Tre år siden dugnaden

Denne sommeren er det tre år siden jeg havnet på sykehus i Sverige og ble hentet av ambulanse i gjestehavna i Strömstad. Det som skjedde etterpå har jeg fremdeles problemer med å ta inn over meg og forstå hvorfor skjedde. At det hele tatt var mulig.

Jeg snakker selvsagt om den store dugnaden. Eller jeg burde vel beskrive det som Den Store Dugnaden! Selv tre år senere får jeg både gåsehud og klump i halsen ved å tenke på alle de som stilte opp.

Båtkollega Erik, som etter hvert er blitt en god venn, sørget både for å ringe etter ambulanse til meg mens jeg lå syk i båten i Strömstad, og fikk sørget for at noen kjørte båten min til Fredrikstad mens jeg lå på sykehus i både Sverige og Norge, samt de ukene jeg måtte ligge stille hjemme etterpå.

Det ble opprettet en spleis for å sette båten i bedre stand, og en rekke båtkolleger, der vel de aller, aller fleste kun kjente meg fra båtforumet på baatplassen.no og i noen grad kanskje også fra denne bloggen, stilte gratis opp i ukevis for å gjøre en innsats.

Jeg har jo skrevet om dugnaden og alt som skjedde før og under flere ganger, men vil gjerne rette en enorm takk til alle de som deltok med smått og stort for å hjelpe meg.

Jeg sliter litt – eller en god del – med både depresjon, sosial angst og manglende selvtillit. De to siste har vel fulgt meg omtrent hele livet, mens det første kan jeg vel egentlig ikke sette noen spesiell «startdato» på, men båtlivet har i alle fall gjort det noe lettere å hanskes med.

I tiden før jeg til slutt endte opp på sykehus og i horisontalen et par måneder, slet jeg med alle de tre tingene i en litt mer langvarig periode enn vanlig. Det var såpass mye som måtte gjøres om bord at det ble for mye for meg, slik at oppgavene framsto så store for meg at det endte med at jeg ikke fikk gjort noe.

Det førte blant annet til at jeg ikke var ute på tur med båten de fire første månedene i 2022 – første tur ble faktisk ikke tatt før 17. mai! Noe som er MEGET uvanlig for meg! Men jeg kom meg ut på tur til slutt, og hadde noen fine dager i Sverige i juni, hvor jeg besøkte mange nye svenske havner. Men infeksjonen som til slutt slo meg ut førte også til at jeg ikke fikk sett meg så godt rundt på flere av stedene jeg besøkte, rett og slett fordi jeg ble dårligere og dårligere. Så jeg har lyst til å besøke disse havnene på nytt.

Depresjonen førte jo også til at jeg tok mindre vare på meg selv, ikke bare båten, og ikke orket å reagere på de faresignalene kroppen ga, noe som igjen førte til at infeksjonen oppsto og jeg for sent klarte å reagere slik at jeg fikk satt i gang med medisineringen.

Min sosiale angst er vel hovedgrunnen til at jeg foretrekker å ta langturene med båten utenom fellesferien – det blir for mange folk og for mange båter. Også utenom fellesferien sliter jeg hvis jeg kommer til havner der det ligger flere båter fra før. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dratt forbi en havn fordi jeg syntes det lå for mange båter der, selv om det var nok av plass.

Jeg var på en samling med noen båtkollegaer på Skjæløy i slutten av juni, ikke så veldig mange, men jeg grugledet meg litt til den, og var lenge i tvil om jeg skulle dra. Men jeg gjorde det, og det gikk bra, selv om jeg nok var ganske stille i begynnelsen, selv om jeg hadde møtt flere av dem tidligere. Jeg er jo sosial, men blir litt sliten av det, og må ha litt alenetid for å «tømme hodet» etterpå. Jeg er ikke den første til å ta kontakt eller be om hjelp, men når noen snakker til meg så svarer jeg jo! 🙂

Her spiller jo også min manglende selvtillit inn, som den jo gjør i så mange tilfeller. Jeg gruer meg både til å legge til og til å dra fra en havn, fordi jeg er redd for å gjøre noe feil – selv om jeg har snart 950 båtturer bak meg … Samtidig vet jeg jo at det er flere ting jeg mestrer ganske bra, men ikke alltid jeg klarer å overbevise meg selv om det! Dette gjelder ikke minst når det gjelder praktiske ting som må gjøres om bord i en over 40 år gammel båt, men jeg prøver i alle fall å få til noe!

Tre år etter dugnaden har vel ikke disse tre faste tingene, som dessverre styrer livet mitt litt for mye, endret seg vesentlig, men noe har blitt bedre. Jeg synes selv at bølgedalene er blitt noe mindre dypere, selv om de nok alltid vil være der, og selv om jeg etter tre år fortsatt ikke er ferdig med forkabinen, så prøver jeg, og jeg føler ikke at jeg ser så mørkt på det som jeg gjorde før. 

Jeg ser vel også at planen om å få den ferdig i sommer kanskje ikke helt vil skje etter den timeplanen jeg hadde satt meg, men jeg er vel ikke så langt unna som jeg kunne ha vært. Og jeg føler ikke at jeg blir deprimert ved å tenke på alt som fortsatt må gjøres, for det ble gjort så utrolig mye den fantastiske sommeren for tre år siden!

Og jeg har jo så absolutt fått brukt båten mye etter sommeren 2022! Jeg føler meg tryggere om bord ettersom mye er gjort som man ikke nødvendigvis ser, samtidig som det også utvendig ble gjort et fantastisk arbeide, og koser meg mer om bord. Jeg har siden båten kom på sjøen igjen i september 2022 gjennomført 170 båtturer og hatt 223 overnattinger i båten (i skrivende stund). Jeg har også besøkt totalt 22 helt nye havner.

Tre år senere sliter jeg fremdeles med både uregelmessige depresjoner, ganske regelmessig sosial angst og også varierende grad av selvtillit, men jeg gruer meg ikke lenger til å gå ned i båten, og bruker den mer regelmessig. Og jeg blir ikke lenger motløs av å se hvor mye arbeid som gjenstår, og gyver løs på praktiske ting med noe mer pågangsmot enn jeg hadde før.

Jeg kan trygt si at dugnaden for tre år siden har gitt meg båtgleden tilbake i fullt monn, og jeg stresser og fortviler ikke lenger så mye over oppgaver som må gjøres, det går seg til! For det vil jeg være evig takknemlig for alle som deltok på dugnaden, om det var praktisk eller økonomisk, lite eller mye, alt hjalp meg uendelig mye.

Tusen takk!

Related Images: