Så en video på nett for noen dager siden fra Oslo Havnevesen der de heiste på plass det nyrestaurerte klokketårnet til Heggholmen fyr. Det satte meg på ideen om skrive noen ord om noen av de fineste fyrene jeg har besøkt eller kjørt forbi med båten.
Nevnte Heggholmen fyr har jeg nok utbasunert flere ganger tidligere, både her i bloggen og på Instagram, at er mitt favorittfyr.
Det ble satt i drift i 1826 og hadde fast bemanning helt til 1972, da det som det siste fyret i Oslo havnedistrikt ble avbemannet. Det ble automatisert noen år tidligere, i 1959. Fyret fikk elektrisk drift i 1928 som det første i Norge.
På Heggholmen bodde styrmann Svend Iversen i et hus fra 1700-tallet. Christiania havnecommision søkte derfor om å få etablere en liten vegglykt i Iversens bolig. Mot dette og fast pass av fyret skulle han få motta en årlig godtgjørelse. Iversen var villig, og kontrakt ble inngått. Dermed kunne fyret bli tent første gang høsten 1826.
Fyret er veldig spesielt ettersom det er bygget i tre og i sveitserstil, og i 1997 ble det da også fredet av Riksantikvaren. Det ble deretter restaurert av havnevesenet, blant annet med interiør fra 1920-årene, og ferdig i 1999. Deretter er blitt brukt som møte- og representasjonslokale for havnevesenet i Oslo.
I fjor sommer passerte jeg et annet fyr som også er ganske så særpreget, nemlig Stabben fyr utenfor Florø.
Jeg passerte det litt på avstand i grått vær da jeg ankom Florø, men så på det gjennom kikkerten og bestemte meg for å titte nærmere på det når jeg skulle videre.
Dette fyret ble satt i drift i 1867. Fyrbygningen er laftet og står på en høy gråsteinsmur og har et lavt taktårn. Tårnet ble bygget høyere i 1905 og fyrbygningens ytre form er uendret siden da. Innvendig er bygningen modernisert.
Fyrteknisk utstyr og flere orginale bygningselementer er bevart. Fyrstasjonen består av selve fyrbygningen, et naust og en landing som ligger tett samlet på den lille holmen. I 1975 ble fyret automatisert og avbemannet.
Også dette fyret er er fredet av Riksantikvaren. Anlegget består av fyrbygning, naust og landing tett samlet på den lille holmen.
Et fyr mange nordmenn kanskje bare har dratt rett forbi er svenske Hållö – som jeg besøkte i 2017 da jeg fremdeles hadde snekka mi. En svensk båtkollega – som også ordnet gratis båtplass til meg i sin egen hjemmehavn – fikset en sjelden bryggeplass til meg da jeg var der i august måned. De andre gjestebåtene måtte ta til takke med å ligge langs svabergene.
Hållö ligger vest for Smögen og er en øy som byr på en blanding av ugjestmild granittørken, jettegryter, badeplasser og frodig natur. I tillegg til fyret fra 1842 ligger det også et vandrerhjem der, som stort sett er fullbooket et år i forveien. Rett ved fyret finner du også et økumenisk kapell og et fyrhus med interessante utstillinger. Man kan gå opp til toppen og nyte utsikten fra fyret.
Dette er et sted som mange nordmenn rett og slett drar forbi, og det er da også ikke veldig mange plasser der, der de aller, aller fleste er lokale svensker. Men mulig å få plass utenom toppsesongen er det nok.
Evert Taube var en hyppig gjest på Hållö, og en onkel av ham var fyrvokter der. Øya er også kjent for at et sivilt svensk postfly ble skutt ned av tyske piloter under andre verdenskrig og styrtet på øya. Det er et minnesmerke like ved vandrerhjemmet der.
Hvis du synes vaflene på bildet øverst til høyre så gode ut, så kan jeg bekrefte det! De ble innkjøpt i kafeen til selveste Lindesnes fyr.
Riktignok besøkte jeg selve fyret – plassert på Norges sydligste fastlandspunkt – fra landeveien med bil da jeg var der, men siden har jeg også dratt forbi på utsiden med båt, så det er helt innafor å omtale det.
Foruten å være plassert på sydspissen av Norge, er Lindesnes fyr også Norges eldste. 27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent her. Dette ble slukket høsten samme år, som følge av klager på dårlig lys, men man regner likevel at fyret ble grunnlagt i 1656.
Først 69 år senere, ble fyrdriften på Lindesnes gjenopptatt, nærmere bestemt1. februar 1725 da det ble tent to kullbluss på stedet. I 1822 ble de to blussene ombygget til lukkede kullblussfyr. I 1854 ble det ene kullblusset ombygget og en linse plassert på bygget, da med en vekebrenner med parafin.
Først i 1915 ble ble linsa flyttet over i et nytt støpejernstårn. Det ble bygget nytt maskinhus i 1920 og montert tåkeanlegg (tåkesirene). Med andre ord fikk Lindesnes fyrstasjon i 1920 den utformingen stasjonen fortsatt har i dag.
Det siste fyret jeg har på favorittlista mi var vanskelig å velge ut, men jeg falt til slutt på et nytt lokalt fyr som jeg i mange år kun kjente til fra et ordhell Øystein Sunde sto bak (…plutselig tok Dyna fyr…).
Men som båtmann innerst i Oslofjorden har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har passert det vesle fyret.
Selve fyrbygningen ble oppført i 1874. Den første tiden var fyret utstyrt med et fast, hvitt lys og en tåkeklokke. I 1928 ble fyrlyset elektrisk og klokken ble erstattet med en nautofon. Hele fyret ble automatisert i 1956 og samtidig ble fyrvokterstillingen inndratt.
Siden 1992 har fyret vært brukt til selskapslokaler og restaurantdrift. Det er, så vidt jeg har forstått, kun mulig å bestille lukkede selskap der, og man blir da hentet med båt og fraktet ut til fyret.
Fyrvokterene som holdt til der skal etter sigende ha hatt både høner og griser i kjelleren på fyret.
Dette var en litt uhøytidelig oppsummering av noen av de fyrene jeg har passert gjennom årene som båtmann. Jeg kunne jo hatt med både Strømtangen utenfor Fredrikstad og ikke minst Lista fyr, fyret på Fyrsteilene utenfor Nesodden, Filtvet fyr med Villa Malla og restauranten og sikkert en hel del til, men det er vel disse fem jeg har nevnt som utmerker seg mest.
(Kilder for fyrinformasjon: Oslo Havn, Wikipedia, Norsk Fyrhistorisk Forening, Kystverket, Foreningen Hållö Fyr)
Related Images:
