Jeg nøler ikke med å kalle fjoråret for det beste båtåret jeg har hatt hittil. Teller man opp antall turer kan man få inntrykk av at jeg har brukt båten mye mindre enn vanlig, men det er jo det motsatte som er tilfelle.
Rent turmessig endte jeg jo på kun 73 turer/etapper i fjor, noe som er 20 færre enn året før. Men det gir jo ikke akkurat et riktig bilde av hvordan båtåret totalt var. Å hele tiden prøver å få flest mulig turer er jo ikke et mål i seg selv, men jeg har jo ligget litt under 100 turer årlig vanligvis.
Med de 73 turene i fjor har jeg et gjennomsnitt, medregnet de 29 turene i løpet av under tre måneder i mitt første båtår, på 83,9 turer i året, så jeg ligger faktisk under gjennomsnittet i år også…
Men som jeg har vært inne på tidligere, så skyldes jo det at jeg på mitt store tokt i fjor tilbrakte litt for mange døgn i havn, hovedsakelig på grunn av dårlig vær, men i siste halvdel av toktet også noen dager ekstra på grunn av sykdom.
Derfor endte jeg for eksempel opp med å ligge åtte dager i Mandal, sju dager i Farsund og Molde, fem dager i både Risør, Stavanger, Florø og Elnesvågen osv.
Hadde jeg fulgt mitt vanlige modus operandi ville jeg vært to, maks tre, dager i hver havn, og da ville jeg smadret rekorden fra 2014 med hele 125 turer med Nidelv-snekka jeg hadde da.
Når jeg er ute på slike lange tokt som i fjor, så regner jeg hver etappe til neste overnatting som én tur i statistikken. Jeg kom i diskusjon med dette med en landkrabbe av en jobbkollega i fjor, som mente at jeg kun hadde vært ute på én (veldig lang) tur i sommer… Jaja, han kan jo leve i troen… 🙂 Det er i alle fall ikke slik jeg regner det…
Jeg har jo allerede oppsummert hovedtoktet i et tidligere innlegg, og da har jeg egentlig ikke så mye mer å tilføye ettersom det innlegget tross alt inkluderte mesteparten av sesongen, men jeg kan jo dra en kortversjon likevel.
Nedturene
I fjor endte jeg opp med fire mer eller mindre store nedturer. Den første kom i mai, da jeg jo klarte å grunnstøte på et sted jeg kjenner bedre enn min egen bukselomme… Og det kun tre dager før jeg skulle dra av gårde på årets store båtopplevelse! Stort sett verre kan det vel ikke gjøres! Men statistikken viser jo at det er nettopp på steder man er kjent at man går på grunn! Grunnstøtingen skjedde på slutten av en lang etappe fra Fredrikstad og til Nesodden, bare noen få meter fra hjemmehavna. Det skjedde i mørke tre minutter over midnatt og årsaken kan ikke være noe annet enn uoppmerksomhet. Sliten etter en lang etappe, selv om jeg ikke følte meg sliten. I tillegg øvde jeg meg på å bruke nattstillingen på kartplotteren, noe som nok kanskje var en medvirkende årsak, jeg vet ikke. Da viser jo kartplotteren helt andre og mørke farger enn det jeg er vant til, uten at jeg på noen måte skal unnskylde meg. Det er jo først og fremst øynene man skal navigere med…
Heldigvis hadde jeg allerede senket farten betydelig og har en solid bygget båt, så selv om avreisen ble utsatt med seks dager, så var det omtrent ingen skader på båten, bare litt flekking med epoksy og primer på kjølen noen dager senere.
Den andre nedturen kom i Farsund, da jeg måtte skrote en nesten ny lader og samtlige forbruksbatterier. Det var jeg ikke helt forberedt på, for å si det slik. Men med hjelp av utrolige fine folk fra båtforumet ordnet det seg det også!
Som en tredje nedtur kom været. Sammen med den forsinkede starten sørget dårlig vær for at nesten seks uker gikk bort i landligge. Hadde det ikke vært for det ville jeg glatt kommet meg til Trondheim, som jeg hadde håpet på. Her får jeg også ta med skrekk-opplevelsen utenfor Bømlo, da jeg dro gjennom et område som plutselig forandret seg fra late bølger til frådende sjø fra alle kanter. Turen over Lista noen dager senere var som småplukk å regne, selv om den var litt ubehagelig.
Den største nedturen kom imidlertid i november, da en båtkollega brått og uventet døde. Per-Kristian – Compromise som han var kjent som på båtforumet – traff jeg for første gang fysisk på den første delen av toktet. Først fem dager i Risør ved samme brygge, og deretter korte treff og samtaler i Arendal, Lillesand, Ny-Hellesund og i Blindleia (jeg kommer til å låne kremplassen din i Blindleia neste gang jeg er der, Per-Kristian!). Utrolig hyggelig fyr som tok meg på jolletur i Risørskjærgården. Det er jo ikke alltid man får et ansikt å sette til nicket på et forum, men det fikk jeg altså denne gangen, derfor var det var et stort sjokk å få vite at han plutselig var borte. Fryktelig trist. Det har også gitt meg noe å tenke på når det gjelder hvordan jeg skal bruke den tiden jeg har igjen.
I praksis har jeg vel nærmest 95 prosent bestemt meg for å gå av tidligere enn det jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg begynner jo å bli en gammel gubbe, og om litt over fire år kan jeg faktisk bli tidligpensjonist hvis jeg vil. I alle fall redusere hvor mye jeg skal jobbe. Jeg elsker jo jobben min og har alltid tenkt at jeg vil jobbe så lenge som mulig, men jeg har nå begynt å tenke i andre baner.
Jeg er diabetiker, og det er de harde fakta at forventet levealder hos diabetikere er lavere enn for resten av befolkningen. Det er jo selvsagt mange faktorer som spiller inn, men slik er det. Og jeg har mer lyst til å dø mens jeg er lykkelig om bord i båten…
Så dermed har jeg begynt å tenke i de baner at jeg kanskje skal benytte anledningen til å gå av fem år tidligere, og kose meg mens jeg kan. Jeg har jo så mange steder jeg ønsker å dra med båten. Norge på langs, Østersjøen, kanalene i Europa, kanskje over til England og Irland. I det hele tatt. Carpe Diem!
Oppturene
Som jeg tidligere har vært inne på så var årets båttokt en eneste opptur! Det er vanskelig å velge ut de beste opplevelsene fra de over fire månedene jeg var på tur. Særlig gjelder det alt jeg opplevde etter at jeg var ferdig med Agder og kun tøffet rundt på steder jeg ikke hadde vært på før. Ikke til forkleinelse for Sørlandet, men det er alltid spennende med steder man aldri har vært før!
Ikke minst møtet med alle de hyggelige folkene. Både de jeg har møtt før og de nye jeg stiftet bekjentskap med. Det er alltid en opptur å besøke min ekskollega og hennes mann i Eigebrekk – det er blitt en årlig tradisjon som jeg ikke kan bryte – og ikke minst å hilse på broren min og kona hans på Brygga restaurannt. Siden de bor i Thailand resten av året, så er det jo bare de gangene jeg er i nærheten med båten at jeg får hilst på dem. Å «stemple inn» hos Bjørn i Arendal er også blitt en tradisjon. Og jeg traff som sagt folk fra båtforumet i både Moss, Risør, Lillesand, Grimstad, Farsund, Bergen, Florø, Ålesund, Elnesvågen og Molde! Tror jeg har fått meg med alle da!
Det var selvsagt en opptur at jeg fikk tommelen opp fra jobben til å bruke båten som hjemmekontor. Hovedsakelig i mai-juni-juli, men også med vakter både i august, september og oktober, noen av dem var ikke planlagte opprinnelig. Hadde det ikke vært for det, så ville det ikke vært mulig å gjennomføre dette maritime eventyret! Til og med fagbladet Journalisten kontaktet meg for å høre om turen. Og den danske utgaven plukket også opp saken…
Sagt med ordene til en båtkollega så er det er omveiene som gir livet mening. Og båtturene en ekstra dimensjon. Jeg drar nesten aldri korteste veien fra sted til sted, Jeg surrer rundt her og der, runder en øy på den andre siden enn det jeg gjorde forrige gang osv. Og det var da også omveiene som ga meg de beste opplevelsene i fjor, både å dra inn Romsdalsfjorden til Åndalsnes, inn Geirangerfjorden inn til Geiranger, inn Hjørundfjorden til steder som Øye, Sæbø og Trandal, og mens jeg tøffet rundt inne i Boknafjorden. Også småstedene Dingja og Hardbakke – som jeg ikke hadde hørt om før jeg dro – ga meg gode opplevelser. Og til Skudeneshavn kommer jeg gjerne tilbake!
Fra resten av året må jeg ta med et par turer til Steilene, Vollen og Håøya i nydelig vær både i mars og april med ungene, og oppholdene i Son og Fredrikstad i april/mai der båtkollega Erik hjalp meg med både noe elektrisk samt skifte ad olje og filtre til båten. At jeg ikke ble koronasmittet i påsken i Son var helt utrolig! Jeg lå der i tre dager og Erik var om bord alle dagene for å hjelpe meg og ble koronasmittet selv og ordentlig dårlig – men jeg unngikk det altså! Det var også definitivt en opptur! Og selvsagt å delta i 17. mai-kortesjen i Oslofjorden. I år også med frokost om bord først.
Det får vel holde som en grei oppsummering for denne gangen. Utover uka kommer det et par andre oppsummeringsinnlegg før vi er definitivt ferdig med 2021.
Related Images:
