Første båttur etter operasjonen

På søndag som var fikk jeg min første båttur etter operasjonen av hånda. Og det helt uten hjelpemidlene som jeg så levende beskrev i et tidligere innlegg! Men med god hjelp av døtrene mine.

Dagen før hadde jeg tatt en tur ned i havna for å sjekke at alt sto bra til med båten. Har jo ikke vært der på en god stund nå. Mens jeg sto foran båsen lurte jeg et øyeblikk på om jeg skulle spørre noen andre i havna om hjelp, slik at de kanskje kunne gå om bord og hente baugstigen, som ligger lett tilgjengelig i forkabinen.
 
Alene hadde jeg ikke noen mulighet til å få med meg de to sammenleggbare trappetrinnene som jeg skrev om i et innlegg i forrige uke. Ikke klarer jeg å bære esken og ikke er jeg i stand til å prøve meg på å montere trappa heller!
Fornøyd om bord for første gang på nesten to uker!

Så jeg fant ut at jeg kunne prøve på den vanlige metoden mens jeg først var der, for å se om det gikk. Og det viste seg at venstrearmen var sterk nok til å løfte meg opp alene, mens jeg brukte albuen på høyrehånda til støtte. Dermed klarte jeg å komme meg om bord for første gang siden jeg la til etter en lang dagstur fra Fredrikstad på den siste dagen i april.

Da satt jeg der under kalesjen og smilte fornøyd for meg selv. Det var nok veldig lurt å vente med å prøve dette, for bare en uke tidligere vet jeg at det aldri ville ha gått.

Det ble litt vanskeligere å komme seg ut av båten igjen etterpå, ettersom jeg da vanligvis bruker høyrehånda mer, men jeg klarte det på et vis også, måtte bare justere litt. Ikke helt elegant, men det gikk!

Det var ikke aktuelt for meg å prøve meg på en tur ut denne lørdagen, for det var allerede begynt å bli litt sent, men jeg var fast bestemt på å prøve meg på en liten tur utpå fjorden dagen etter.

Søndag ettermiddag var jeg og ungene invitert på grilling hos mora deres, og eldstedatter Sunniva var allerede på plass hos mora lørdag kveld for å titte på Eurovision, som jeg ikke har sett på mange år, og heller ikke følte meg fristet til å se i år. Da Sunniva hørte at jeg tenkte meg ut på en liten tur tidligere på dagen, så ville hun gjerne bli med, og det sa jeg jo selvsagt ja til.

Jeg var jo litt spent på hvordan det ville gå og løse og feste fortøyninger, dra opp fendere og slikt alene, men siden Sunniva ble med, så var det bare for meg å peke og fortelle, så vi kom oss prikkfritt ut av båsen.

Jeg dro ned til båthavna litt på forhånd, og klarte å demontere hovedkalesjen med venstrehånda, slik at det ble luftet ut – det var jo stekende varmt når jeg kom! Så prøvde jeg å rydde litt – fant fort ut at det ikke er mye jeg kan løfte med høyrehånda ennå, så det gikk litt sakte…

Jeg hadde jo tenkt å bare ta en liten tur utpå mellom Osloøyene, men så fant Sunniva på å ringe yngstedatter Victoria, som bor i Ski, like etter at vi hadde kommet oss ut av havna. Hun hadde også lyst på båttur, så da fant vi ut at jeg og Sunniva kunne dra inn til Nesset innerst i Bunnefjorden, kjøpe softis på kiosken der, og plukke opp Victoria, som bare da kunne ta bussen fra Ski og hoppe av ved kiosken på Nesset.

Og slik ble det! Vi tøffet bedagelig i rundt 7,5 knop inn til Nesset og la til ved septikbrygga, der man har lov å fortøye i maks 15 minutter, akkurat passe tid til å stikke og kjøpe en softis! Dessverre lå det en seilbåt fortøyd på «feil side» – altså der jeg kunne ha lagt rett til i medvind, så jeg måtte legge til på den siden jeg ville bli blåst ut fra. Det er jo noe jeg ikke har så gode erfaringer med, og da jeg dro innover skjedde selvsagt det at båten ble dratt ut fra brygga før jeg fikk fortøyd på den siden av båten jeg hadde tenkt …

På plass etter noen viderverdigheter…

Det sto to menn der som drev og fisket, og som tydeligvis i alle fall ikke var båtfolk, for de bare sto der og så dumt på meg uten å gjøre en mine til å ta imot tau eller noe som helst. Heldigvis kom Victoria akkurat da ned på brygga og fikk tatt imot tauet i baugen, som jeg ga henne beskjed om at hun skulle ta rundt pullerten på brygga, så dreide jeg på rattet slik at båten – nesten – elegant la seg inntil brygga på et slags spring, godt hjulpet av en båtshake …

Sunniva fikk tak i et tau som var festet på brygga og dro akterenden inntil – noe jeg ikke var i stand til å gjøre overhodet med min høyrehånd. Dermed fikk vi likevel fortøyd relativt elegant, selv om jeg ble litt stresset et øyeblikk …

Softisen ble fortært med ytterst velbehag før vi kastet loss og dro ut av fjorden.

Sunniva ble i båten mens jeg og Victoria dro og kjøpte is, og deretter dro vi tilbake ut gjennom Bunnefjorden, passerte Roald Amundsens hjem før vi krysset over til Nesoddensida. Jentene hjalp meg med fortøyning og fendring, og med å få opp den nedslåtte kalesjen, noe jeg ikke ville klart alene denne gangen. Så hvis det blir en tur til før stingene skal tas på torsdag – som jeg har planer om – kommer jeg ikke til å ta ned kalesjen, bare rulle opp sidevinduene slik at det blir litt lufting.

Liker å være på tur med døtrene! De blir mer enn gjerne med på tur og har vært både i Strömstad, på Koster, på Resö, i Fjällbacka og på Sørlandet.

Vel tilbake i hjemmehavna passerte vi en nydelig gjestebåt som var registrert i Antwerpen i Belgia. Et slikt smykke ville jeg fint ha kunnet kost meg om bord i! Aner ikke motoriseringen eller detaljene rundt denne, men en klassisk skute var det uansett!

Nydelig belgisk gjestebåt på Oksval.

Søndag kveld etter grillinga tok moren til ungene og byttet på bandasjen og satte på ny, og torsdag skal altså stingene i såret fjernes hos fastlegen. Jeg regner med at hånda vil være litt ekstra øm i noen dager etter at stingene er tatt ut, så det er neppe noen god idé å dra ut på tur dagen etter, for å si det slik. Så en tur utpå på 17. mai er heller tvilsom. Det er derfor jeg har lyst til å ta en tur til, dagen før stingene tas, for å teste hvordan det går når jeg er helt alene.

Jeg merker bedring i hånda allerede, det vil si at jeg ikke har smerter i fingrene lenger, slik jeg har på venstrehånda, men jeg blir fortsatt raskt nummen og følelsesløs, og det er jo det som er det største problemet. Jeg har hørt fra flere at det tar lengre tid før nummenheten forsvinner. Og så lenge den er der, kan jeg ikke utføre jobben min effektivt. 

Jeg er sykmeldt fram til den 26. mai, men jeg tror det blir i alle fall to-tre uker til, og da vil jeg vurdere om jeg skal bruke den tiden til å dra på tur mens hånda langsomt blir bedre.  Det kan jo sees som en forsiktig opptrening av hånda også. Legen som opererte meg sa også nettopp det, at jeg måtte ta det forsiktig og bygge hånda opp etappevis, ikke belaste den mye og hardt med en gang.

Jeg har ikke begynt å skrive med høyrehånda ennå, jeg hviler den mest mulig og gjør bare strekkøvelser jevnlig, slik jeg har fått beskjed om av legen. Jeg har dog prøvd å taste enkle, korte setninger på mobilen med lette trykk, og da fikk jeg raskt ubehag. Jeg har også prøvd å bare holde mobilen med høyrehånda, og da kommer nummenheten etter noen få minutter, akkurat som på venstrehånda.

Så etter at stingene er tatt blir det nok noen dager med fullstendig hvile, så får vi se hvordan det etter hvert ser ut, kanskje kan jeg dra på båttur i løpet av neste uke? Jeg har i utgangspunktet tenkt å prøve ut en del uthavner i år, men slik hånda er akkurat nå, så er det kanskje best å holde meg til gjestehavner i tilfelle det skulle skje noe.

Dette ble et langt innlegg, men så er det da også skrevet over tre dager i mange rykk og napp!

Related Images:

Kommentarer

Legg gjerne inn en kommentar!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.