Som amputert skipper med balanseproblemer – siden jeg også mangler venstre stortå i tillegg til høyre legg – så er det en ting som alltid skjer i løpet av sommeren.
Når dette inntreffer er litt forskjellig fra år til år, og det er avhengig av hvor mange båtturer jeg har fått med meg. Om vinteren blir det gjerne kun en helgetur eller to på det meste, men når våren og sommeren kommer, og jeg begynner å få noen turer under beltet, så kommer balansen tilbake.
Som amputert får du omtrent automatisk dårligere balanse, og når du da mangler den viktige «balansetåa» – stortåa – på den foten som ikke er amputert (i alle fall ikke helt!), så blir det en større utfordring.
Men som alt annet: Øvelse gjør mester. I alle fall nesten.
Om vinteren tar jeg alle forhåndsregler som er mulig å ta når jeg skal ut på tur, som for eksempel at jeg har egne vinterfortøyningstau forut. De er utstyrt med karabinkrok ved festet på brygga/utriggeren, slik at jeg slipper å bevege meg opp på dekk forut for å løsne fortøyningene (som om vinteren i tillegg gjerne fryser til slik at det er vanskelig å løsne dem uansett). Dette var det forrige havnesjef som foreslo, og det har fungert utmerket. Akterfortøyningene er festet til utriggerne uansett, siden de festes inne i båten.
Om vinteren har jeg også alltid med med krykke når jeg skal om bord i båten, for å ha ekstra støtte når jeg skal om bord. Om vinteren er uansett båsen ved siden av min tom, slik at det ikke er noen annen båt jeg kan støtte meg til hvis jeg mister balansen. Så skulle jeg gjøre akkurat det, så plumper jeg i sjøen. Enkelt og greit.
Denne krykka benytter jeg også i starten av hovedsesongen, siden jeg har såpass dårlig balanse at en utrigger kan være utrygg for meg, særlig hvis det blåser litt slik at utriggeren er urolig. Det har skjedd flere ganger at jeg har vært nede i havna – uansett årstid – for å sjekke fortøyningene eller andre ting om bord – og har opplevd at det har blåst så mye at det rett og slett ikke var mulig/trygt for meg å gå ut på utriggeren. Så jeg har måtte gi opp å komme meg om bord.
Men etter hvert som været blir bedre og jeg kommer meg ut på den ene turen etter den andre, og det i tillegg kommer en båt i nabobåsen, så skjer det noe.
Kroppen begynner nemlig å venne seg til utriggeren og bevegelsene, og plutselig spankulerer jeg ut på utriggeren så lett som bare det, uten å tenke på at jeg ikke har krykke. Selvsagt er jeg litt ustø siden utriggeren alltid beveger seg litt, og den blir jo mer ustø jo lenger jeg kommer ut på den, men det er fortsatt som natt og dag hvis vi skrur tiden tilbake et par måneder og et titalls turer…
Dette skjedde meg for første gang etter at jeg kom hjem fra Sverigeturen i juni. Jeg skulle ned i båten for å hente noe mer som skulle på land (man har jo med seg litt ekstra av både klær, mat og andre ting når man skal være ute på tur i to-tre uker), og glemte å ta med meg krykka da jeg dro ned til båthavna.
Gikk deretter ut på utriggeren uten å tenke meg om, og siden har det bare fortsatt. Men det var først for noen dager siden at jeg egentlig tenkte over at jeg hadde sluttet å bruke krykka!
For da jeg var ute en tur forrige søndag, så var det en båtnabo som ble imponert da han så jeg komme gående i shorts og med protese og lekende lett gikk ut på utriggeren. Han kommenterte det og da fant jeg jo fort ut at jeg manglet krykka, noe jeg egentlig ikke hadde tenkt så mye på! En slik kommentar er for øvrig ikke uvanlig, jeg fikk det samme i fjor eller forfjor, husker ikke helt. Og andre båtfolk jeg treffer på turene mine er også imponert over at jeg tøffer alene rundt som amputert.
Men jeg tenker jo egentlig ikke så mye over dette til daglig. Det går rutine i det og det er sjelden jeg tenker på meg selv som funksjonshemmet.
Men når jeg har kommet til det punktet at jeg går ut på utriggeren uten å stoppe opp og tenke meg om, eller sette krykka prøvende først ut på høyre side, da vet jeg at jeg har fått et visst antall båtturer bak meg dette året! 😀
Og jeg ligger jo sånn omtrent jevnt med skjema også i år. I fjor hadde jeg 23 turer bak meg på denne tiden, men 2022 var litt spesielt med tanke på sykehusoppholdet og dugnaden, og kan ikke sammenlignes med et normalår. Det kan for øvrig heller ikke 2021 – som var det året jeg kom meg helt til Bud, men likevel hadde jeg bare kommet opp i 30 turer på samme tidspunkt. Tallet for 2020 – den første koronasommeren med h(g)jemmekontor i båten- var 47 turer på dette tidspunktet, mens i 2019, det siste normalåret mitt, hadde jeg 46 turer!
Så jeg har litt å ta igjen også i år – men kan jo se fram til en, etter planen, meget aktiv august og september med sju ukers båttur til sammen. Fjorårets totalantall på 36 turer har jeg jo passert, så jeg vil vel regne med at jeg kommer opp i noe mellom 70 og 80 turer i år totalt, hvis været står meg bi!
Related Images:
