Som jeg skrev i forrige innlegg begynte jeg å få problemer med en infeksjon i en tå i venstre bein. Jeg prioriterte derfor å kjøre ganske lange etapper for å komme meg fort hjem og få fastlegen til å ta en titt. Men i Strömstad ble det raskt verre.
Jeg ble liggende i Strömstad mye lenger enn jeg hadde planlagt ettersom været gjorde det umulig å fortsette over til Norge. Jeg kunne kanskje ha utnyttet noen korte værvinduer til å fortsette, men jeg valgte å ikke gjøre det ettersom formen ikke var bra. Hadde jeg vært frisk og i form kunne jeg ha gjort det.
Men saken var den at jeg ble dårligere og dårligere mens jeg lå der.
Det gikk litt opp og ned med formen i begynnelsen, og de første dagene fikk jeg tatt meg både en tur til ICA for å handle og spist den glimrende fish & chipsen de serverer ute på The Cod.
Det er etter hvert blitt en liten tradisjon å få med seg denne når jeg er i Strömstad, og er vel omtrent den beste fish & chips-en jeg har smakt! Kan trygt anbefales!
Jeg rakk også å møte en gammel venn som var på Sverige-tur med foreldrene sine med bil, og som jeg fikk tatt en kaffe og en bolle med på Kaffedoppet like ved havna.
Båtkollega og venn Erik og hans rederinne lå også i ytre havn der jeg lå, og det ble et par hyggelige besøk om bord der også.
Jeg ankom Strömstad på fredag og på onsdag ble jeg såpass dårlig at jeg ikke protesterte da Erik insisterte på å ringe etter ambulanse. Ambulansen kom, og etter å ha sjekket meg bestemte de seg for å kjøre meg til sykehus.
Jeg hadde ikke noe feber da de kom (37,5), men både såret mitt og allmenntilstanden gjorde at de tok meg med. Det sier vel sitt at jeg ikke var i stand til å gå selv fra båten og opp til land, så de måtte hente båre og frakte meg til land på den.
Under turen til sykehuset steg feberen min til 39,5… og jeg husker ikke så veldig mye av turen.
De to i ambulansen diskuterte seg litt imellom hvor de skulle kjøre meg. Strömstad har ikke noe sykehus for akuttpasienter, men det var en legevakt i Tanumshede. De valgte imidlertid å kjøre meg helt til Nordre Älvsborg Länssjukehus i Trollhättan – en kjøretur på godt over én time. Grunnen til det var at det var det nærmeste sykehuset som kunne ta bakterieprøver fra såret mitt, noe de anså som nødvendig.
Om det hadde vært fare for liv, så ville de hatt mulighet til å kjøre meg over grensa til Norge, men så ille var det jo ikke med meg.
Jeg ble tatt vel i mot på det svenske sykehuset, som var så fullt at jeg ble liggende ei natt på eget rom på akuttmottaket siden de ikke hadde plass til meg på noen sengepost. Det oppstod noen misforståelser i begynnelsen siden de skriver personnumre annerledes i Sverige, så et halvt døgn hadde jeg bursdag 12. juni og ikke 6. desember… Det endte med at jeg fikk et midlertidig svensk personnummer for at de skulle få registrert meg skikkelig i sine systemer…
Allerede torsdag formiddag ble jeg sendt til operasjon der de fjernet en del av den infiserte tåa, noe infisert ben inne i tåa og en byll med puss og verk som jeg hadde fått under foten. De må ha vært spandable på medisineringen da de sa at jeg ville få følelsen tilbake i underlivet og bena etter tre-fire timer. Det tok nærmere sju, og det var amputasjonsstumpen jeg først kunne røre på…
Deretter ble jeg lagt inn på en sengepost med hyggelige sykepleiere og opplevde for første gang i mitt liv sykehusmat som faktisk både var god og variert! Etter til sammen fire måneder på Ahus i 2015 med mat som minner meg om den guffa som blir servert i fengslet i amerikanske actionfilmer (riktignok uten sigarettstumper og spytt), så var jeg ikke forberedt på det jeg fikk servert i Sverige! Maten var kjempegod, med varm mat både til lunsj og middag, og man fikk mat fire ganger istedenfor tre som på Ahus i 2015!
I tillegg var både truser, bukser og skjorter av en helt annen kvalitet enn det man får i Norge. Da jeg etter hvert ble overført til Ahus trodde sykepleierne der at det var mine private klær! De ble overrasket over at det var svenske sykehusklær! Og jeg må innrømme at jeg beholdt den komfortable joggebuksa som et lite souvenir…
Jeg ble liggende i Trollhättan til over helga, og hadde kun positive opplevelser, bortsett fra en «undersjuksköterska». Det første hun gjorde da hun kom og hilste på meg for første gang var å peke på den bandasjerte foten og utbryte «Oj, det der så ikke bra ut!». Det er vel ikke akkurat velvalgte ord til en pasient? Og hun så jo kun bandasjen, ikke hvordan det så ut under!
Men toppen på kransekaka var da hun skulle vekke meg etter at jeg hadde duppet av litt senere. Hun prikket meg ikke i armen eller noe slikt, neida, hun prikket meg selvsagt rett på bandasjen der jeg hadde blitt operert kort tid før, med det resultatet at jeg ikke bare våknet, men hylte såpass at hun rygget bakover! Jeg var jo øm og fikk smertestillende, så hvordan hun i det hele tatt kunne tro at det var et velegnet sted å prikke meg på for å vekke meg er over min fatteevne! Håper jeg aldri i mitt liv treffer den idioten flere ganger!
Men bortsett fra disse to episodene var det flott stell og service på NÄL som sykehuset ble omtalt som av ambulansefolkene.
Jeg lå på firemannsrom og ble noe overrasket da det ble lagt inn kvinnelige pasienter også i løpet av helgen. Det har jeg aldri opplevd i Norge. Om det var på grunn av plassmangel eller at det bare er andre rutiner i Sverige vet jeg ikke.
Av og til blir ting så absurde at det blir hysterisk morsomt. Det kom en eldre kar ved siden av meg som var ganske så omtåket. Tvers overfor meg lå også en eldre fyr som nok ikke var helt til stede han heller. Jeg er sikker på at ringelyden på telefonen hans var så høy at den kunne høres til gjestehavna i Strömstad…
I tillegg brukte han stort sett å ha høytaleren på – like høyt – så jeg manglet ikke underholdning når han fikk telefon eller ringte selv…
Men en dag nådde det toppen! Han fikk to telefonoppringninger ganske rett etter hverandre og svarte på dem – da uten å ha høytaleren på. Da begynte karen ved siden av meg å svare på samtalene fordi han trodde at han andre snakket til ham…
Det ble en helt absurd opplevelse der jeg fikk store problemer med å unngå å le høyt!
Nuvel, påfølgende mandag ble jeg overført til Ahus, liggende på båre i en ambulanse merket med «Sjuktransport». Turen fra Trollhättan til Ahus tok over tre timer. Sjåføren var en veldig hyggelig kar, men antakelig den svensken jeg har møtt som forstod norsk dårligst. Det var så ille at vi måtte snakke engelsk til slutt, og det toppet seg virkelig da han skulle prøve å gjøre seg forstått både på Aker og på Ahus. Men han var veldig lettet over at nordmenn forstod svensk…
Ja, jeg skrev Aker med vilje. Selv om jeg gjennomførte turen liggende på en båre, så fikk jeg jo med meg hvor han kjørte. Fikk såvidt et lite glimt av fjorden under Svinesundbrua og reagerte da han ikke tok av der jeg forventet at han skulle ta av på veien til Ahus. Men han sa at han fulgte GPS-en, så da tenkte jeg at GPS-er jo ikke alltid er å stole på og at han antakelig hadde hadde fått beskjed om å kjøre en omvei.
Da han passerte Økern begynte jeg å lure litt mer, og da han triumferende kjørte inn til Aker sykehus skjønte jeg at han hadde kjørt feil. Jeg prøvde å forklare ham at sykehuset var nedlagt og under ombygging og at jeg skulle til Ahus, men han fant fram til det stengte akuttmottaket. Der fikk han med selvsyn se at det ikke var særlig aktivitet… En vakt der kunne bekrefte dette, og hørte at jeg fra båra ropte at det var Ahus jeg skulle til. Han hjalp da den noe forvirrede sjåføren til å lete opp Ahus på GPS-en, og så dro vi videre…
Han hadde fått feil beskjed fra sykehuset i Trollhättan, så det var ikke hans feil.
Vi kom oss til slutt til akuttmottaket på Ahus, der han slo over til engelsk igjen. Heldigvis var det et par andre ambulanser der også, og i en av dem var det faktisk en svenske – som faktisk hadde jobbet i Trollhättan tidligere – og som hjalp den noe forvirrede sjåføren med å finne fram!
På Ahus ble jeg liggende i nesten to uker, og måtte gjennom en ny operasjon der de fjernet resten av tåa. Både før og etter operasjonen oppdaget de forhøyde leververdier og etter en ultralydundersøkelse mente de at jeg kanskje hadde samlet opp litt gallestein, men etter en ny og grundigere MR-undersøkelse viste det seg at det ikke stemte, og at det nok var antibiotikaen som jeg hadde blitt proppet full med i nesten tre uker som nok hadde ført til utslaget på blodprøvene.
Jeg rakk også å konstatere at selv om Ahus også har begynt med fire daglige måltider siden 2015, så har ikke kvaliteten blitt noe bedre. Stort sett smakløst – de gangene maten ikke var oversaltet – overkokte grønnsaker som smakte vann, poteter som aldri var gjennomkokte, feilkokt ris og kun i enkelttilfeller helt varm mat. Kontrasten til den svenske sykehusmaten er helt utrolig!
Dermed ble jeg sendt hjem på fredag som var. Nå skal jeg ha daglige sårskift i flere uker framover. Turen til Tyskland forrige uke (skulle på rockefestival) måtte avlyses, og den tradisjonelle turen med ungene til jobbhytta i Gausdal denne uka går også fløyten. Men jeg ga ungene (de er jo alle voksne nå) beskjed om å dra dit, det er jo en tradisjon, og de har fått mora si med. Så jeg håper at de får en fin stund sammen der oppe.
Jeg har jo egentlig planlagt en tur til vakre Sørlandet de to siste ukene av august, men jeg tviler sterkt på at det lar seg gjøre. Selv om sårhelingen skulle gå bra (tar lengre tid siden jeg har diabetes og dårlig blodsirkulasjon), og jeg ikke lenger trenger daglige sårskift, så tror jeg det blir for tidlig. Jeg skal dog ikke utelukke det 100 prosent, og om jeg skulle finne på å dra, så vil det være kun hvis legene sier det er er uproblematisk og jeg selv føler meg 100 prosent klar og i form til å gjøre det.
Jeg er uansett sykmeldt en måned framover, og blir sykmeldingen forlenget vil jeg ikke føle meg helt komfortabel med å dra ut på en lengre båttur rent prinsipielt. Men jeg håper å kanskje kunne tøffe litt rundt i indre Oslofjord, få tatt noen dagsturer og kanskje en helgetur eller noe slikt. Kanskje ta den sørlandsturen i siste halvdel av september istedenfor? Jeg får skynde meg langsomt!
På den positive siden har jeg jo nå en del ubrukt ferie som kan føres over til neste sommer!
Men hva så med båten? Vel, den ligger ikke i Strömstad lenger, for å si det slik. Gode båtvenner og båtkollegaer sørget for å få den kjørt over grensen til Fredrikstad, der en annen båtkollega – allerede nevnte Erik – holder den under oppsyn. Meningen er at den etter hvert skal kjøres tilbake til hjemmehavna. Om det skjer med meg bak rattet eller noen andre er det for tidlig å si noe om nå.
Årsaken til dette er at jeg opp gjennom årene har truffet mange koselige og hyggelige – og ikke minst hjelpsomme – båtfolk. De fleste stiftet jeg først bekjentskap med på båtforumet på baatplassen.no, for så å treffe dem i levende live. Og flere av disse har etter hvert blitt oppgradert fra å være båtkolleger til å være båtvenner. Jeg er takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått fra disse!
Det er også på tide etter hvert å komme med en oppsummering av årets båtferie, det kommer i et senere innlegg. Jeg kan i alle fall konstatere at jeg var heldig tross alt, jeg ble syk på hjemturen etter noen helt fantastiske uker på båtferie, og ikke i begynnelsen, det ville nesten vært verre!
Related Images:
