Nok en nydelig fjord

Etter et par dager i Geiranger dro jeg videre på min utforsking av Møre og Romsdal. Denne gangen gikk turen til Hjørundfjorden, hvor jeg stoppet på hele fire forskjellige steder – på tre av dem ble det overnatting.

Avgangen fra Geiranger gikk av stabelen i nydelig vær med blikkstille sjø og omtrent tom fjord. Møtte ikke noe annet enn ferga fra Hellesylt, og etter at jeg kom ut i Sunnylvsfjorden en større yacht med maltetisk flagg, som jeg senere så på Marine Traffic hadde ankret opp utenfor Geiranger.

Også denne gangen møtte jeg ganske mye sjø utenfor Stranda, men deretter roet det seg litt. Jeg var egentlig litt usikker på om jeg skulle ta en stopp i Stressless-bygda Sykkylven, men valgte til slutt å kjøre forbi og dra inn Hjørundfjorden, som flere båtkolleger mente var en langt finere fjord enn Geiranger, og med flere fine steder å besøke.

De fikk for så vidt rett, men jeg likte nå uansett både Sunnylvsfjorden og Geirangerfjorden! Men forskjellen på disse og på Hjørundsfjorden er at jeg ikke har tenkt å dra tilbake til Geiranger på neste visitt, men at jeg gjerne besøker to av de fire stedene jeg stoppet på i Hjørundfjorden neste gang jeg er der.

Skulle jeg imidlertid ha med meg mannskap/passasjerer neste gang jeg er på disse kanter med egen båt, så blir det nok et nytt besøk også i Geiranger.

Etter at jeg kom ut fra Storfjorden slo været om, og det ble gråere og overskyet og litt mer sjø, spesielt i begynnelsen av Hjørundfjorden.

Målet mitt for denne etappen var å komme meg helt inn til Øye, som ligger i en sidearm til Hjørundfjorden – Norangsfjorden. Innerst i denne fjorden ligger det en enkel gjestebrygge og fra brygga er det få minutters gange til det smått legendariske Union hotel – som jeg hadde veldig lyst å titte litt på.

Etter hvert som jeg kom inn i Hjørundfjorden ble den nesten flottere og flottere og siden den er et par timer kortere enn ruta inn til Geiranger så ble det en ganske fin opplevelse denne gangen også, selv om skyene lå såpass lavt at jeg ikke fikk sett de majestetiske fjelltoppene.

Det ble Urke til slutt

I tur og orden kjørte jeg forbi tre steder som jeg hadde i tankene at jeg skulle stoppe hos på veien ut av fjorden, men denne søndagskvelden var det først og fremst Øye som var målet. Men jeg hadde ikke engang kommet helt inn Norangsfjorden før jeg i kikkerten kunne konstatere at det så stappfullt ut ved den ene flytebrygga.

Jeg valgte derfor å snu og dro tilbake 15 minutter til Urke – som var ett av stedene jeg uansett hadde tenkt å besøke. Der la jeg meg til som eneste båt ved gjestebrygga til småbåtlaget, som bød på strøm og vann – men ikke noe mer. Men det var da ikke så mye mer jeg trengte heller.

Jeg tok meg en tur på land for å se meg om – var ikke mye å se, for å si det slik. Men jeg gikk i alle fall bort til kafeen på den gamle dampskipskaia, som jeg har lest om tidligere og som de siste årene har blitt litt av en snakkis ettersom driverne har pusset opp den gamle bygningen og etablert en restaurantdrift som har høstet mange lovord.

Ikke overraskende fant jeg ut at den var stengt nå på en sen søndagskveld, men jeg fikk nå knipset noen bilder. 

På veien tilbake til båten så jeg at det kom en mindre båt og la seg litt bak meg på brygga. Siden jeg så at den kom fra samme retning som Øye, så gikk jg bort til den og slo av en prat med eieren. Han kom fra Ulsteinvik og kunne fortelle at det nok var ganske så fullt på flytebrygga, men at det nok var mulig å få presset inn et par båter der. Han var imidlertid litt usikker på om min båt ville ha passet inn.

Selv hadde de vært på hotellet og spist, men fant ut at de ville overnatte et annet sted. En av årsakene var strømopplegget på brygga – som han omtalte som både rotete og litt ukonvensjonelt. Han fortalte at det bare var én strømstolpe, som stod på den innerste brygga og ikke flytebrygga, og at den hadde blå firepins-kontakt, ikke den vanlige blå trepins-kontakten, samt slike vanlihe to-pins “kjøkkenkontakter” – som jeg kaller dem.

Så de hadde valgt å dra til Urke for natten. Brygga var vist også i dårlig stand etter å ha fått en smell i et uvær for noen år siden, uten at den hadde blitt vesentlig forbedret etter hendelsen.

Da jeg var tilbake i båten googlet jeg restauranten på brygga for å se om de var stengt for sesongen, eller om de fortsatt hadde åpent. Da havnet jeg midt oppi avisoppslag fra lokalavisene og harmdirrende Facebookinnlegg. Det viste seg at driverne av stedet, som skal ha investert flere hundre tusen kroner i i oppussing og utvikling av stedet, etter seks år hadde blitt oppsagt av de som leide ut bygningen. Driverne mente det var for at eierne ville skumme fløten av det gode ryktet som stedet hadde fått de siste seks årene ettersom eierne ville drive stedet videre selv.

Mye vondt blod, med andre ord. Driverne selv har flyttet litt sør for Måløy og startet opp et nytt sted i Davik. Uansett fant jeg egentlig ikke ut så mye om kafeen var åpen dagen etter – men den var i alle fall i drift i sommer.

På plass i Øye

Dagen etter var mandag, så jeg tenkte at de siste helgebåtene som lå ved brygga i Øye måtte ha flyttet på seg nå, og valgte å gjøre et nytt forsøk. Og ganske riktig. Mens jeg gled inn mot flytebrygga (som viste seg å være litt større og lengre enn jeg hadde fått inntrykka av), så gled en stor seilbåt sakte ut fra den, og bare én eneste båt lå igjen. Så da hadde jeg god plass og slapp å finmanøvrere meg inn.

Jeg konstaterte at båteieren jeg traff på brygga i Urke hadde rett – flytebrygga var litt sliten, og strømopplegget noe merkelig. Men jeg hadde kun tenkt å gå opp til hotellet, få meg en kaffe og en eplekake (anbefalt av flere båtkolleger) og deretter dra videre, så strøm trengte jeg uansett ikke for en par timers stopp.

Som sedvanlig så jeg meg litt rundt ved brygga, og fant ut at det faktisk var et rent og pent servicebygg med både toaletter, dusj og vaskemaskin, som man ikke betalte noe ekstra for å benytte. Det var ikke noe alternativ for å betale for dagsopphold, kun for overnatting (som måtte legges med kontanter i en kasse eller betales inn til en bankkonto – ikke noe Vipps her!), så da slapp jeg jo billig unna.

Union hotell viste seg å være en fantastisk opplevelse! Mye flottere enn sin navnebror i Geiranger! Nydelig hage rundt også. Jeg ble litt overrasket da jeg kom inn i resepsjonen, for gangene var veldig mørke med sparsom opplysning, men da ga jo en helt spesiell stemning også.

Resepsjonisten var en hyggelig ung kvinne som stakk hodet inn til kjøkkenet for å spørre om jeg kunne få servering der, og da hun fikk det bekreftet sa hun at jeg kunne gå til baren innerst til venstre i korridoren.

Det viste seg å være en nybygget bar som ble åpnet  så sent som juni og som nærmest var en slags vinterhage med store vindusflater, planter og tidsriktig møblement. Nybygget var nemlig også innredet i den klassiske stilen til resten av hotellet, heldigvis!

Servitøren fortalte at de hadde stengt serveringen for 45 minutter siden, men siden det var en så rolig mandag, så tryllet han fram både kaffe og varm eplekake med is og jordbær til meg! Det kaller jeg god service! Han kunne fortelle at de i helgen hadde over 100 gjester på lørdagen, men at nå var sesongen egentlig over og derav veldig stille. 

I år gjenstår det noen få bryllup- og andre private selskaper, men allerede i midten av september stenger de ned hotellet for ytterligere oppussing og utvidelser. Vanligvis har de rundt 30 ansatte, men nå var de nede i ti. Han kunne også fortelle at de hadde litt vanskeligheter med å rekruttere personale ettersom hotellet egentlig ligger veldig øde til  – det er absolutt ingenting å finne på eller gjøre i selve bygda – det eneste jeg så av annen aktivitet var en landhandel rett over gata som så mer ut som en kunst- og håndverksbutikk – og at det derfor var vanskelig å få folk hit for å jobbe i flere måneder.

Union har hatt fullt belegg både i fjor sommer og i år – så de har ikke merket så mye av koronapandemien.

Etter en meget velsmakende eplekake dro jeg tilbake til båten. I ettertid har jeg blitt fortalt at jeg kunne ha bedt om en omvisning, noe de visstnok mer enn gjerne tilbyr, men det visste jeg ikke. Så da har jeg i alle fall noe å se fram til ved neste besøk, for i motsetning til Geiranger er Hjørundfjorden absolutt et sted jeg gjerne vil komme tilbake til neste gang jeg er på besøk – med eller uten mannskap!

Etter denne lille kaffepausen startet jeg opp Nannien igjen og dro rett ut av den lille fjordarmen og over til et sted som heter Sæbø – en etappe på hele 45 minutter i kosefart gjennom speilblank sjø. Der drives gjestehavna av Sagafjord hotell og der valgte jeg å toppe tanken ettersom det også er dieselfylling der.

Her er det imidlertid en helmanuell løsning, så jeg måtte gå inn i resepsjonen og fortelle at jeg ville fylle diesel. Deretter ble resepsjonisten med meg helt ut til brygga, der hun låste opp døra til pumpa. Så fylte jeg diesel mens hun holdt øye med telleverket og deretter dro fram kalkulatoren for å regne ut hvor mye jeg skulle betale! Ville vært ganske sjarmerende hadde det ikke vært for prisen… 13 kroner literen er det dyreste jeg har betalt i år. Og forresten også i fjor…

Kronglete tilkobling til strøm

Strømopplegget er også noe spesielt ettersom tilkoblingspunktene ikke er plassert nede på flytebryggene, men oppe på verandaen som går langs hele hotellet! Jeg valgte derfor en plass å ligge der jeg kunne klare å koble til alene ved å kaste strømkabelen rett opp. Deretter måtte jeg gå rundt hele for å komme meg opp på verandaen og sette kabelen i stikkontakten! Håpløst! På plassene lenger inn er man nødt til å være to for å få det til og selv da være slangemenneske… Utrolig krøkkete!

Men hyggelig betjening, det skal de ha!

 

Hotellet har også flere utleiehytter på området

At båtlivet kan by på overrraskelser fikk jeg et bevis på da jeg kom til Sæbø. Like ved meg lå nemlig en båt jeg dro kjensel på, nemlig den som jeg traff på Urke. De skulle jo dra hjem til Ulsteinvik, men måtte søke nødhavn på Sæbø på grunn av motorproblemer. Så nå ventet de på at datteren skulle komme landveien for å kjøre dem hjem, mens båten måtte ligge her i påvente av deler.

Selve Sæbø er et lite sted, så lite at det ifølge Statistisk Sentralbyrå ikke engang kan betegnes som tettsted. Men to dagligvarebutikker – det har de! I alt overmål plassert i to nabobygninger og tilhørende samme kjede! Veldig rart…

Jeg snakket med han som drev butikken til venstre og han fortalte at det før i tiden var hele tre butikker her og at grunnen til at det er to selvstendige butikker i Joker-kjeden er at Norgesgruppen bruker Joker-konseptet på små steder som Sæbø. Ifølge ham klarer begge butikkene seg bra.. Men noen forklaring på hvorfor de ligger ved siden av hverandre og ikke – for eksempel – i hver sin ende av Sæbø, fikk jeg ikke. 

Et sted med noen få hundre innbyggere, men to butikker i samme kjede – ved siden av hverandre…

Jeg noterte meg for øvrig at da jeg passerte den andre butikken så skulte innehaveren litt surt på meg før han fortsatte inn i butikken. Han hadde vel registrert at jeg hadde handlet i “feil” Joker-butikk…

En av disse – jeg tror det kanskje var den jeg var i – er for øvrig noe berømt – i alle fall i Sæbø og kanskje i Norge – for at Scarlett Johanson besøkte butikken under en filminnspilling for få år siden… Butikkene overlever vel med bakgrunn i omsetningen i turistsesongen.

Det ble en overnatting i Sæbø på meg og neste dag dro jeg videre til nok en idyll – men det skriver jeg om i neste innlegg.

En tanke på “Nok en nydelig fjord

Kommentarer er stengt.