På grunn av sykehusinnleggelse fikk årets båtferie en brå og uventet slutt. Av den grunn har det også blitt full stopp i båtbloggingen. Men dette innlegget handler mest om båt, og noe om sykdom, så får vi ta det andre som det kommer!
Etter et døgn på Vrångö var det på tide å fortsette med turen, og denne gangen vende baugen hjemover. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å vært på Vrångö noen flere dager, men jeg dro videre fordi havna allerede var begynt å bli ganske full med båter som skulle feire svensk midtsommer, og jegfant ikke tanken på å ligge i en stappfull havn med kanskje flere båter utenpå meg som spesielt forlokkende…
Jeg valgte å dra sør ut fra havna og deretter snu baugen mot nord på den østre siden av øya, rett og slett for å unngå å ta den samme ruta som jeg hadde til øya. Jeg liker jo å variere litt. Dermed passerte jeg også Donsö på østsiden før jeg krysset over hovedleia som går inn til Göteborg. Jeg startet ganske tidlig, så det var lite skipstrafikk å passe seg for.
Jeg lurte litt på om jeg skulle dra til enten Fotö eller Grötö, men tenkte litt slik at begge disse var ganske små havner, og hvis flere tenkte slik som båtfolket som lå på Vrångö og var tidlig ute for å skaffe seg tidlig plass til midtsommerfeiringen fredag, så var det kanskje best å dra et sted jeg kjente litt til og som var av en viss størrelse, så da endte det med at jeg la meg på Källö-Knippla, som jeg også besøkte på forrige langtur til Sverige i 2019.
Jeg regnet med at det var ganske fullt, så jeg la meg til på den første tilgjengelige langsidesplassen jeg så, en heller vindutsatt brygge helt i begynnelsen av havna, veldig utsatt spesielt for sørlige vinder.
Deretter tok jeg en runde på land, betalte havneavgiften og oppdaget deretter at det var masse plass innerst i havna. Jeg fant da ut at det var like greit å flytte meg inn der til en båsplass som hadde både en trapp plassert rett foran baugen hvis man skulle gå i land den veien, og en gangbar utrigger på utsiden. Det er nemlig kun ytterst at det var slike utriggere. I tillegg lå jeg egentlig ved det som var merket som en dagbrygge.
Som sagt så gjort, og jeg fikk flyttet meg inn på den plassen og fikk hjelp av flere hyggelige svenske båtnaboer som kom til. Jeg hørte fra dem at det allerede var fullt på naboøya Rörö, så jeg tenkte at det nok var lurt av meg å legge meg her. Noen andre som kom kunne fortelle at det begynte å bli fullt på Fotö også, og at både Hyppeln og Halsö var fulle.
Dette var onsdag, og i løpet av natta ble jeg dessverre ganske dårlig og hadde både feber og frostrier. Jeg så at jeg hadde fått et lite sår på den ene tåa, noe som overrasket meg litt ettersom jeg gikk i sandaler. Men jeg tøyde antakelig strikken litt for langt da jeg tok rundturen på Vrångö og endte oppe på utsiktspunktet. Foten hovnet opp på grunn av overbelastning, og mer skal det ikke til for en med diabetesbein å få et sår.
Torsdag var jeg dog i bedre form etter å ha renset såret etter beste evne og jeg tok det med ro gjennom hele dagen. Samtidig begynte det å komme flere og flere båter inn i havna og jeg ante at her kom det til å bli fullt – noe jeg jo hater. Men siden det nærmet seg midtsommer, så var jeg jo forberedt på det. Heldigvis er det betalingsautomat også på denne siden av havna, slik at jeg slapp å gå langt, så jeg valgte å betale for overnatting til søndag, da tenkte jeg at det ville bli lettere å finne meg plass i en havn lenger nordover.
Planen var jo å dra hjemover i litt lengre etapper for å rekke hjem til jobb, men i løpet av torsdagen skjønte jeg at jeg nok ville få problemer med det. Fredag kontaktet jeg derfor fastlegen min, som ordnet med ny resept på antibiotikakur, samt en ukes sykmelding.
Så var jo problemet med hvordan jeg skulle få hentet den resepten, ettersom e-resepter ikke godtas i Sverige. Jeg var på dette tidspunktet fortsatt feberfri og vurderte derfor ikke å dra på noen svensk legevakt, jeg oppfattet ikke situasjonen som så ille, og den antibiotikakuren jeg hadde fått virket prikkfritt forrige gang jeg fikk en slik infeksjon.
Dermed fikk jeg med meg midtsommerfeiringen til svenskene for første gang. Det vil si, i alle fall delvis. Jeg satt/lå i båten og hørte på allsangen og konferansieren, men gikk ikke i land. Både fordi jeg ikke følte meg helt tipptopp, men også fordi havna nå var stappfull av folk og jeg ikke er så glad i store ansamlinger som dette, spesielt ikke når jeg er alene. Og jeg er jo lett å legge merke til med protesen, for å si det slik. Så jeg orket rett og slett ikke det. Slik er det å være introvert…
Jeg ble for øvrig positivt overrasket over svenskene denne lørdagen, kanskje er Källö-Knippla først og fremst et familiested? For det var langt fra så mye fyll og spetakkel som jeg hadde ventet og de fleste ga seg relativt tidlig på natta. Så det var en positiv opplevelse.
Til min overraskelse var det flere båter som dro sin vei allerede på lørdagen, men samtidig var det et jevnt sig med nye båter, så havna ble fort full igjen utpå ettermiddagen. Jeg tror jeg var den eneste norske båten som var der, så var det to-tre tyske båter og en nederlender.
Dessverre fikk jeg heller ikke denne gangen sett noe særlig mer av øya enn havneområdet. Forrige gang var det litt på grunn av været, denne gangen på grunn av foten. Da jeg var her i 2019 ble jeg invitert til å se fotballkamp med øyas lag, men var litt sliten etter en lang etappe i dårlig vær. Jaggu meg viste det seg at øyets fotballag spilte kamp også mens jeg var her denne gangen, men i år var det umulig å ta den turen på grunn av foten. Så vi får se, kanskje er alle gode ting tre?
Det jeg imidlertid fikk med meg denne gangen, var thaimat fra vogna i indre havn. Jeg er veldig glad i thaimat, det er noe med smakskombinasjonene som jeg liker bedre enn kinamat, som jeg også er veldig glad i. Både i Mandal og i Kopervik er det slike thaimatvogner i havneområdet, og jeg er ikke blitt skuffet en eneste gang! Det ble jeg heller ikke på Källö-Knippla, hvor jeg fikk smakt på både grønn og rød curry i løpet av oppholdet. Deilig! I mitt neste liv må jeg skaffe meg en kjæreste/kone fra Thailand!
Søndag følte jeg meg fremdeles i helt grei allmenntilstand, men foten ble bare verre. Jeg skjønte at det jeg hadde tenkt, å hente resepten på antibiotika med en gang jeg kom til et apotek i Norge senere i uka, ikke holdt. Så jeg kokte ihop en alternativ plan, fortsatt med tanke på at dette ikke var så alvorlig at jeg trengte å dra til noen legevakt…
Løsningen ble dermed å ta båten inn til Göteborg, der jeg fikk et gjensyn med gjestehavna Lilla Bommen, der det var god plass, selv om jeg for sikkerhets skyld hadde bestilt plass på forhånd i en bås med gangbar utrigger. Gjestehavna ligger nemlig knappe 10-15 minutter (for en med vondt ben) fra togstasjonen! Så dermed tok jeg med meg verdisakene i sekken og tok toget fra Göteborg til Fredrikstad! I Fredrikstad befinner nemlig det nærmeste norske søndagsåpne apoteket seg!
Det er dog kun åpent i to timer, så jeg måtte time med avgangen fra Göteborg som gikk i 14-tiden. Jeg var framme i Fredrkstad rundt 16.50 og ble hentet av en venn og båtkollega, som kjørte meg til apoteket i Helsehuset på Værste – like ved gjestehavna. Det var åpent fra 17 til 19! Deretter ble det tid til både båtprat og sykdomsprat om bord i skuta hans, som sto på land akkurat da, før han kjørte meg til togstasjonen for å ta toget tilbake til Göteborg.
Sett i ettertid ville det nok vært enklere å ha gått til en legevakt i Sverige, men jeg hadde jo fått resepten og tenkte at dette var den enkleste måten å gjøre det på der og da.
Vel tilbake i Lilla Bommen bestemte jeg meg for å bli noen dager ekstra. Av erfaring vet jeg at det tar i alle fall to-tre dager før antibiotikaen begynner å virke, og selv om jeg fortsatt følte meg i fin form rent generelt, så var ikke foten bra, så jeg tenkte det var best å hvile ut litt. Noe jeg også gjorde, det ble ingen sightseeing rundt i byen for å si det slik.
Det jeg imidlertid la merke til, var at det var så mye roligere i havna enn det var forrige gang, og jeg forstod etter hvert hvorfor – det var nemlig ingen fergetrafikk der lenger! Fergeleiet til de fergene som går over til den andre siden av elva er nemlig flyttet litt lenger ut i elva, vest for operaen. Samtidig fikk jeg løsningen på noe som hadde ligget i bakhodet under oppholdet på Källö-Knippla, nemlig at det var noe som var annerledes.
For de fergene som lå på andre siden i gjestehavna, var de samme som i 2019 hadde gått til og fra Källö-Knippla. De så nærmest ut til å være i opplag, for de var ikke i drift de fire dagene jeg ble liggende i Göteborg. Og da forstod jeg hva som var annerledes: De fergene som nå gikk til Källö-Knippla var de gule bilfergene. Og i 2019 så jeg omtrent ingen biler på øya, men det gjorde jeg i år!
For sikkerhets skyld måtte jeg sjekke med bilder både fra Källö-Knippla og fra Lilla Bommen i 2019, og det viste seg å stemme. Så her har det skjedd forandringer.
En annen ting som også hadde forandret seg ved Lilla Bommen siden 2019, er at gangbroen som gikk fra bak servicebygget og til kjøpesenteret Nordstan var revet. Det var mye veiarbeide i området der, og en del midlertidige fortau. Jeg hadde inntrykk av at byens mer belastede miljø holdt til ved bronedgangen bak servicebygget i 2019, og ble advart mot å ligge der blant annet fordi flere hadde opplevd tyverier fra båtene.
I 2019 dro jeg på en rockefestival i Slottsskogen i Göteborg, og da samlet jeg alt av verdisaker (skridde til og med løs kartplotteren) og la den i en sekk som ble låst inn på havnekontoret. Men i år så jeg ikke non som holdt til bak servicebygget. Dog så jeg noen slitne folk på benkene foran operabygget.
Jeg ble liggende i Göteborg fra søndag til onsdag før jeg begynte på hjemturen.
Jeg fikk for øvrig et overraskende besøk mens jeg lå der. Plutselig dukket det opp et kjent fjes fra hjemmehavna på Oksval. De hadde kommet inn dagen før og så at det sto Nesodden akter på båten min, så skippern om bord måtte jo ta en tur for å kikke! Og da kjente vi jo hverandre igjen!
Er formen bra nok utover, så kommer neste innlegg om et par dager, noe må jeg jo finne på her jeg sitter/ligger i sykesenga på Ahus…
Related Images:
