for å komme meg hjemover, så endte det med at jeg tok kveldsvakta hjemmefra.
Lørdag tok jeg en ny tur til Holmsbu. Nå skulle barnebarnet til eks-rederinnen komme på besøk, og han har jeg jo ikke sett siden i fjor sommer, da vi alle var på en liten tur i Drammenselva og spiste lunsj i båten. Den lille guttungen begynner å bli stor nå og prater i vei så det fosser!
Jeg var noe skeptisk med tanke på om det var mulig å få plass i Holmsbu en lørdag ettermiddag – både fordi det var helg – men også fordi det i tillegg er koronafellesferie og et helt annet trykk på båtlivet enn vanlig. Men jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Været var litt bedre denne lørdagen enn det hadde vært tidligere i uka, men da jeg kom til Holmsbu så jeg at jeg hadde hatt rett når det gjaldt muligheten til å legge til.
Jeg passerte først det gamle Holmsbu Spa – jeg vet ikke om det er drift der nå, men gjestebrygga var i alle fall ganske så full, og jeg hadde ikke veldig lyst til å legge meg på utsiden. Jeg trodde at det kanskje kunne ha vært et alternativ hvis det var fullt lengre inn, men det måtte jeg bare glemme. Jeg så at det var noen båser med ledige plasser, men de så for små ut for meg, og jeg tror de vel i utgangspunktet er private plasser.
Da jeg nærmet meg gjestehavna i Holmsbu så jeg at her kunne jeg også glemme å få plass. For det første er jeg uansett ikke veldig glad i trange og overfylte gjestehavner og når jeg så at båtene lå tre utenpå hverandre på utsiden av den nordligste flytebrygga, så ga jeg opp. Jeg kunne ha lagt meg på utsiden av den lange flytebrygga, men der ville jeg ha ligget veldig utsatt for både vanlige bølger og vind og ikke minst fra bølgene fra skipene som går inn og ut til Drammen. Med tanke på værforholdene fristet det ikke å lå båten ligge der uten tilsyn.
Så jeg dro litt lenger inn i fjorden og hilste på Anne og sønnen, som lå i den lille Yamarinen og fisket i nærheten av Saltskjær. Vi snakket raskt sammen og jeg dro deretter ut av fjorden igjen. Målet denne gangen var Tofte. Vi var innom Tofte fra landsiden tidligere i uka, og da ruslet jeg ned for å ta en titt på båtforeningens gjestebrygge. De drev med noe oppussing der, så det var ikke et ideelt sted for meg å ligge, men jeg tenkte jeg kunne prøve.
Jeg prøvde å ringe nummeret til båtforeningen som står på hjemmesiden deres, for å høre om det var en vakt der som kunne si meg om det var noen ledig plass, men fikk aldri svar. Innseilingen til Tofte er noe rotete ettersom det ligger flere skjær, grunne nok til at jeg kan gå på dem, samt en grunne også rett før gjestebrygga – som også er ganske høy for meg. Da jeg ved innseilingen så at det lå et par store båter der allerede, så snudde jeg. Jeg kunne kanskje ha fått en plass innerst, men det er såpass trangt der at tanken på å prøve å dra inn innerst for så å oppdage at den ledige plassen likevel var for liten, og så prøve å komme meg velberget ut, ikke fristet med det været som var akkurat da.
Siste alternativ da var rett og slett å dra inn til Sætre for å se om det var noe ledig der. Eks-rederinnen kunne i verste fall kjøre dit og hente meg. Var det ikke plass der, så var det bare å dra hjem! Å legge meg på Filtvet ved Villa Malla var ikke noe alternativ, plassene der er ganske utsatte og jeg tror båsene på innsiden av den lille flytebrygga er beregnet på mindre båter enn min. I tillegg er det plasser for restaurantens gjester, og ikke overnattingsplasser.
Jeg regnet med at gjestehavna i Sætre også var full, og det stemte jo på en prikk da jeg kom inn der. Men i Sætre er det også mulig å benytte ledige plasser hos båtforeningen innerst, så jeg dro rett dit etter å ha fått bekreftet i kikkerten at gjestehavna var full. I kikkerten så jeg at det var to ledige båser på den innerste brygga til båtforeningen, og da jeg kom nærmere så jeg at begge var merket med grønne skilt – så da fikk jeg lagt meg der!
Jeg tror vel aldri jeg har sett gjestehavnene i indre Oslofjord så stappfulle som nå, selv på en lørdag. Et tydelig tegn på at fellesferien har begynt, men også på at det er flere båter utpå nå enn før. Jeg er som vanlig glad for at jeg ikke skal ut på båtferie før i august!
Jeg betalte havneavgiften via Vipps og det var ganske så nye strømstolper der, så da gikk det jo hele som en lek! Traff en hyggelig båteier der som ga meg koden til dusj- og toalettanlegget. Det viste seg jaggu meg at han hadde samme båt som meg – en 1982-modell – og han var på brygga for å få montert en ny kalesje som han hadde bestilt hos en kalesjemaker fra Holmen i Asker.
Det endte opp med at kalesjemakeren, som også var der, ble med meg noen plasser lengre bort og tok mål av takkalesjen min og ga meg et veldig fristende tilbud på ny kalesje. Det eneste som jeg er litt usikker på, er at han ville lage den på samme måten som til den andre Tresfjordeieren, hvor han lager vanlige kalesjehull til å feste kalesjen på hjørnene langs taket, og ikke vil bruke snorene og metallstengene som er der originalt. Jeg føler at jeg må tenke litt mer på akkurat den løsningen og om det er noe jeg ønsker å gå for. Hvor enkelt blir det å løsne og feste kalesjen innenfra hvis jeg må feste den utenfra? Må jeg på utsiden på begge sider av båten for å få festet den? I tillegg må jeg skaffe nye spiler til kalesjen selv. Vi tok ut en av de få som er hele, og det viste seg at de egentlig var noen centimeter for korte de også… Men de må vel spesiallages ettersom de er limte og egentlig er spent i en liten bue.
Samtidig trenger jeg virkelig en ny takkalesje, så jeg må bestemme meg fort. Jeg må jo da feste nye slike kalesjeknotter på hvert hjørne av taket – er det bare å bore i glassfiberen, eller hvordan skal jeg få gjort det? Så her må jeg tenke litt før jeg eventuelt bestiller.
Vel, rederinnen kom og hentet meg slik at jeg ble med tilbake til Holmsbu og fikk hilst på sønnen hennes, svigerdattera og barnebarnet hennes. Han var nok litt skeptisk først, men da jeg viste ham bilder av ham selv for ett år siden om bord i båten min, så ble han litt mindre skeptisk! 🙂 Det ble en hyggelig minihelg med god mat, strandlek og overnatting før jeg dro tilbake søndag ettermiddag for å starte på noen dager med nattvakter.
Å ligge hos Sætre båtforening kan jeg bare anbefale, særlig hvis man får plass på brygge tre, der jeg lå. Den ligger såpass langt fra Losen at helgestøyen der ikke blir særlig sjenerende. Heller ikke festbråket fra andre båter i gjestehavna. Neste gang jeg er i Sætre er det ikke umulig at jeg leter etter en grønn plass hos båtforeninga først! I motsetning til kommunens gjestehavn har de da også et ordentlig strømopplegg med blå trepinskontakter og ikke «kjøkkenkontaktene» i den kommunale gjestehavna.
Etter at jeg har unnagjort fire nattvakter, så har jeg hele seks fridager, så det blir vel en liten miniferie igjen. Tenker litt på Østfoldsiden av fjorden denne gangen.
Related Images:
