I forrige innlegg skrev jeg om opplevelsene som sto i kø langs Hjørundfjorden. Men det var et sted som jeg ikke fikk med i det innlegget, nemlig Trandal. Når jeg skriver dette er jeg kommet forbi Stad, og det kan du også lese litt om i dag.
Jeg har brukt veldig god tid i Møre og Romsdal, og kjørt omtrent helt inn i tre forskjellige fjorder, hvorav altså Hjørundfjorden var den siste, og med flere fine steder å besøke.
Trandal ligger litt på skrått over fjorden fra Sæbø, og jeg var på plass i den lille, ganske trange havna i løpet av en halvtime. Nok en utypisk kort etappe til meg å være. Men slik blir det når man er omgitt av steder man vil besøke!
Trandal er en merkelig historie egentlig. Selve bygda består av spredt bebyggelse, og havna ligger rett inn i en bratt fjellskråning der det er etablert en restaurant med scene. Og det er egentlig det hele!
Men Christian Gaard Bygdetun har virkelig satt seg på kartet både på grunn av arkitekturen og maten og på grunn av konserter og festivaler som er holdt der, med artister både fra Norge og utlandet.
Såvidt jeg har forstått er det relativt kronglete å komme deg dit med bil, så det går skyssbåt fra Sæbø pluss at det er en liten og ganske trang gjestehavn innenfor moloen. En jeg snakket med i havna fortalte at det hadde vært hele 17 båter der en gang!
Selve flytebryggene var litt slitne og kun med taustumper/løkker å fortøye i, samt litt sparsomt med strømstolper. Men siden jeg var eneste båt der så var det ikke noe problem for meg.
Selve restauranten var stengt siden sommersesongen er over, men er åpen i helgene utover høsten. Da jeg ankom skulle det være et privat arrangement der, så derfor var det folk til stede, men ikke noe salg eller servering. Det kom etter hvert at par båter til med folk som skulle dir. Noen dager senere skulle det være konsert der med Vassendgutane.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å overnatte der, men dra videre, men det endte opp med at jeg tok en overnatting likevel. Scenen der var jo veldig stilig, og jeg kan tenke meg at det er et populært sted å spille. Det holdes både country og bluesfestival der, så kanskje bandet mitt skal slå seg på litt bluesrock – ville vært fantastisk å spille på et sted som dette!
Uansett et helt unikt sted som jeg gjerne kommer tilbake til!
Stedet hadde finne dusjer og toaletter som båtgjester også kunne bruke, så da jeg oppdaget at havneleia inkluderte bruk av dusj uten at jeg behøvde å legge mynter på en automat, så bevilget jeg meg en dusj før jeg dro videre dagen etter.
Jeg fant også ut at det bare et steinkast fra havna, på vei ut av fjorden, lå en eldre trebrygge som var opprustet og inneholdt et nytt tankanlegg for bensin og diesel. Det kan ikke være veldig gammelt, for både automat og slanger så nesten helt nye ut. Det verste var prisen, for hadde jeg tanket her hadde jeg betalt 1,50 kroner mindre per liter enn jeg gjorde i Sæbø dagen før… Jaja…
Jeg skulle som vanlig ha startet litt tidligere enn det jeg gjorde, så da jeg endelig kom meg av gårde, så hadde det begynt å legge seg litt tåke på fjorden. Jeg valgte å fortsette, men pekte meg ut et par steder jeg kunne legge til hvis tåka viste seg å være for tett.
Heldigvis hadde jeg hele tiden så pass god sikt at jeg følte meg trygg, og jeg sjekket også Marine Traffic jevnlig for å se om det var noe nyttetrafikk i nærheten som jeg måtte passe meg for. På MT vises nemlig posisjonen til de fleste lasteskip, ferger og slike fartøyer slik at jeg kan ha en viss oversikt, selv om den ikke er 100 prosent å stole på.
Så jeg holdt meg godt klar av flere ferger ved utløpet av Hjørundfjorden samt to lasteskip som kom mot meg i Vartdalsfjorden.
Jeg vurderte både Ørsta og Volda som mulige avstikkere, men endte opp med å dra indre lei til Ulsteinvik. På veien nordover var jeg jo innom der, men fant ingen god plass å ligge, så jeg endte opp med å fortsette til Ålesund. Denne gangen var jeg imidlertid eneste gjestebåt, og endte med å legge meg i gjestehavna ved hotellet, som også var nær et kjøpesenter.
Havneleia ble betalt i resepsjonen på hotellet og da valgte jeg å slå til på et tilbud de hadde til båtgjestene og betalte 100 kroner for å kunne ta en hotellfrokost dagen etter. Toalettene i resepsjonsområdet var også til bruk for båtgjester, så det var jo en helt grei løsning.
Jeg fikk også besøk av en båtkollega som hadde sett på båtforumet at jeg hadde lagt til der, og som tok seg en tur ned. Det ble en hyggelig prat i båten, men jeg glemte helt å spørre om han ville ha kaffe!
Dagen etter tok jeg meg en liten tur rundt i sentrum, som bestod av en rekke nybygg, både kjøpesenter, kulturhus, bibliotek og masse nye leiligheter rett ved sjøsiden. Masse skulpturer var det også plass til, og jeg måtte lete med lys og lykte for å finne noe eldre bebyggelse. Noe var slitt, noe var pent vedlikeholdt. Men selve sentrumsområdet var for det meste nytt, og for meg ble det litt for mye av det gode. Pent og pyntelig, men moderne og litt uten sjel.
Så om jeg drar innom Ulsteinvik neste gang jeg er på disse kanter er vel ganske lite sannsynlig, hvis jeg da ikke har lyst på en skikkelig hotellfrokost med eggerøre, pølser, bacon og tomatbønner…
Turen videre fra Ulsteinvik gikk også til et sted jeg hadde dratt forbi på veien nordover, nemlig Fosnavåg. Jeg dro forbi i juli fordi jeg så en bro ved inngangen til kanalen inn til havna, en bro som ikke sto på kartene eller i beskrivelsene om havna. Da ble jeg usikker og fortsatte.
I ettertid viste det seg at denne broa kom på plass så sent som i fjor høst og er en halvautomatisk gangbro. Fotgjengere som skal over til den andre siden av Fosnavåg kan trykke på en knapp og dermed svinger broa over sundet slik at man kan gå over. Deretter – hvis den ikke detekterer bevegelse i løpet av 30 sekunder – går den tilbake til utgangsposisjonen slik at båter over to meter kan seile inn i havna.
Men det visste jo ikke jeg i juli!
Da jeg ankom Fosnavåg denne gangen var jeg klar over broa, og da jeg så at den var i bruk da jeg ankom, så ventet jeg bare til den svingte tilbake til utgangsposisjonen. Det gikk som en drøm, og jeg la meg til ved første og b(v)erste gjestebrygge. Også denne gangen var jeg helt alene i gjestehavna, men fikk besøk av to båter før jeg dro igjen dagen etter.
Også Fosnavåg har en rekke med nybygg rundt havneområdet, men her var det lettere å finne spor etter den eldre bebyggelsen. Spesielt sjarmerende en grå hverdag i september kan jeg imidlertid ikke si at Fosnavåg var… Det mest spennende var vel nettopp gangbroa og det var flere enn meg som tok bilde av den, for å si det slik…
På andre siden av sundet er det bygd en rekke nye leiligheter og det skal være hovedgrunnen til at gangbroa kom på plass. Det kan jeg skjønne godt, for den er en skikkelig omvei å komme seg til sentrum av Fosnavåg med butikkene og kafeene når man bor på den andre siden.
Etter en overnatting dro jeg videre for å gjøre meg klar til å krysse over Stad. Jeg hadde fått anbefalt å prøve ut Sandshamn på Sandsøya av den uheldige båteieren som jeg traff først i Urke og deretter i Sæbø (med motroproblemer) som en passende havn mens jeg ventet på å krysse over Stad.
Han advarte meg imidlertid om at hele området var under utbygging og veldig uferdig, men at det i det minste var strøm og vann på bryggene og en butikk like i nærheten.
Sandsøya var knapp en time i kosefart fra Fosnavåg og jeg så en båt som lå litt foran meg som så ut til å skulle til samme sted, så jeg bare la meg etter ham. Viste seg at jeg hadde rett – det var forøvrig en Saga 315 (som jeg er veldig svak for) – og han la seg til på flytebrygga ikke så veldig langt fra meg. Jeg valgte å legge meg på innsiden og la meg foran en ganske så stor trawler. Skipperen om bord kom ut fot å hjelpe meg, men konstaterte at jeg klarte det utmerket selv og bare ga meg tommelen opp.
Jeg kunne raskt konstatere at båteieren jeg traff på i Urke hadde helt rett. Hele Sandshamn – eller Rosenlund hamn som skiltene forkynte – var en eneste stor byggeplass. Selve kafeen/restauranten som lå ved bryggeanlegget var stengt for sesongen og noe adgang til toaletter var det ikke – men fortsatt full pris på Go Marina-appen…
Bak kafeen var det reist opp et stor rammeverk som nok skal bli det hotellet som skal bygges, og ved siden av lå det flere eldre og slitne hus som var under oppussing. Ikke det mest koselige stedet jeg har besøkt, med andre ord, men jeg tror det kan bli veldig fint der når alt er ferdig.
Som vanlig når jeg besøker nye steder så tok jeg meg en tur rundt i nærheten og oppdaget noen eldre hus som var tatt pent vare på. På en av bygningene var det montert opp bilder fra hvordan husene så ut på det som kunne se ut som slutten på 1800-tallet.
Dagen etter bestemte jeg meg for å satse på å komme meg over til Stad selv om værmeldingene var veldig varierende. Men alle var enige om at jeg ville få bølger og dønninger fra akter, og det er i alle fall å foretrekke.
Mens jeg traktet kaffe og hadde begynt med å smøre meg noen skiver, så kom båtnaboen bort til meg med noen vafler han og kona og dattera ikke hadde klart å spise opp! Veldig hyggelig gjort, så da ble to av brødskivene puttet i en zip-pose og lagt i kjøleskapet til kveldsmat istedenfor!
Deretter kastet jeg loss og satte kursen sørover igjen.
Da jeg kom ut i mer åpent farvann fikk jeg bølgene inn på siden, men i motsetning til det flere hadde meldt, så var de ikke hverken spesielt store eller spesielt krappe. Og da jeg nærmet meg selve Stadlandet så fikk jeg dem litt på skrått om akter og dermed ble kryssingen av Stad også denne gangen en helt grei og ukomplisert opplevelse.
Etter å ha kommet meg forbi Stad la jeg meg til i Måløy etter en liten omvei. Hva slags omvei det er snakk om får du lese først i neste innlegg!
Related Images:
