Det gikk jo ikke akkurat som planlagt i 2022. Året endte med færre turer enn jeg hadde håpet på, og sesongen kom mye senere i gang enn planlagt også. Så førte sykehusopphold med påfølgende rekonvalesens hjemme til at båten havnet på land i seks uker. Så noen nedturer ble det jo.
Året 2022 ble det første året som båteier at båten bare var i bruk halve året. Jeg kom jo ikke i gang med årets sesong før på selveste 17. mai! Og med bare en halv sesong i praksis, så er det jo ikke veldig mange nedturer å liste opp, noe som jo på en måte er bra! Jeg klarte å liste opp tre oppturer, og har etter mye tenkning med nød og neppe klart å komme til tre nedturer også…
-
Amputasjon og sykehusopphold
-
Sen sesongstart
-
Sløv Engelsvikenhøst
Egentlig er det jo bare én skikkelig nedtur som overskygger alt:
Amputasjon og sykehusopphold
Det at jeg havnet på sykehus førte ikke bare til at båten havnet på land i seks uker (noe som tilhører de positive opplevelsene i fjor), men også at båtlivet ble satt på hold i nærmere to og en halv måned. Jeg ankom Strömstad 1. juli og var ikke utpå med båten igjen før 18. september da den ble sjøsatt igjen etter oppussingen. Selve båten forlot jeg i Strömstad onsdag 6. juli – i ambulanse.
Jeg begynte jo ganske tidlig i juni å skjønne at noen var galt med foten, men det var vel først da jeg lå på Källö-Knippla rundt midtsommer at jeg forstod at det var noe ordentlig galt fatt. Og da det ikke hjalp med den antibiortikaen som jeg etter mye om og men fikk tak i, så prøvde jeg å komme m eg hjem så fort som mulig før jeg ble enda dårligere. Jeg lyktes nesten, men da været gjorde at jeg bli liggende i Strömstad flere dager lengre enn jeg hadde beregnet, så endte det på verste måte. Til slutt måtte jeg motstrebende gitt båtkollega og venn Erik rett i at det kanskje var på tide å be om legehjelp…
Da var jeg blitt så dårlig at jeg ikke en gang klarte å komme meg fra båten der den lå i ytterste gjestehavn og til land med egen hjelp. Ambulansepersonalet måtte rett og slett hente båre for å få meg med. Og siden helsevesenet også i Sverige er ganske så sentralisert blitt, så endte det med at ambulansen kjørte meg helt ned til Trollhättan og sykehuset der! Var vel en kjøretur på rundt halvannen time eller noe sånt, jeg husker ikke helt ettersom jeg ble dårligere mens jeg lå i ambulansen.
I Trollhättan ble jeg sendt rett tiil akutten og havnet på operasjonsbordet morgen etter. Der fjernet de en del av den infiserte tåa, samt noe under fotbladet. Så ble jeg liggende der til mandag da jeg ble kjørt liggende i ambulanse til Ahus. Oppholdet på sykehuset i Sverige var fantastisk, og de som fulgte med på båtforumet og på Facebooksiden min fikk nok med at jeg var veldig fornøyd med maten jeg fikk der! Jeg har tross alt ligget en del på sykehus i forbindelse med amputasjoner tidligere og opplevde ekstrem stor forskjell på særlig maten. Sykehusmaten i Sverige er til å bli frisk av, guffa du får servert på Ahus er nettopp det – guffe!
Nok om det. Kjøreturen til Ahus gikk jo prikkfritt med en begeistret ambulansesjåfør som ikke hadde vært i Norge før. Jeg husker akkurat han veldig godt. Han hadde nemlig tenkt å ta utdanning som tannlege og hadde lyst til å jobbe i Norge. Men jeg forstod fort at han visste veldig lite om Norge, egentlig sjokkerende lite. Og da vi kom fram til Ahus- etter mye om og men ettersom han insisterte å kjøre meg til Aker sykehus først – så visste det seg at han fullstendig manglet språkøre. Han klarte rett og slett ikke å forstå norsk i det hele tatt! Han måtte slå over til engelsk! Jeg har aldri opplevd noen med så dårlig språkforståelse! Så jeg har en mistanke om at han dro tilbake til Sverige med drømmen om å jobbe i Norge fullstendig knust…
På Ahus ble jeg liggende i nesten to uker og de fjernet resten av tåa. Maten var like dårlig som jeg husket den. Så fulgte nesten en måned hjemme, de to første ukene omtrent kun liggende i senga eller i sofaen med hjemmesykepleier som stelte såret. Jeg måtte droppe progfestivalen i Tyskland som jeg skulle på, samt den faste uka på Skeikampen med ungene. Så definitivt årets nedtur, selv om det skjedde hyggelige ting på land i Nøkledypet mens jeg var sengeliggende. Totalt ble jeg liggende tre uker og to dager på sykehus denne sommeren.
Sen sesongstart
Jeg har jo brukt båten hele året siden jeg ble båteier, så båten har aldri blitt tatt opp på land om vinteren (har uansett ikke noen plass å ha den på), og selv om antall turer naturlig nok har blitt mindre om høsten og vinteren på grunn av været og mørketiden, så har jeg alltid fått meg en tur eller to omtrent hver måned. Men ikke i fjor.
Faktisk ble ikke båtsesongen startet før på selveste 17. mai i fjor, og det er første gang siden jeg fikk båt at jeg ikke har kommet utpå en eneste gang i vintermånedene og dermed også den seneste starten jeg har hatt på båtsesongen.
Det er nok flere grunner til at det ble som det ble. Kombinasjonen gammel gubbe som begynner å bli frossen på sine gamle dager, dårlig vær når jeg hadde fri og pent vær når jeg jobbet sto nok for en god del av dette, men hovedgrunnen var nok at jeg rett og slett ikke hadde lyst. Dette kan til en viss grad skyldes at jeg kanskje var litt lei etter et fire måneders tokt året før, men hovedsakelig at det ikke var noe trivelig om bord og at terskelen for å komme meg ned i båten og ut på tur ble større av den grunn.
Ikke hadde jeg fått ryddet skikkelig om bord, eller vasket ned båten etter langtoktet og i tillegg rant vannet inn i forkabinen, der lekkasjen bare ble verre og verre og lukta av mugg, råte og fuktighet ikke gjorde det noe bedre… Da jeg endelig begynte å få gjort noe i båten når det begynte å bli varmere, så var det for sent å komme i gang med forkabinen – siden jeg grudde meg til det og visste at det var en oppgave som var for stor for meg. Så mesteparten av årsaken var nok at jeg ikke var helt til stede mentalt sett og strevde med litt for mange negative tanker, som igjen gjorde meg ganske handlingslammet. Da jeg endelig kom i gang var det for sent til å få gjort noe foran, for jeg ville ut på tur! Dermed ble jo oppgaven til dugnadsgjengen enda større…
Sløv Engelsvikenhøst
Etter at båten ble sjøsatt oppdaget vi noen løse og manglede bolter i motorfestet mellom aksling og motor, så da jeg dro hjemover med båten stakk jeg innom Engelsviken slipp og fikk dem til å gjøre noen nærmere undersøkelser. Resultatet var at de skulle bestille noen deler og deretter avtale med meg når jeg skulle komme tilbake slik at de kunne ta den jobben. Jeg kan trygt bruke båten inntil delene er skiftet og nye bolter er på plass, men helst unngå å dra den opp i stor fart.
Erfaringen med Engelsviken er at det er vanskelig å få gjort noe der uten at man ringer og maser selv. De har mye å gjøre og eposter svarer de omtrent aldri på. De gangene jeg faktisk har fått svar har det gjerne gått noen uker siden jeg sendte den første…
Så jeg var jo klar over at skulle jeg få noe gjort, så må jeg ringe selv. Det faller dessverre ikke helt godt sammen med min uvilje mot å føre telefonsamtaler… Jeg foretrekker å sende epost eller SMS. Og dermed har det ikke skjedd noe mer i akkurat denne saken… Meningen var jo å få gjort dette i løpet av høsten, og da jeg tok førjulsturen til Strömstad i desember tenkte jeg jo å ringe Engelsviken for å høre om de var ledige, og om delene de hadde bestilt var kommet, så kanskje det kunne ordnes opp på returen…
Men selvsagt klarte jeg aldri å rote meg til å ringe dem! Ikke vet jeg om de har bestilt delene heller… Og nå er det uansett for sent å ta båten ned til dem, for jeg regner med at det er en del is på strekningen nå, og sikkert inne hos dem. Så dette blir det nok ikke gjort noe med før til våren, som jo er toppsesong for dem… Jeg har jo tenkt på muligheten for å høre med noen andre, men Engelsviken er vel de eneste i mitt nærområde som har kjennskap til Nogca Nanni-motorene. Så jeg må nok ta en telefon og høre om de har bestilt delene og deretter prøve å få til en avtale om å komme ned til dem når det er isfritt…
En ting er i alle fall sikkert: Dette SKAL være i orden før jeg begynner på årets hovedtokt!
Related Images:
