Som så mange andre nordmenn valgte jeg i år å ta hoveddelen av båtferien min i Sverige. Det er alltid populært å dra nedover den svenske vestkysten, og siden muligheten til å gjøre dette har vært mer eller mindre koronastengt de to siste sommerne, så var det et naturlig valg å ta en Sverigetur i år.
Ut i fra det man kan lese seg til i media, er jeg ikke den eneste som har tenkt slik. Fra rundt den siste uka i juni og fram til nå meldes det om stappfulle havner i Sverige, både gjestehavner og de mest populære uthavnene. Og fram til, la oss si før Sotekanalen, altså Fjällbacka/Hunnebostrand, er norske båter overlegne i antall.
Samtidig meldes det om mer enn nok plass i norske gjestehavner nedover på Østlandet og Sørlandet. Mange skriver at det hovedsakelig skyldes drivstoffprisene, men det er jeg ikke helt enig i. Jeg tror det like mye skyldes at båtfolket er sugne på å komme seg til utlandet igjen, og da er det Sverige og til dels Danmark som lokker.
Jeg sverget for meg selv på at jeg ikke skulle la de vanvittige drivstoffprisene innvirke på båtlivet mitt i år – båtbruken min skulle absolutt ikke minske på grunn av det. Nå har det dog blitt færre båtturer på meg i år, men det skyldes ikke dieselprisene, men kombinasjonen dårlig vær i vinter og sykdom, samt mye som skulle gjøres om bord for å få båten noenlunde klar til svensketoktet. Og brå sykehusinnleggelse på slutten av båtferien.
Normalt sett skulle jeg hatt mange fine dagsturer rundt i innerste del av Oslofjorden denne måneden, men istedenfor lå jeg på sykehus i nesten tre uker til sammen og må nå være hjemme og hvile foten i flere uker.
Det som er helt klart er at jeg har redusert farten på båten, nettopp for å la dieselen vare lengst mulig. Likevel kan jeg ikke se at kjøremønsteret mitt har forandret seg noe voldsomt denne sommeren. Det første året jeg hadde Tresfjorden raste jeg litt fra meg. Jeg var vant til å tøffe rundt med en snekke hvis 30 år gamle motor begynte å protestere hvis jeg dro den over 5,5 knop. Så det var en overgang å kunne kjøre en båt som kom opp i 17 knop! Jeg lå nok ganske mye mellom 10 og 14 knop fordi jeg synes det var litt gøy å kjøre «fort».
Men da jeg gjorde opp drivstoffregnskapet for 2019 skjønte jeg at jeg kanskje skulle være litt mer forsiktig med å bruke gassen… og etter hvert har jeg kommet til at jeg koser meg mest når jeg tøffer rundt i 7-8 knop. da kjører jeg økonomisk, men likevel raskere enn jeg er vant til, og har i tillegg motorkraft nok til å trøkke på over lengre åpne havstrekk eller når været og bølgene gjør det mer hensiktsmessig å dra på litt for å få en smidigere tur.
Hvis jeg tar med begynnelsen på årets tokt, som startet på Oksval i hjemmehavna og etter hvert endte opp på øya Vrångö syd for Göteborg før jeg snudde, så tilbakela jeg totalt 317,2 nautiske mil (inkludert siste etappe til, Strömstad, men ikke flytting av båten videre mens jeg lå på sykehus). Jeg hadde totalt 49 timer og 5 minutter motortimer og en gjennomsnittsfart rundet opp til 6 knop. Høyeste fart jeg var oppe i var 12,9 knop.
Den lave gjennomsnittsfarten skyldes ikke bare at jeg har kjørt forsiktig, men like mye at mesteparten av ruta har gått innaskjærs der det uansett har vært 5 knops-grense. I fjor, på det lange toktet jeg hadde via Rogaland, Vestlandet og Møre og Romsdal, hadde jeg en gjennomsnittsfart på 7,5 knop, altså ikke veldig fort det heller.
I 2019 da jeg for første gang kom meg helt til Göteborg, måtte jeg fylle tanken på Björkö før jeg dro inn til Göteborg. Jeg hadde da tatt en tur innom Sørlandet først, og fylte tanken i Eydehavn før jeg dro over til Strömstad fra utenfor Stavern. Det er en litt lenger distanse enn fra Nesodden til Strömstad. Likevel, i år fylte jeg først i Son og toppet tanken med 43 liter på Edholmen. Det holdt til hele Sverigeturen! Båten ble også ført av en båtkollega fra Strömstad til Fredrikstad uten påfyll. Men det må nok litt påfyll til når den skal videre derfra til hjemmehavna.
Det har altså blitt en ganske billig båtferie totalt, også fordi en av fordelene med å dra av gårde på en slik tur før fellesferien og hovedsesongen starter, er at gjestehavnsprisene er mye billigere. Og ikke minst at det er god plass over alt! I Hunnebostrand betalte jeg for eksempel 120 kroner for overnatting inkludert strøm. I fellesferien er prisen over 400 kroner…
Aberet med å dra før eller etter hovedsesongen er at mange av severdighetene, både i Norge og Sverige, ikke har åpnet ennå. Jeg har gått glipp av flere fine museer for eksempel, fordi de åpner senere på sesongen. Flere restauranter begynner gjerne forsiktig med å åpne kun i helgene, før de under fellesferien har åpent nesten døgnet rundt!
Men samtidig får man altså det mye mer fredelig og rolig, samt billigere og mindre stressende, slik båtlivet jo skal være! Derfor foretrekker jeg heller å være hjemme under fellesferien og gjerne jobbe (noe jobben er glad for) og ta ut ferien min før eller etter. Under fellesferien er det også mye roligere innerst i Oslofjorden, ettersom båtfolket som holder til i området mitt drar til Sverige og Sørlandet på ferie. Unntaket har vært de to siste koronasommerne, da var det stappfullt over alt også innerst i fjorden.
I år var jo en av målsetningene mine å besøke flere steder som jeg ikke hadde vært innom før, enten fordi det ikke hadde passet meg å stoppe akkurat der andre ganger, eller fordi jeg hadde dratt forbi disse stedene enten i begynnelsen eller slutten av hovedsesongen slik at de var fulle.
Totalt var jeg innom 12 nye havner på sommerens hovedbåtferie, 11 av dem i Sverige.
De tre jeg likte meg best på er de følgende stedene:
- Gullholmen
Overhodet ingen tvil om førsteplassen: Gullholmen er helt suveren der! Jeg fikk kapret en av de to langsidesplassene som er på flytebryggen i den nordøstligste havna, og koste meg gløgg i hjel de to dagene jeg var der. Kort avstand til både servicebygg, butikk og restauranter, og selve Gullholmen med de trange gatene er en helt spesiell opplevelse å få med seg! Jeg fikk til og med tatt en titt innom museet der, selv om det ikke åpnet før i juli. Årsaken var at det var en privat visning for noen australske slektninger av noen som hadde sommerhus her. God mat og hyggelig betjening på kroa der, og en tur opp til Lotsutkiken anbefales også. Her kommer jeg tilbake, det kan jeg garantere. Bare ikke under hovedsesongen…
- Käringön
Idylliske Käringön er en like klar toer som Gullholmen var ener. Øya er noe annerledes enn Gullholmen, det er litt mer plass i de fortsatt smale gatene, og sommerhusene er kanskje litt større. Samtidig er det liv og røre i havna med fiskebåter, ferger og båter fra Sjöräddningssällskapet. Her er det også hotell og vandrerhjem, samt butikk, båtutstyrsbutikk, gatekjøkken, kiosk og kafeer og restauranter. Og gjestehavner som har hele to flytebrygger med langsidesplasser er alltid en vinner hos meg! Minuset var at butikken på stedet ikke hadde Pepsi-Max, men det var en del tomme hyller der, så det kan skyldes at de ikke hadde fått fylt opp hyllene før hovedsesongen starter.
- Vrångö
Å bestemme meg for hvilken havn som skulle havne på tredjeplassen var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. De største konkurrentene til Vrångö var nok Mollösund og Åstol, men jeg endte altså opp med det sydligste punktet jeg har vært i Sverige hittil.
Øya ligger sør for Göteborg og er, som vel de fleste øyene i den svenske skjærgården, bygget opp rundt fiske. Denne havna er også en aktiv fiskehavn med både store trålere og mindre fiskebåter. Gjestehavna har kun én flytebrygge, der det er langsides på delen som vender mot fiskefartøyene, og bunnfaste rep på den andre siden. I tillegg er det plasser med rep på innsiden av moloen og bøyefortøyning i indre havn. Stedet har kun én butikk, som ligger like ved gjestehavna og et par kafeer/restauranter. men havnekapteinen er veldig hyggelig og prisnivået det samme. Også her er det en flott utkikkspost man kan gå til, og hyggelige småhus med navneskilt formet som gamle navneskilt fra seilskutetiden. Her fant jeg virkelig roen! Og kommer absolutt tilbake!
Hva som skjer framover med meg og båten er høyst usikkert. Jeg er jo hjemme igjen etter sykehusopphold i Sverige og Norge, men må skynde meg langsomt. Alt ser foreløpig bra ut med tanke på sårhelingen, men de to ukene på Sørlandet i slutten av august tror jeg neppe at det blir noe av. Man skal dog aldri si aldri, og jeg håper på noen fine turer før høsten setter inn for alvor!
Related Images:
